Julen, slik vi kjenner den i dag, er et sammensatt kulturelt og religiøst lag av tradisjoner med røtter både i hedenske førkristne ritualer og kristne feiringer. Å feire en hedensk jul handler om å gjenopplive og ære de gamle vintersolvervs- og midtvinterfestene (Yule/jól), slik folk i Norden gjorde i årtusener før kristendommens innførsel.

‍

Hedenske røtter og gammel betydning

Navnet "jul" (norrønt jól) stammer fra den urgamle germanske fest som markerte vintersolverv eller midtvinter, en tid da man feiret lysets tilbakekomst i den mørkeste tiden på året. Hvor og når nøyaktig den førkristne julen ble feiret varierer noe i kilder, men i Norge ble den tradisjonelt feiret i midten av januar, noe som knyttes til måneåret og månefaser. Disse festene inkluderte ofringer og blot (offer) til norrøne guddommer som Odin (Jólnir), Tor, Freyr, og i Sverige også guden Ull. Vintersolvervsfesten kunne vare i flere dager med felles måltid, rytmiske danser og ritualer til ære for å sikre god grøde, fruktbarhet og beskyttelse mot mørkets farer.

Selv om kristendommen tok over julefeiringen, har mange av de førkristne tradisjonene levd videre i ulike former, ofte kamuflert i nye skikker.

‍

Julebukken – hedenskap i levende gamledager

En av de sterkeste og mest symbolske hedenske juletradisjonene i Norge er julebukken. Opprinnelig var julebukken sannsynligvis en geitebukk som ble slaktet som et offer for å sikre et godt nytt år, assosiert med guden Tor og fruktbarhetsritualer.

I tradisjonen med å gå julebukk, som var svært utbredt i Norge, Sverige, Danmark og Finland, kledde folk seg ut i skinnfeller og gikk rundt i romjulen med bukke- eller dyremasker. De sang, spilte spill, og mottok mat og drikke fra gårdene de besøkte. Maskene kunne være groteske med horn, rødt stoff og geiteragg for å skremme onde ånder og symbolisere bukken. Denne praksisen har overlevd som barnelek i enkelte områder, men Norsk Folkemuseum dokumenterer at julebukktradisjonen var en sosial og rituell del av romjulen fram til siste del av 1900-tallet.

Bak utkledningene lå en dypt ritualisert lek med identitet, der spillerne gikk i skjul og skapte spenning i møte med det mystiske – et ekko av både blot og lunefulle åndekrefter i den mørke årstiden. Dette skapte sosial samhørighet og koblet feiringen til naturkreftene og forfedres ånd.

I dag kan man bruke julebukken som pynt i hjemmet, gjerne i form av dekorative halmbukker, og invitere til reenactments eller drakter som en levende påminnelse om den opprinnelige betydningen.

‍

Pyntegjenstander med hedensk opprinnelse

For å skape en mer hedensk jul kan man hente inn et bredt spekter av tradisjonell pynt som gir feiringen dybde og forbindelse til natur og gammel tro.

‍

Halmbukker

Som nevnt, halmbukker henger ofte i norske hjem til jul. De er ikke bare dekorative, men bærer med seg tiltaler til guden Tor og fruktbarhet.

‍

Einer og gran

Bruk av immergrønne kvister som einer og gran var vanlig i hedenske riter og fungerte som symboler på livets evige kraft og beskyttelse mot onde makter. Pynt huset eller alteret med einerkranser.

‍

Strø halm på gulvet

I den gamle hedenske julefeiringen var det vanlig at husets eiere selv la seg til å sove på gulvet, der gulvet ofte var strødd med halm. Dette ble gjort for å gi forfedrene plass til å sove i sengene som var redd opp for dem. Man trodde at forfedrene faktisk kom tilbake i julenatten og brukte sengene til å hvile i, mens de levende selv tok plass på gulvet. Skikken med å la sengene stå tomme og maten stå fremme gjennom julen er en del av denne forfedredyrkingen, der man hedret de døde som antas å besøke hjemmet i høytiden. husets eiere skulle sove på gulvet, mens forfedrene skulle ha sengeplass.

‍

Lyset

Tenning av lys og var essensielt for å ære solens gjenkomst. I stedet for kommersielle lys kan man benytte bivokslys eller røkelse for en mer rituell atmosfære.

‍

Norrøne symboler og runer

Heng opp runer eller symboler knyttet til julens guder, som Odin (ravner, spyd), Freyr (dverg, solsymbol) og Thor (hammeren Mjølner).

