Noaidevuohta er ikke bare en religiøs praksis, men et verdensbilde formet av tundra, fjell, skog og vidde. Det er en måte å forstå virkeligheten på, der mennesket aldri står alene, men alltid er vevd inn i et levende nett av ånder, dyr, landskap og forfedre. Historien om noaidevuohta er derfor også historien om det samiske folk – om overlevelse, motstand, tilpasning og en langsom, men tydelig tilbakekomst.

‍

De eldste sporene – et liv i dialog med verden

Lenge før ordet «religion» hadde noen mening i nord, levde samene i et forhold til verden der alt var besjelet. Fjellene lyttet. Elvene husket. Dyrene var slektninger, ikke bare ressurser. Denne animistiske forståelsen – der alt har sielu, livskraft – utgjør grunnfjellet i noaidevuohta.

Arkeologiske funn i Nord-Skandinavia viser spor av rituell praksis som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Spesielt tydelig er bjørnekulten, der bein er lagt i bestemte mønstre og hodeskaller er plassert med omhu. Dette vitner om en dyp respekt for bjørnen som mer enn et dyr: den var en hellig slektning, en vandrer mellom verdener.

I disse tidlige tidene var det ingen skarp grense mellom det hellige og det hverdagslige. Jakten var ritual. Fødsler var kosmiske hendelser. Døden var ikke et brudd, men en overgang. Mennesket levde i kontinuerlig dialog med en verden som svarte.

‍

Noaiden – bindeleddet mellom verdener

I sentrum av denne verdensforståelsen sto noaiden. Noaiden var ikke prest i vestlig forstand, men et bindeledd. En som kunne se det andre ikke så, høre det som ikke ble sagt, og reise dit vanlige mennesker ikke kunne gå.

Gjennom tromming, joik og ekstatiske tilstander kunne noaiden sende frie sjeler ut av kroppen. Reisen kunne gå opp i de øvre verdener, ned i Sáivo – underverdenen – eller sidelengs inn i åndenes landskap. Der kunne noaiden hente kunnskap, forhandle med makter, finne tapte sjeler eller gjenopprette balanse.

Noaiden var healer, spåmann, rådgiver og beskytter. Når reinsdyrflokken var truet, når sykdom rammet, når ulykker kom tett – da var det noaiden man vendte seg til. Kunnskapen var ikke teoretisk, men erfaringsbasert og ofte arvet gjennom slekter.

‍

Trommen

Trommen, goavddis eller gievrie, var noaidevuohtas viktigste redskap. Den var ikke et instrument, men et kart. Et kosmisk diagram malt på reinsdyrskinn, med solen i sentrum og verdener, ånder og krefter rundt.

Det fantes to hovedtyper trommer: rammetrommer og skåltrommer. I sør var rammetrommen vanligst, ofte eid av hele husholdninger. I nord dominerte skåltrommen, tett knyttet til noaiden selv.

Symbolene på trommen var aldri tilfeldige. De viste guder som Beaivi, solgudinnen, Máttaráhkká og hennes døtre, Horagallis med hammeren, dyr, jaktredskaper, telt, båter og verdensaksen som bandt alt sammen. Når noaiden trommet, beveget han seg bokstavelig talt over sitt eget kosmos.

‍

Gudeverdenen – en levende kosmologi

Noaidevuohta var polyteistisk, men ikke hierarkisk slik mange senere religioner ble. Gudene var krefter, relasjoner og prosesser. Beaivi, solen, var livgiver og stammoder. Hennes tilbakekomst etter mørketiden ble feiret med ofringer av smør og hvite gjenstander.

Radien-systemet – Radien Áhttje, Radien Áhkka, Radien Nieida og Radien Bártni – representerte skapelsens fire aspekter. Sammen dannet de grunnlaget for orden i verden. Månegudinnen Mána var mer lunefull, fryktet og respektert, særlig rundt vintersolverv.

Denne gudeverdenen var ikke fjern. Den var tett vevd inn i hverdagen, i årstidene, i dyrenes bevegelser og menneskets handlinger.

Bjørnen – den hellige slektningen

Bjørnekulten står som et av de sterkeste uttrykkene for noaidevuohtas dybde. Bjørnen ble omtalt med omskrivninger – «den gamle mannen i pelsen» – for ikke å krenke dens ånd.

