På en grå novemberettermiddag i Cornwall trasker en gruppe på 19 lokale innbyggere gjennom regnvåte enger, med regntøy, staver og en urokkelig lengsel etter det gamle og mystiske. De har forlatt den imposante middelalderkirken St. Buryan – med dens 92 meter høye granittårn som dominerer skyskraperen som ei målestokk for menneskers møte med himmelens kraft – og begir seg ut på en 5 kilometer lang pilegrimsferd mot Boscawen-Ûn, en bortgjemt steinsirkel fra bronsealderen som hvisker hemmeligheter fra en tid før skriftspråket eksisterte. Ledet av astronomen Carolyn Kennett, som drømmer om å fange fullmånen som kaster lys over den skjeve kvartsstenen i midten av den 19 steiner som ligner et solur, fylles luften av spenning – selv om skyene nekter å slippe taket. Denne vanlige kvelden i et engelsk landskap forteller en særdeles uvanlig historie: historien om hvordan mennesker over hele verden, på tvers av kulturer og århundrer, har søkt åndelig næring ikke i tempel av stein og gull, men i selve steinen selv.

‍

Når jord blir kirkebygning

Ved ankomst stilner gruppen, som om jorden selv demper stemmen deres. De 19 rett oppstilte steinene, pluss den hellige steine som lener seg som en gammel veiviser, utstråler en kraft som trekker folk til seg – paganistiske bryllup feires her, meditative arrangementer binder mennesker til rytmen av de kosmiske kreftene, og stille bønner til naturen flyter fra munner ikke lenger finner svar i det verdlsige. Deltakere som Jane Weller og Andy, en solcellemontør som giftet seg her i en keltisk håndbindingsritual for 30 år siden, beskriver en åndelig tilstedeværelse som erstatter kirkenes sterilhet med jordens puls, steinens varme, himmelens åpenhet.

I en tid der bare 49 prosent av britene identifiserer seg som kristne, og 40 prosent står uten religiøs tilknytning, har disse megalittene – kalkulert til å være mellom 3500 og 5000 år gamle – blitt pilegrimsmål for eklektiske naturtilbedere som søker forbindelse til forfedrene. Den britiske census fra 2021 registrerte 105.809 mennesker som paganister, men forskere som Ethan Doyle White ved Universitetet i Hertfordshire advarer om at det reelle tallet er mye høyere, fordi mange mennesker ikke tør å stå åpent ved sine tro på grunn av stigma eller fordi de ikke identifiserer seg med noen fast tradisjon.

Boscawen-Ûn er langt mindre berømt enn Stonehenge – den ikoniske steinstrukturen som trekker over en million besøkende hvert år – men det er nettopp denne ydmykheten som gjør den kjær for de som søker autentisitet. Uten skilter, uten kontrollert adgang, uten kommersialisme, ligger steinsirkelen midt i smaragdgrønne beitemark, tilgjengelig kun gjennom en kort gangsti. Når Tamsin Floyd, en tidligere sykepleier som nå lager syltetøy av naturhøstede ingredienser, omfavner den sentrale kvartsstenen og hvisker en bønn til den, sier hun noe som ville virket merkelig for bare 50 år siden: «Det føles virkelig behagelig å legge armene rundt den. Det føles bare fint. Det kjennes suverent avslappende. Jeg liker bare følelsen av å koble meg til våre forfedre, noe som er veldig gammelt og eldgammelt.»

‍

Sieidi

Denne lengselen etter steinens kraft – denne tiltrekningen mot noe gammelt som gjennomstrømmer kroppen som elektrisitet – kjenner vi igjen i den samiske tradisjonens sieidi: naturlige eller formede hellige steiner, ofte ved elver, fjell eller hav, som ble sett som manifesteringer av guddommelig makt over naturens ressurser. Ordet «sieidi» betyr bokstavelig talt «offerstein» på nordsamisk, og disse steinene fungerte ikke som symboler eller representasjoner – de var de åndelige kreftene selv.

Den samiske kulturen, bygget sin spirituelle praksis på at landskapet sjøl var levende. Ikke bare måtte man navigere gjennom det fysiske terrenget – man måtte også flytte seg gjennom sjela av sjø,fjell og vassdrag. Det samiske folket, som levde av reinsdyr, jakt og fiske, opplevde steinene ikke som abstrakte religiøse objekt, men som praktiske portaler til åndeverden som kunne hjelpe dem med faktisk overlevelse. En steinblokk ved elva kunne være stedet der man ba for god fiskelykke. En sten på fjelltoppen kunne være kontaktpunktet for å kommunisere med åndene som kontrollerte dyrebestanden.

I den samiske troa (Noaidevuohta), som ble dominert av sjamanisme, var en noaidi (sjaman) den som hadde spesialkompetanse til å arbeide med sieidi. Noaidier gjennomgikk ekstreme ritualer – trommer, dansin, eller isolasjon og faste – for å oppnå ekstatiske tilstander der de kunne kommunisere med åndeverdenen direkte gjennom steinen. Når noaidien satt ved sieidi, var ikke steinen en metafor – den var selve døren til andre dimensjoner.