Julenissen som hedensk beskytter: I moderne utgaver kan man se på nissen som en videreføring av den gamle gårdsånden, den voktende fjøsnissen, som det var viktig å gi gaver til for å sikre gårdens beskyttelse.

Jòlaeld

I de nordlige tradisjonene kunne man tenne bål i mørket for å symbolisere solens gjenfødsel, noe som også kan gjenskapes i moderne sammenhenger med ild eller levende lys ute.

‍

Utdødde og glemte tradisjoner

Mange hedenske juletradisjoner har gått tapt, men vi kjenner til flere skikker som kan vekkes til live

Å drikke juleøl

Det var påbudt å brygge øl til jul for å drikke det som et hellig offer til gudene og for å sikre fred og god vekst det kommende året. Å brygge øl og dele det kan være en viktig del av en moderne hedensk julefeiring, gjerne med en velsignelse av ølet.

‍

I den gamle skandinaviske Jòlefeiringen var gjestebud en sentral del av høytiden. Julen var ikke kun en tid for private familiefester, men også for åpne, rituelle samlinger der man inviterte venner, naboer og slekt til felles måltider, drikking og offer til gudene og forfedrene. Disse festmåltidene kunne vare i flere dager, ofte fra vintersolverv og utover i romjulen eller helt til midt i januar.

‍

Å holde gjestebud (ofte kalt jólablot eller juleblot) var en måte å styrke sosiale bånd, ære naturkreftene og forfedrene, og sikre fruktbarhet og fred i året som kom. Mat og drikke, særlig mjød og øl, hadde en hellig status og ble brukt som offer til gudene, spesielt Odin, Thor og Freyr. Gjestene brakte ofte med seg mat, slik at måltidet ble et spleiselag av gode gaver og fellesskap. Det var også vanlig å sette opp en ekstra borddekkning etter at man var ferdig med å spise, for å ære de døde slektningene som man trodde besøkte hjemmene i jula.

‍

Når det gjelder merkedager, var vintersolverv (rundt 21. desember) selve startpunktet for julefeiringen i norrøn tid. Men feiringen varte langt utover julenatten og kunne strekkes ut til flere viktige datoer i romjulen og januar.

‍

En særlig viktig dag var Eldbjørgdagen (tradisjonelt 13. januar), som markerte slutten på vintersolvervsperioden i den gamle månekalenderen. Da sendte man gjestene hjem. Eldbjørgdagen var knyttet til beskyttelse og samling rundt ild og varme, da kulden fortsatt var sterk og familien samlet seg for å holde liv i ilden og feire at lyset sakte returnerte. Denne dagen ble også assosiert med ritualer for å beskytte hus og gårder mot farer og onde ånder. Denne dagen kunne man også feire med å slå på bjeller, gryter, trommer og instrument for å lage støy som skulle skremme onde krefter bort.

‍

I tillegg var det vanlig med flere merkedager i romjulen som bød på ritualer, ofringer og fest – blant annet Jólagjǫf (julegaveutveksling), og flere dager viet til å minnes og ære forfedrene gjennom matoffer, tennende av lys og stillhet for å åpne rom for de dødes nærvær.

‍

Gjennom slike gjestebud og merkedagsfeiringer ga man uttrykk for dyp respekt for naturen, årstidenes gang, og fellesskapet mellom levende og døde. Å gjeninnføre disse ritualene og merkedagene kan berike en moderne hedensk julefeiring med mening, historie og samhørighet.

‍

Forfedredyrking

Skikkene med å la mat stå fremme for de døde eller å la sengene stå tomme slik at forfedrene kunne ligge der, ga en konkret forbindelse med forfedrestemningen i julen.

‍

Oskoreia – Åsgårdsreia

Litt mindre kjent, men en gammel skandinavisk tradisjon om en fryktinngytende åndefølge som rir over himmelen i julenatten. Man kunne beskytte seg mot disse ved visse magiske handlinger eller symboler.

‍

Nyttårsgeit

En videreføring av julebukktradisjonen som finner sted etter jul, gjerne til 13. januar. Også dette kan inkluderes i en hedensk kalenderutvidelse.