Jakten på bjørn var omgitt av strenge ritualer. Jegerne fastet, renset seg og brukte et eget bjørnespråk. Etter jakten fulgte bjørnefesten, der hele dyret ble behandlet med ærefrykt. Skjelettet ble rekonstruert og gravlagt for å sikre bjørnens gjenfødelse.

Disse ritualene bandt samfunnet sammen og lærte respekt, måtehold og ansvar.

‍

Møtet med kristendommen – fra sameksistens til undertrykkelse

De første møtene mellom samisk religion og kristendom var ikke nødvendigvis voldelige. Allerede på 1000- og 1100-tallet finnes spor av kristne impulser. I perioder levde troene side om side.

Men fra 1600-tallet endret alt seg. I Danmark-Norge ble samisk religion definert som trolldom. Trommer ble beslaglagt og brent. Noaider ble fengslet, torturert og henrettet. Hundrevis av samer – kvinner og menn – ble dømt som trollfolk.

Det anslås at rundt en femtedel av alle trolldomsanklagede i Norge var samer. Mange ble brent levende. Andre ble tvunget til å fornekte sin tro offentlig, mens de fortsatte i skjul.

Kristningen skapte et dypt traume. Kunnskap ble brutt. Ritualer ble glemt. Trommenes stemmer stilnet.

‍

Skjult kontinuitet

Likevel døde noaidevuohta aldri helt. I avsidesliggende områder levde praksiser videre i hemmelighet. Lesere, signere og helbredere fortsatte sitt arbeid, ofte under kristne navn.

Forfedrenes kunnskap ble hvisket videre, forkledd, fragmentert – men ikke borte.

‍

Gjenoppvåkningen – en langsom tilbakekomst

På 1970- og 80-tallet skjedde noe avgjørende. Alta-saken ble et vendepunkt. Kampen for elva ble også en kamp for identitet, land og åndelighet. Naturen ble igjen sett som hellig.

I denne perioden trådte nye samiske åndelige stemmer fram. Noaidevuohta ble ikke bare historie, men levende praksis. Trommen kom tilbake i offentligheten. Joiken fikk nytt liv.

Festivaler, seremonier og nettverk vokste fram. I 2012 ble samisk sjamanisme igjen anerkjent som lovlig religion i Norge – for første gang på over 300 år.

‍

Noaidevuohta i dag – mellom tradisjon og samtid

I dag finnes noaidevuohta i mange former. Noen arbeider strengt tradisjonelt, andre i dialog med moderne sjamanisme og globale urfolksnettverk. Dette mangfoldet skaper både spenning og vitalitet.

Noaidevuohta brukes i dag til healing, overgangsriter, sorgarbeid og miljøengasjement. Den gir et språk for å snakke om klima, tap av land og åndelig fremmedgjøring.

‍

En levende arv

Noaidevuohta er ikke et museum. Den er ikke noe som kan fryses i tid. Den er en levende arv som tilpasser seg, akkurat som samene alltid har gjort.

I en verden preget av økologisk krise og åndelig tomhet, minner noaidevuohta oss om noe grunnleggende: at mennesket ikke står over naturen, men i den. At alt liv er besjelet. At balanse er viktigere enn kontroll.

Historien om noaidevuohta er derfor ikke bare en samisk historie. Den er en påminnelse til oss alle – om hvordan vi kan leve, lytte og huske.

‍

Akademiske kilder

Manker, E. (1938–1950). Die lappische Zaubertrommel I–II. Stockholm.

Rydving, H. (1993). The End of Drum-Time: Religious Change among the Lule Saami. Uppsala.

Pentikäinen, J. (1995). Saami Shamanism: Symbolism and Cultural Context. Helsinki.

Hultkrantz, Å. (1962). Religion of the Sami. Stockholm.

Price, N. (2001). The Archaeology of Shamanism. London.

Pollan, B. (1993). Samisk religion i førkristen tid. Oslo.

Bäckman, L. & Hultkrantz, Å. (1978). Studies in Lapp Shamanism. Stockholm.

Fonneland, T. (2010). Contemporary Shamanism in Norway. Leiden.

‍

‍