Det er lett å tenke på sjamanistiske seremonier som alvorlige, mystiske og kanskje litt skumle – med trommer som dundrer, røyk som siver og ansikter i dyp konsentrasjon. Men bak trommeslagene og de hellige sangene skjuler det seg ofte noe annet: latter, lek og en god porsjon humor. For i sjamanismen er ikke latteren bare velkommen – den er en del av selve magien.

‍

Når åndene ler – humor i det hellige rom

I mange urfolkstradisjoner er det en selvfølge at åndene har sans for humor. De kan være rampete, lekne og til og med tøysete. En erfaren sjaman sa det slik: “Åndene tar deg aldri mer alvorlig enn du tar deg selv. Hvis du kommer med stiv nakke og gravalvor, kan du være sikker på at de sender deg en frosk i lomma eller får tromma til å hoppe av seg selv.” Det er ikke uvanlig at seremonier inneholder små overraskelser, latterkuler eller at noen plutselig bryter ut i dans – og det er akkurat slik det skal være.

‍

Lekenhet som åndelig praksis

Lekenhet er ikke bare for barn. I sjamanismen er leken en vei inn i det hellige. Mange ritualer inneholder elementer av lek: dans, sang, masker, og til og med rollespill. Når deltakerne slipper seg løs og tør å være litt barnslige, åpner de også for åndelig kontakt. Det er som om latteren og leken gjør det lettere for åndene å komme nær, og for menneskene å slippe kontrollen. En sjaman fortalte at hun ofte starter seremonier med en vits eller en morsom historie, for å “riste løs” energien og gjøre rommet trygt for alle.

‍

Latter som energi og fellesskap

Latter er smittsom – og i sjamanistiske sirkler er det nettopp det som er poenget. Når én ler, følger de andre etter, og plutselig er hele gruppen i en felles energi av glede og åpenhet. Dette løfter stemningen, gjør det lettere å dele sårbarhet, og styrker båndene mellom deltakerne. Latteren fungerer som en slags åndelig lim – den får folk til å føle seg hjemme, og minner oss om at vi alle er mennesker, med våre feil, rare tanker og små katastrofer.

I noen tradisjoner brukes humor bevisst for å løse opp spenninger. Hvis noen blir for selvhøytidelige, kan sjamanen komme med en spøk eller en leken kommentar. Det er ikke for å gjøre narr, men for å minne om at det hellige ikke er så langt unna det hverdagslige – og at det er plass til både latter og tårer i samme sirkel.

‍

Eksempler fra seremonier

I noen kulturer får barn humoristiske eller lekne navn som en del av seremonien, for å minne dem om å ta livet med et smil.

Det er ikke uvanlig at noen får latterkrampe under en trommereise, eller at kraftdyret viser seg som en klønete bjørn eller en dansende rev. Dette tolkes ofte som et tegn på at man skal ta livet litt mindre alvorlig.

Sjamaner er ofte gode historiefortellere, og mange av de gamle mytene er fulle av humor, ironi og små stikk til både mennesker og ånder. En god latter kan være like helende som en time med tromme og sang.

‍

Humor som helbredelse

Latter har en egen kraft. Den kan løse opp blokkeringer, lette på tunge følelser og gi ny energi. I sjamanistisk healing brukes ofte humor for å hjelpe folk å se sine problemer i et nytt lys. En sjaman fortalte om en gang hun skulle hjelpe en mann med “tung energi”. Etter en lang seremoni, hvor ingenting så ut til å virke, sa hun plutselig: “Kanskje ånden din bare trenger en kopp kaffe?” Mannen lo så tårene trillet – og etterpå følte han seg mye lettere.

‍

Å le sammen – å vokse sammen

I sjamanismen er det å le sammen en måte å vokse sammen på. Latteren åpner hjertet, gjør oss mer mottakelige for innsikt og healing, og minner oss om at vi ikke trenger å være perfekte for å være åndelige. Tvert imot – det er ofte i det uperfekte, det klønete og det latterlige at vi finner de største gavene.

Så neste gang du deltar i en sjamanistisk seremoni, ikke vær redd for å le. Kanskje er det nettopp latteren som åpner døren til åndeverdenen – og til ditt eget hjerte.

‍

Kilder: Krippner, S. (2012). Shamans as Healers, Counselors, and Psychotherapists. International Journal of Transpersonal Studies, 31(2), 72-79.

Winkelman, M. (2010). Shamanism: A Biopsychosocial Paradigm of Consciousness and Healing. Praeger.

Singh, M. (2018). The social functions of shamanism. Behavioral and Brain Sciences, 41, e88.

Broyles, C. M. (2016). On the Anthropology of Humor and Laughter. Eagle Scholar.

Playfulness and humor in Nahua veintena festivals as attested in early colonial sources. Estudios de Cultura Náhuatl, 2023.

Storrie, R. (2006). The Politics of Shamanism and the Limits of Fear. Tipití: Journal of the Society for the Anthropology of Lowland South America, 4(1).

‍

‍

‍