Ket-sjamanismen er en av verdens mest unike og mystiske åndstradisjoner, formet av et hardt liv i de dype sibirske skogene ved Jenisej-elvens bredder. Her levde og lever fortsatt Ket-folket, en liten urbefolkning med et språk som ikke ligner noe annet kjent språk på kloden. Å forstå Ket-sjamanismen er å følge et spor tilbake til menneskets eldste forestillinger om natur, ånd, sykdom og helbredelse – og å trenge inn i en verden hvor virkeligheten har mer enn én fasett, og sjamanens sang kan fly mellom dem.

‍

Bakgrunn og opprinnelse

Ket-folket var de siste jeger-sankerne i Indre Eurasia, helt til det 20. århundre flyttet de fra leir til leir mellom sommer- og vintermarker, ledsaget av hunder, men i liten grad domestiserte reinsdyr slik som mange av nabofolkene. Deres språk og kultur er fundamentalt forskjellig fra de andre urfolkene omkring, men likevel har det skjedd utstrakt kulturell utveksling gjennom århundrene, særlig med samojediske og tyrkiske nabofolk. Resultatet er en åndstradisjon som bærer på lag av både dyp lokale ideer og komplekse impulser utenfra, spesielt fra Sør-Sibirske steppetradisjoner.

‍

Helbreder, veiviser og sanger

I Ket-tradisjonen var sjamanen – kjent som sening eller quttyn – ikke bare åndemaner og helbreder, men også veiviser mellom menneskenes og åndenes verdener. Sentralt sto troen på ulvei, personens livsessens eller “sjel”, som sammen med seks andre ånder utgjorde den indre balansen i mennesket. Om ulvei forlot kroppen, ble man syk, kom den ikke tilbake – kunne døden følge.

Sjamanens viktigste og mest dramatiske oppgave var å hente tilbake bortkomne sjeler. Dette kunne bety en reise gjennom flere verdener, hvor sjamanen i transe måtte krysse farlige grenser og ofte kjempe mot Hosedam, den fryktede heksa i Nord som sluker de tapte sjelene. Sjamanen kunne også kurere sykdommer, spå, og be åndene om hell under jakt – alt gjennom sang, dans og bruk av magiske gjenstander.

‍

Verdensbilde og myter

Ket-folkets kosmologi er organisert gjennom flere nivåer av virkeligheten: Jorden er bare én av flere lag, med himmelverdener over og underverdenen under. Shamansangene inneholder beskrivelser av reiser opp i himmelens sjikt, eller ut i de fjerne himmelretningene hvor veldige krefter truer og frister. Kvinne-sjamaner hadde kun adgang til de jordiske og nære åndene, mens de mannlige kunne besøke himmelen. Tallet syv gikk igjen i folklore og struktur, og var antallet sentrale ånder i et menneskes vesen.

Betydningsfulle myter og helteskikkelser – slik som kulturhelten Alba, som klarte å lure heksa Hosedam til å kaste opp de sjelene hun hadde slukt – gir innblikk i arkaiske forestillinger om liv, død og gjenfødsel. Når en person dør, sies det at ulvei enten stiger til himmelen eller synker til underverdenen, for deretter å gjenfødes, ofte etter at sjamanen har spådd sjelens vandring ved graven.

‍

Å bli sjaman

Flere veier førte til å bli sjaman blant Ketene. Evnen ble ofte arvet innen en familie, men kunne hoppe fra kjønn til kjønn i ulike generasjoner. I barndommen eller oftere i tidlig voksen alder kunne personen bli rammet av dariy, en tilstand av åndelig uro eller galskap – et klart tegn på kall fra åndene. Om kallet ble nektet, risikerte man å bli varig syk eller miste forstanden. Tok man oppgaven på alvor, lærte man gradvis å mestre åndene og sin egen indre kraft, og etter hvert fikk man “slagstaven” – hatbul – det første verktøyet på veien til å bli sjaman.

Det var flere nivåer av sjamanisme. “Familie-sjamaner” eller mindre sjamaner praktiserte kun i små kretser og hadde ofte ikke tromme eller egne klær. De mest respekterte gjennomgikk syv trinn, hvor hvert ga mer kraft, flere åndehjelpere og gradvis rikere regalia – med tromme, rangler, jernornamenter og til slutt en praktfull krone.

‍

Fem sjamantyper og dyriske hjelpere

Ket-sjamanismen utviklet fem hovedtyper, hver assosiert med ulike totemdyr og særtrekk i antrekk og makt:

Qaduks-sjamanen – dens hovedånd var en flyvende hunnrein, og den brukte trommen til å reise opp i himmelen. Trommeskinnet var alltid laget av reinsdyr, og kronen kunne være prydet med reinhorn av jern.

