Den varme sommeren 1994 trakk en støvete vei i det fjerne Hulunbuir-området i Indre Mongolia to forskere mot en liten landsby kalt Yiming Gatsa. Richard Noll, en amerikansk psykolog med lidenskap for sjamanismens indre verdener, og hans kollega Kun Shi fra Ohio State University, hadde reist tusenvis av kilometer for å møte de siste levende bærerne av en eldgammel tradisjon. Deres mål var å dokumentere Tungus-folkas sjamaner før de forsvant for godt – en tradisjon som hadde fascinert oppdagelsesreisende i nesten 500 år.

‍

Dulars møte med ånden

Inne i en betongbygning bak et velstående familiens hjem satt Dular, en 75 år gammel kvinne med rynket ansikt og øyne som bar spor av et langt liv preget av alkohol og alderdom. Hun het Dular på ewenki, Ao Yun Hua på kinesisk, og var en av de siste Solon Ewenki-sjamaninnene. Rommet var klamt varmt, fylt med fluer som summede rundt et alter ved sengen hennes: en tallerken med råttnende kjøtt som offer til åndene, trepinner med hestehoder, en tromme og – mest mystisk av alt – en kobbermaske dekket av bjørnepels. Dular nippet til øl mens hun fortalte historien sin, stemmen hennes en lav mumling som blandet seg med biernes surr.

Hun var født i 1920, svak og skjør siden barndommen. Som 20-åring – eller kanskje 18, ifølge lokale fortellinger – ble hun rammet av en initiasjonssykdom som rev henne i filler. Kroppen verket, hun var tynn som en gren, og smerten spredte seg som villmarkens skygger. Faren hennes sendte henne til en lama, men han pekte mot en mongolsk sjaman ved navn Jamusu. Denne healeren, som opererte i det som i dag er Ewenki område, helbredet henne og tok henne som lærling. De første tre årene lærte hun å danse og synge ved å herme etter mesteren, men reiser til øvre eller nedre verdener var forbeholdt de mer erfarne. Først som 25- eller 26-åring utførte hun sin første store helbredelsesritual.

Dulars voktere inkluderte forfedre, en hund, en slange og en ulv – ånder som senere skulle manifestere seg i visjonene hennes. Under ritualer skalv hun når hun kalte åndene ned, falt i ekstase og så reven, ulven med tre bundne bein og hunden danse i et tåket slør. Hun skilte seg fra skogens reinsdyr-Ewenki i nord; slette --Ewenki som henne lærte ikke visjoner fra mestere, men de kom likevel, spontant og uunngåelig.

‍

Solon Ewenki-folkets skjulte verden

Solon Ewenki, den største undergruppen av Ewenki-folket i Kina med nesten 25 000 medlemmer på 1980-tallet, bodde i bølgene av Imin- og Hui-elvene nær Hailar. De snakket et tungusisk språk, men var tospråkelige i Daur-mongolisk, noe som skapte en kulturell smeltedigel. Sjamanisme blandet seg med buddhistisk lamaisme, spesielt blant eldre i nord og vest. Selv Shirokogoroff, den legendariske etnografen fra 1910-tallet, hadde lite å si om Solon-sjamanene – bare at det trolig var over 20 aktive blant dem.

På 1990-tallet levde bare tre kvinnelige sjamaner igjen: Dular, Niula og Modege. Kvinner dominerte ofte, spesielt de som mestret ånden Abagaldai. Denne bjørnåndens maske, laget av kobber med bjørnefur som hår og skjegg, var et sjeldent ritualobjekt. Den eneste kjente tidligere fotografiet var fra 1931, av en Daur-sjaman. Dulars maske hadde overlevd Kulturrevolusjonen (1966–1976), gjemt unna de røde gardene som skrek «okseånd! Slangeånd!» og ødela hennes tromme. Under revolusjonen ble hun forfulgt, men fortsatte i hemmelighet å besøke oboo-helligdommer ved elvene.

Ritualene hennes foregikk om natten. For barn med sjokk eller anfall krevde hun at moren klemte brystet for å lokke sjelen tilbake. Voksne fikk matoffer. Hun helbredet mange, men nektet å reise til nedre verden selv – hun kalte bare sjelene hjem med chants og navn på eldenkan, det mongolske ordet for underverdenen.

‍

Maskens hemmelighet og ritualdemonstrasjonen

Etter timer med spørsmål om visjoner og psykologiske opplevelser – Noll testet hypoteser om mental bildekultivisering fra sin egen artikkel i Current Anthropology fra 1985 – ba de om å se masken. Dular nølte, mistenksom etter årtier med forfølgelse. Men til slutt tok hun den på. Kobberfacetten glinset, bjørneskinnet rammet inn øynene som stirret tomt utover, og en klump animalsk fett satt klemt i munnen som en frekt tunge. Hun demonstrerte ritualet: masken representerte Abagaldai, en barkan-ånd kjent blant Ewenki, Evenki, Buryater og mongoler. Kvinnelige sjamaner mestret den, iført den hvert tredje år under ominan-ritualer.

Hun hadde også to oransjemalte hestehode-pisker, sorbi på ewenki, med små bjeller. Disse var «pisker for åndene», matet med te eller vin, og hjalp henne å forutsi fremtiden eller se det usynlige under besettelse. En stor medaljong med kinesisk astrologi hang rundt halsen hennes på lamaistiske perler – et tegn på mongolsk og buddhistisk påvirkning. Masken var skadet, ett øye manglet dekke, men dens alder ga den en aura av autentisitet.