Nyttårsgeit var en videreføring av julebukktradisjonen, og ble praktisert på utvalgte merkedager mot slutten av juletiden, særlig på 13. dag jul (6. januar) og 20. dag jul (13. januar) i flere norske distrikter. Personen som gikk nyttårsgeit kledde seg ut med maske, horn og skinnfell – akkurat som ved julebukk – og gikk fra hus til hus sammen med et utkledd følge. Målet var, som ved julebukk, å sørge for fest og moro, motta mat, drikke og gaver, samtidig som opptoget hadde røtter i eldre rituelle forestillinger om å beskytte mot onde makter og markere overgangen til det nye året.​

Bukke- og geitemasken var ofte grotesk, lager av tre eller halm, malt innvendig rødt, og kunne ha gnister i kjeften eller andre skremmende effekter. I Hallingdal og andre bygder kunne man lage oppfinnsomme masker med horn, tenner og "kjeft full av glør". Det var viktig å gjøre figurene ugjenkjennelige for å skape spenning og i følge folkeminnegranskere skulle geita være den mest skremmende.​

Selve nyttårsgeit var en siste sjanse for dem som ikke hadde fått gått julebukk tidligere, og tradisjonen var særlig knyttet til overgangen mellom den gamle og nye kalenderen, eller inn i det nye året. Opptoget bidro til å utvide og avslutte julefeiringen med lek, samhold og ritualisert markering av mørketidens slutt, og kunne vare helt til 20. dag jul

‍

Julebukk i detalj – Norsk Folkemuseum

Norsk Folkemuseum har dokumentert julebukktradisjonen som den var i Norge på 1900-tallet, med røtter langt tilbake i middelalderen og eldre tid. Folk gikk utkledd som bukker eller andre vesen, ofte med hjemmelagde masker og skinnfeller, og besøkte hus for å synge og motta mat og drikke.

Dette var både en sosial lek og en overgangsritesymbolikk, der utkledningen en stund skjulte personens identitet, og spillet mellom det kjente og det mystiske ga feiringen særlig kraft. Det var viktig å opptre med måte slik at man ikke røpet seg, og sang og dans var vanlig del av møtet med vertskapet.

Mot slutten av 1800-tallet forsvant ofte bukken som fysisk figur, men utkledning og masker fortsatte. Fra midten av 1900-tallet ble barn hovedbærere av tradisjonen, og moderne årets julebukker går gjerne utkledd i nissedrakter, mens det opprinnelig var mer skremmende og vilt.

Skillet mot Halloween er interessant; mens Halloween er kommersialisert og handler om kjøpte kostymer og godteri, har julebukk en mer tradisjonell, ritualisert og kollektiv karakter. Selv om tradisjonen har vært på vikende front, finnes fortsatt aktive kretser som går julebukk.

‍

Hvordan arrangere en hedensk jul hjemme

For å skape en nærmere tilknytning til de gamle tradisjonene kan man:

Pynte med halmbukker, gran- og einerkvister, og bruke levende lys.

Ha et felles måltid der man inkluderer øl eller annen drikk som kan brukes til å "drikke jul" – altså et velsignet julemåltid til ære for guder og forfedre.

La mat stå fremme over natten, og tenke på forfedrenes nærvær.

Lære og synge gamle julesanger som opprinnelig var koblet til julens riter.

Gjennomføre julebukkopptog blant familie og venner, hvor utkledning og lek skaper stemning og samhørighet.

Respektere mørkets og lysets kontrast, kanskje ved å tenne bål eller store lys utenfor, og gi rom for refleksjon og stillhet.

Les om og marker viktige merkedager i den førkristne kalenderen, fra f.eks. vintersolverv til midtvintersdag.

‍

Kilder

Grønvik, Ottar. Jul i norrøn tid. Universitetet i Oslo, 2001. En grundig studie av førkristne skikker knyttet til Yule i Norge.

Pentikäinen, Juha. Oral Repertoire and World View. Studier i skandinavisk mytologi og ritualer, Helsinki University, 1996.

Sigurðsson, Jón Hnefill. Brennu-Njáls saga og hedenske ritualer. Islandsk middelalderstudie med fokus på vintersolvervsritualer, 2007.

Nordberg, Andreas. "Jól and Old Norse Religion: The Pre-Christian Roots of Christmas." Scandinavian Studies, vol. 85, no. 3, 2013, pp. 341–368.

Dansk Folkemuseum. Juletraditioner og folkekultur i Norden. Rapport utgitt 2018 med feltarbeid og intervjuer om tradisjonell julefeiring.

Norsk Folkemuseum. Julefeiring i det gamle bondesamfunnet, dokumentasjon og utstillinger, 2025.

Simek, Rudolf. Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007. Gir oversikt over norrøne guddommer og ritualer knyttet til vintersolverv.

Herschend, Frands, et al. Nordic Archaeology and Christianity: Interaction and Conflicts. Routledge, 2021. Inkluderer kapitler om skandinaviske minneritualer i vintersesongen.

‍

‍