Ofringene som ble gjort ved sieidi var ikke abstrakte ritualer – de var forretningsavtaler med åndeverdenen. Jegere ofret deler av elgen de hadde felt, fiskere ofret sin første fangst av året, gjeterne ofret blod fra en reinsdyr. Tradisjonelt var blodofringer mest vanlig, fordi blod – varmt, levende, fyllt av åndens kraft – ble antatt å være det språket som åndeverdenen forstod best.

‍

Landskap som sjamanismens katedral

Det fascinerende ved samisk sjamanisme er at det hellige ikke var konsentrert på ett sted, som en katedral eller templet. I stedet var hele landskapet  hellig – det som kalles bassebáiki på nordsamisk – steder hvor en høyere virkelighet har manifestert seg selv og som er beskyttet av rituelle forbud og grenser. Et bassebáiki kunne være en stein med uvanlig form, et fjell som så ut som en ansikt, en innsjø med dobbelt bunn som man trodde var portal til underverdenen, eller en isolert trær som hadde overlevd brann.

Disse hellige stedene lå gjerne på terskler i terrenget – på nes som stakk ut i havet, på holmer midt i elver, på overgangen fra furuskog til høyfjell, på det punktet der mennesker måtte krysse fra det kjente til det ukjente. Samene forsto landskapet som et relasjonelt system av energi og kraft, og steinen var orkestratoren av denne energien.

Det som slår en når man leser om sieidi-kulturen – og som skaper en merkelig resonans med Boscawen-Ûn-pilegrimene i dag – er at begge tradisjonene forstår steinen som en samtalepart. Ikke en gud, ikke en symbol, men en vesenet eller kraft som man kan forhandle med, be til, og som gir tilbakemeldinger. En noaidi som satt ved sieidi kunne "lese" steinen, tolke merkene og sprekker i overflaten, motta visjoner. I dag leser Boscawen-Ûn-besøkerne både steinene og seg selv – de søker forbindelse, åpner seg, og får svar i form av ro, kraft, eller følelsen av tilstedeværelse.

‍

Hellige kilder som broer mellom verden

I tillegg til de faste steinene, var det en annen type hellig plass som strakte seg over både Sápmi og de Keltiske-områdene: de hellige kilder og brønnene. I Cornwall fortsetter en tradisjon ennå den dag i dag. En person som lider av en sykdom dypper en klut eller et stykke klede i den hellige brønnen – vann som antas å ha helbredende kraft fra kilder som Madron, Sancreed eller St. Euny – og binder deretter stoffet rundt grenene på treet som vokser ved siden av. Når kluten råtner bort, skal sykdommen forsvinne med den.

Dette er ikke symbolikk – det er praktisk spiritualitet. Og det har røtter som strekker seg langt lengre bakover enn til middelalderen. Arkeologer tror at kilder og brønner har blitt oppfattet som hellige helt siden Mesolitikum og Neolitikum, på samme tid som de første steinsirklene ble reist. Vannet fra en naturlig kilde er ikke bare vann – det er liv som kommer fra jordens hjerte, det er mineraler som mennesker først ble bevisst på fordi deres kropper kjente styrken av det.

I den samiske troen finnes det lignende kildehelligdommer – kilder med antatt helbredende kraft hvor folk kommer for å søke lindring. Det som forbinder alle disse tradisjonene – fra Sápmi til Cornwall til andre deler av Europa – er at vann og stein sammen utgjør en portal. Steinen er bålet som holder energien, vannet er det som formilder den mellom verden og mennesket.

‍

Hellige steiner over hele verden

Hvis vi beveger oss utenfor Europa, ser vi at steinenes spirituelle kraft er nær-universell menneskelig erfaring. Urbefolkningen i Australia har bevart den kanskje lengste kontinuerlige tradisjon med hellige steiner og hellige landskap gjennom deres songlines. Når en Aboriginal synger landskapet, navigerer han ikke bare geografisk – han navigerer gjennom åndeverden, og steinene fungerer som anker-punkt for denne doble reisen.

I Nord-Amerika la Urbefolkningskulturer – som Sioux, Lakota, Cheyenne – frem hellige steiner som Iyan Wakan Gapi (Idol of the Holy Stone), der stammens ledere tolket hvite merker på steinen som tegn på nasjonens fremtid. Disse tolkingene ble gjennomført ved hjelp av røykseremoni, hvor røyk fra heligt tobakk ble presentert til steinen, som en måte å spørre steinen direkte.

Turkis – den himmelblåe steinen – er for mange Nord-amerikanske indianere ikke bare vakker, den var en direkte forbindelse til det åndelige. Hver turkis ble antatt å inneha sin egen kraft, sitt eget formål, sin egen mulige kommunikasjon med den som bar den. En turkis kan helbrede, den kan føre mot den riktige veien i livet.