Forskerne fotograferte henne i masken, de første kjente bildene av en sjaman som bar en Abagaldai aktivt. «Et privilegium,» skrev de senere. Dulars datter og svigersønn, velstående gruveeiere med en ny Jeep Cherokee, stilte villig opp for bilder, stolt over arvene.

‍

Et kappløp mot tiden

Noll og Shis feltarbeid i 1994, støttet av Wenner-Gren Foundation, dekket Oroqen, Manchu og Solon Ewenki. De dokumenterte Dulars liv som en del av en større innsats for å forstå sjamaners kognitive stil – bruk av indre visuelle og auditive bilder. Selv om dataene ikke bekreftet hypotesene fullt ut, ga møtet med Dular en av de mest detaljerte historiene om en Tungus-sjaman noensinne trykket.

Richard Noll, professor ved DeSales University, hadde spesialisert seg på sjamanisme etter arbeider om psykiatrihistorie og Jung. Hans 1985-artikkel i Current Anthropology markerte et vendepunkt, rost av antropologer som Tanya Luhrmann. Kun Shi, med doktorgrad i kulturantropologi, hadde forsket på sjamanisme siden 1987. Sammen publiserte de feltnotatene i Shaman-tidsskriftet (2007), med fargebilder som viste Dular i masken.

Dette var del av en bredere dokumentasjon av sjamanismens død. F. George Heyne skrev om reinsdyr-Ewenki-sjamaner som Olga Kudrina (død 1944) og Njura Kaltakun (død 1998). Oroqen-sjamanen Chuonnasuon (Meng Jin Fu) ble også fanget i deres notater. Solon-sjamanisme var lite studert; selv Shirokogoroff hadde bare vague rapporter.

‍

Arv og relevans i dag

Dulars historie speiler en tragisk utryddelse. Sjamanisme, opprinnelig fra Tungus-folket – ordet «sjaman» er deres gave til verden – ble undertrykt under kommunismen. Likevel overlever spor: i folklore-samlinger av mongolske og kinesiske forskere, som Mandu Ertu, og i kryssbefruktning med Daur-ritualer som ominaan.

For oss her hjemme ser man klart paraleller.  Hennes initiationssykdom minner om noaidi-kall; masken om norrøne hjelmer og runer; vokteråndene om draugr og totemdyr. I en tid med revitalisering – som Daur-sjamaner som gjenoppliver ritualer post-Kulturrevolusjon – inspirerer hun til å bevare levende kulturarv.

Hvor ble av masken? Er Dular i live? Spørsmålene henger i luften som fluekonger i hennes varme rom. Men gjennom Noll og Shis linse lever hun videre, en bro mellom villmarken og vår verden, en påminnelse om at sjamanismen ikke dør – den hvisker bare i skyggene.

Kilder

Noll, Richard & Shi, Kun (2007). "A Solon Ewenki Shaman and her Abagaldai Shaman Mask". SHAMAN, Vol. 15, Nos. 1-2, s. 167-174. Feltnotater fra 1994 med detaljert biografi om Dular, fotografier og analyse av masken.

Shirokogoroff, Sergei I. (1935). The Psychomental Complex of the Tungus. London: Kegan Paul. Klassisk etnografi om Tungus-sjamanisme, inkludert korte referanser til Solon Ewenki.

Heyne, F. George (2003a). "Frauen, die Geister beherrschen. Geister und Schamaninnen bei Ewenken in den Grossen Hinggan Bergen Nordostchina". Anthropos, 98, s. 319-330. Dokumentasjon av de siste reinsdyr-Ewenki-sjamaninnene.

Heyne, F. George (2003b). "The social significance of the shaman among the Chinese Reindeer-Ewenki". I Chilson, Clark & Knecht, Peter (red.), Shamans in Asia. London: RoutledgeCurzon, s. 31-50.

Diszegi, Vilmos (1967). "The origins of the Evenki shaman-mask". Acta Orientalia Academiae Scientiarum Hungaricae, 20, s. 171-201. Analyse av Abagaldai-masker blant Ewenki og nærliggende grupper.

Humphrey, Caroline with Urgunge Onon (1996). Shamans and Elders: Experience, Knowledge and Power among the Daur Mongols. Oxford: Clarendon Press. Beskrivelser av Abagaldai som bjørnånd i Daur-ritualer.

Noll, Richard (1985). "Mental imagery cultivation as a cultural phenomenon: The role of visions in shamanism". Current Anthropology, 26(4), s. 443-461. Teoretisk grunnlag for Noll og Shis psykologiske feltarbeid.

Noll, Richard & Shi, Kun (2004). "Chuonnasuan (Meng Jin Fu): The last shaman of the Oroqen of Northeast China". Journal of Korean Religions, 6, s. 135-162. Relatert feltarbeid om en Oroqen-sjaman.

Mandu Ertu (1999). "Ewenke zu juan" (Ewenki volume). I Lu Dajie & He Yaohua (red.), Zhongguo ge minzu yuanshi zongjiao ziliao jicheng. Beijing: Zhongguo shehui kexue chubanshe, s. 79-183. Kinesisk folklore-samling med info om Dular.

Janhunen, Juha (1996). Manchuria: An Ethnic History. Helsinki: The Finno-Ugrian Society. Demografi og etnisk kontekst for Solon Ewenki

‍