I skumringen av vårt moderne liv, der lengselen etter mening og tilhørighet ofte ligger som et  brus under hverdagens overflate, klinger sjamanismens stemme – gammel, men samtidig ny. Dette er en stemme som roper ikke bare etter å heles fra én enkelt sårflate, men som favner samfunnets uuttalte lengsler, forsoner gamle splittelser og minner oss om at vi er barn av både jord og historie.

‍

Vi har i generasjoner, kanskje i århundrer, båret et tap i oss – et tap av det opprinnelige, av det levende, pulserende båndet mellom mennesket og naturen, mellom individet og fellesskapet, mellom nåtiden og forfedrenes århundregamle visdom. For oss samer har denne lengselen vært nært knyttet til noaidens trommeslag, til reisen mellom verdener og til møtet med naturens ånder. Trommens rytme er mer enn musikk; den er broen hjem, en vei til heling hvor vi kan finne igjen det som ble bundet og glemt.

‍

Men i det norske landskapet, i det stille suset mellom furutrær og fjell, finnes det også en annen klagesang. Mange nordmenn – de med norrøne røtter som strekker seg dypere enn sagaene – bærer på et stille jeg, en sorg over en tapt paganistisk tro. Den gamle troens ritualer, runenes hint om en magisk verden, de skjulte møtene med naturen pakker seg inn bak dagliglivets slør, men roper i drømmene om at det finnes noe mer. For mange er det et savn de kanskje ikke har ord for – en fremmedhet overfor landskapet, en følelse av å synes hjemmet vagt ukjent, som om jorden under føttene alltid har tilhørt noen andre.

‍

Sjamanismen, slik jeg har erfart og skrevet om den, tilbyr et språk for dette savnet. Ikke som en flukt tilbake, men som et reinsdyrspor – en sti – hvor vi kan lære å lytte på nytt. Vinden bærer fortellinger om alt det glemte. Ilden renser tvilen. Vannet visker ut gamle grenser, jorden gir liv som bæres i blod og bein. Det er i møtet med elementene, i trommereisens dype mørke og varme, at det ubevisste igjen får tale og gamle forbindelser kan flettes på ny. Disse øyeblikkene av kontakt – med egne røtter eller de kollektive drømmene – er nøkler til helbredelse.

‍

Denne helbredelsen krever mot. Det er en reise inn i skyggenes rike, en konfrontasjon med eget tap og samfunnets historier om fortrengelse og tvil. For noen kommer helbredelsen i form av møte med sine egne kraftdyr; et indre symbol, en beskytter, en ledsager fra dypere lag av bevisstheten. For andre åpner det seg gjennom rituelle fellesskap, gjennom sangen, gjennom å høre vinden i bjørka som et ekte språk, et ekko av forfedres håp.

‍

Forsoning er, i sjamanutøverens øyne, mer enn hvile etter strid. Det er aktivt å slippe gamle fordommer, gamle fortellinger om hvem vi er og hvem vi får lov å være. Det handler om å skape rom i oss selv for de stemmene som er blitt stengt ute. Da blir ikke fortiden en byrde, men en kilde til styrke vi kan dra veksler på. Det er når vi erkjenner tapet, både det samiske, det kvenske, det skogfinske og det norrøne, men også gleder oss over de små gjenoppdagelsene – joikens klang, runens gåtefulle mønstre, sagatradisjonens fortellinger om samspill mellom menneske og natur – at vi åpner døren mot en ny tid.

‍

Gjennom sjamanistiske praksiser skapes en ny bro. Ikke for å vende tilbake til en idyllisk fortid, men for å forene det vi er blitt med det vi lengter etter å være: helere, mer nærværende, rotfestet i både kropp og jord, i natur og fellesskap. Når vi sammen, som mennesker med ulike røtter – samiske, norrøne, eller helt andre – anerkjenner vår felles lengsel, da kan vi endelig lytte til lærdommen i stillheten, i drømmene og i ritualene.

‍

Sjamanismen, i denne fortellingens ånd, er ingen lukket arv – den er en gave, en invitasjon til alle som søker forsoning med seg selv og sin historie. Når vi våger å åpne oss for denne reisen tilbake til røttene, der joikens toner glir over lyngen, runene visker fra bark, og naturen taler sitt tidløse språk, begynner den virkelige helingen. I dette øyeblikket, i dette fellesskapet, finnes muligheten for et liv og en verden – ikke bare nærmere våre forfedre, men også nærmere oss selv og hverandre.

‍