Bjørnesjamanen – reiste på jorden, særlig til det mørke nordvest, “heksens hjem”. Den brukte ikke tromme, men en bjørnepote, og hadde gjerne bjørnemaske i ritualene.

Kandelok-sjamanen – hadde til patron en figur med bjørnepoter til hender og bar jernhjelm. Tok ofte rollen som både beskytter og forbinder mot forfedres ånder.

Ørnesjamanen – forbundet med den mytiske kjempørnen dagh, sies å ha vært den første som lærte menneskene å sjamanisere. Ørnefjær var viktige amuletter, og det var tabu å skade ørner.

Øyenstikker-sjamanen – med drakt formet som en øyenstikker og plater av jern som tordenskyer. Assosiert med sørvinden og regnet, og betraktet som den mektigste – men kunne bare virke i sommermånedene.

‍

Ritualer og redskaper

Sjamanritualene kunne være dramatiske forestillinger hvor sang, tromming, dans og fortelling smeltet sammen. Transer oppnådd blant annet ved å spise fluesopp (Amanita muscaria) førte sjamanen på reise til andre verdener, alltid hjulpet av sine åndehjelpere. Viktige gjenstander inkluderte:

Trommen, oftest stor og rund, med skinn fra hunrein.

Slagstaven (hatbul), brukt til å holde rytmen og til å tilkalle åndene.

Kjeder og jernornamenter; hver symboliserte en ånd eller et dyr og bar egen kraft.

Hodeplagg/krone, ofte med horn eller fjær, og hver kategori sjaman hadde sitt spesielle antrekk og hodepynt.

Når en stor sjaman døde, ble det meste av regaliaen lagt i graven for å vende tilbake til jord og åndeverden, men noen spesielt kraftfulle objekter, som jernkronen, gikk videre til utvalgte arvtakere i slekten.

‍

Undertrykkelse og tradisjonens skjebne

Sovjettiden førte til dramatisk brudd. Allerede på 1930-tallet ble Ketene tvangsflyttet til russiske landsbyer og sjamanisme betraktet som overtro og undertrykt med makt. Trommer og utstyr ble ødelagt, og sjeldne, store sjamaner døde ut på 1970-tallet eller tidligere. En av de siste kjente sjamanene døde i Kellog-landsbyen – etter dette forsvant den åpne praksisen, selv om familiepraksiser overlevde i det skjulte. I vår tid finnes det knapt aktive sjamaner, men fragmenter av sanger, fortellinger og magiske ritualer lever fremdeles hos noen av de eldste Ketene.

‍

Ket-sjamanismen i dag – og dens betydning

Ker-sjamanismen overlevde isolasjonen og motstanden mye lengre enn mange andre urfolkstradisjoner, og vitnesbyrdene fra etnografene Anuchin, Donner, Findeisen og Alekseenko utgjør i dag selve grunnpilaren for kunnskapen vi har. Moderne Ketere respekterer fortsatt minnene om de gamle sjamanene, men selv de eldste forteller at åndene trolig aldri mer vil sende ekte sjamaner til folket, etter alt som har skjedd.

‍

Likevel fatter unge mennesker i dag interesse for denne mystiske arven. For mange symboliserer den dypt menneskelige drømmer om å kunne helbrede, forstå, og overskride grensene mellom vår verden og de andre – en arv som Ketene deler med åndelige søsken rundt hele den sibirske taigaen. Hver gang en tradisjonell Ket-sang eller myte gjenfortelles, er det som om sjamanens stemme på nytt lyder mellom stammene langs den store Jenisej, og minner oss om at det finnes flere måter å se og sanse virkeligheten på.

‍

Kilder

Vajda, Edward J. (2010). "Ket Shamanism." Shaman, Vol. 18, Nos. 1-2. Western Washington University.

Alekseenko, E. A. (1978). "Categories of the Ket shamans." In: V. Diszegi & M. Hoppál (eds.), Shamanism in Siberia. Bibliotheca Uralica 1. Budapest: Akadémiai Kiadó.

Anuchin, V. I. (1914). "A sketch of Ket shamanism." Peter the Great Museum collections.

Donner, Kai (1933). "Ethnological Notes about the Yenisey-Ostyak in the Turukhansk Region." Helsinki: Suomalais-ugrilainen Seura.

Findeisen, Hans (1953). "Sibirische Schamanentum und Magie." Augsburg: Institut für Menschen und Magie.

Alekseenko, E. A. (1981a, 1981b, 1992, 1997). Diverse feltstudier om Ket sjamanisme og regalia.

Ivanov, V. V., & Toporov, V. N. (1969). "Commentary to the description of Ket mythology." Moskva: Nauka.

Werner, Heinrich (2006). "Die Welt der Jenissejer im Lichte des Wortschatzes zur Rekonstruktion der jenissejischen Protokultur." Wiesbaden: Harrassowitz.Kilder

‍