I Sør-Amerika, Japan, Afrika – overalt hvor mennesker har søkt å forstå kreftene som styrer deres liv – har steinen påtatt seg rollen som både symbol og faktisk portal til disse kreftene. Det er som om steinen er menneskeheten høytaleren, den eneste måten å tale til det stille, til det evige, til det som ikke snakker menneskets språk.

‍

Megalittene

De megalittene som man finner ved Nord-Atlanterhavskysten representerer kanskje menneskeheten mest ambisiøse forsøk på å fysisk materialisere sin spirituelle søken. Bygget mellom 3300 og 2500 før vår tidsregning, under sen-neolitikum og tidlig bronsealder, krevde disse strukturene enorm felles anstrengelse. Hundrevis av mennesker måtte jobbe sammen i månedsvis for å flytte en gigantisk stein fra steinbrudd til destinasjon – uten hjul, uten hester, med kun menneskekraft og innviklet bruk av trevirke som spak.

Hvorfor? Hva var så enormt viktig at hele samfunn ville bruke sin kostbare tid på det?

Arkeologer spekulerer i om megalittene ble brukt til astronomisk observasjon, fruktbarhetssymboler, møtesteder for druider, eller gravested for viktige individer eller familier. Den sannhet er at ingen vet sikkert. Men det som er klart, er at disse folk – de første europerne – forsto steinen som det eneste materiale som kunne stå imot tidens erosive kraft. Stein skulle bevare deres minne for all tid. Stein skulle holde deres bønner til gudene for all tid. Stein skulle være der lenge etter at de selv hadde blitt ikke-eksisterende.

En forsker som Mircea Eliade antyder at megalittene kanskje var stedet hvor sjamaner gjennomgikk ritualer av død og gjenopppstandelse – hvor de la seg inne i dolmene, disse steinhulene, for å oppleve ekstatiske tilstander som skulle lære dem å navigere mellom verden av de levende og verden av de døde. Hvis dette er riktig, så er megalittene ikke monumenter for de døde – de er trappehus til åndeverden, trappeekspedisjonene dit sjamanen kunne gå og komme tilbake med kunnskap og helbredelseskraft for hele sitt folk.

‍

Når naturen blir kirke

Det som slår deg når du leser om Boscawen-Ûn og de andre tradisjonene er at det er samme søken, samme lengsel, samme tro på at steinen kan tale. Bare metodene har endret seg.

I dag kommer ikke britiske paganister til steinsirkelen med blodofring og ekstase. De kommer med refleksvester og kamera, de spør vitenskapelige spørsmål, de leser moderne arkeologisk teori. Noen av dem – som Gail Charman, 66 år gammel pensjonist som erklærer seg som «naturelsker» – kjemper for miljø og klimavern. For henne er steinsirkelen ikke bare et religiøst sted, det er et manifest: et bevis på at mennesker en gang levde i harmoni med naturen, og at det er mulig igjen.

Steinene i England, Sápmi, Australia, og Amerika står alle som vitner til noe som mennesker var nærere på før industrialismen splitter landet i «ressurs» og «menneske» – vitner til at naturen er ikke bakgrunn for menneskelig aktivitet, men en aktør i seg selv, en kraft med egne ønskjer og kommunikasjonsbehov, noe som krever respekt, dialog, gaveutbytte.

Når Tamsin Floyd omfavner stenen ved Boscawen-Ûn, når hun gifter seg ved siden av den i juli, når hun etterpå drar videre til de hellige brønnene i Cornwall for å bade i vannet som antas å kunne helbrede – hun deltar i en kontinuerlig tradisjon av steinkontakt som går tilbake tusenvis av år. I Sápmi, har befolkningen holdt sieidi-kulturen i live. Ofte skjult, i frykt for dom fra prest og lokalsamfunn. De har ventet på en tid da det ville være trygt å dyrke den åpent igjen. I dag, når Sjamanistisk Forbund og andre moderne sjamanistiske praksiser er tillatt, nærmer den tiden seg igjen.

‍

Kilder

Archaeology of sieidi stones. Excavating sacred places (PDF): Detaljert arkeologisk analyse av sieidi-steder i Sápmi, inkludert utgravninger og ritualpraksis.

CM (TFK-artikkel): Vitenskapelig oversikt over samiske kulturminner og hellige landskap.

Hellige landskap (Sametinget.no): Offisiell dokumentasjon av samiske hellige steder fra Sametinget, med fokus på sieidi og bassebáiki.

Hellige sten i samisk tro og deres mulige spor i norrøn litteratur (UT.ee): Akademisk paper om sieidi i samisk tro og paralleller til norrøn mytologi.

Suzanne Owen, Leeds Trinity University: Forskning på druidisme og moderne paganisme i Storbritannia, inkludert steinsirkler.

Ethan Doyle White, University of Hertfordshire: Studier av moderne paganisme, inkludert "eclectic pagans" og steineritualer

‍