Forestill deg at du bor et sted hvor alt er midlertidig. Husene, landsbyen, og selve følelsen av hjem tilhører et annet land – et land du ikke kan dra tilbake til, uansett hvor mye du drømmer. Dette er virkeligheten for flere tusen tibetanere som lever i flyktningleiren Tashi Palkhiel nær Pokhara i Nepal. Men blant teltduker, bønneflagg og templer lever det også magikere. De kalles pau, tradisjonelle tibetanske sjamaner, og deres liv er som noe fra en fantasyfilm, bare ekte – og kanskje på vei bort for alltid.

‍

En hverdagsalv i leiren

Pauene er ikke bare healere med tromme og fjær – de er fortellere, trøstere, og beskyttere av mystiske ritualer. Rapporten tar utgangspunkt i livet til tre slike sjamaner, deriblant den berømte Karma Wangchuk som ble kalt en «levende skatt» før han døde, og Nyima Dhondup og Rhichoe, som fremdeles praktiserer i leiren. Gjennom 35 års forskningsarbeid har forfatteren fulgt dem, sett hundrevis av healing-ritualer, og snakket med mennesker som søker deres hjelp når ingen andre kan hjelpe.

En av de første tingene du merker deg, er kontrasten mellom sjamanismen og buddhismen. Pauene er buddhister, men praksisen deres stammer fra den gamle Bøn-tradisjonen, Tibets egen ur-religion. Det er som to verdener side om side: Den ene vil være rolig og meditative, den andre vilter og mektig med trommer, dans og åndelignende besittelser.

‍

Trance – mellom virkelighet og myte

På et sjamanritual i Tashi Palkhiel skjer det nesten det umulige. Trommen slår, ritualrommet er dekorert med fjær, offergaver og mystiske speil, og pauen faller inn i en transe. Nå snakker han ikke bare med sin egen stemme – det er gudenes stemme som kommer gjennom ham. Ansiktet endrer seg, stemmen blir hard og myndig, og alle vet at dette er et øyeblikk man ikke bør bryte inn i.

Hva skjer i kroppen til pauen da? I rapporten forklares det at sjamanen gjennom transe blir fylt av «lyset» eller «strålingen» fra sin hoveddeitet. Lyset strømmer inn gjennom kanaler fra fingrene og sprer seg ut fra hjertet. Plutselig er sjamanen ikke seg selv, men nærmest en del av noe stort, en kanal for guddommelig kraft. Når transe avsluttes, går sjamanens bevissthet tilbake gjennom disse kanalene, og han blir seg selv igjen – hvis han ikke lar det trekke ut for lenge, for det kan være livsfarlig.

‍

Sjelehelbredelse, ikke sjeletap

Et av de mest fascinerende ritualene er et sjamanistisk ritual for å aktivere og styrke sjelen. Mange forskere har trodd dette er en slags «sjelegjenkalling», der sjamanen må finne og hente tilbake en sjeledel som har blitt borte på grunn av frykt, sykdom eller traume. Men pauene i leiren avviser dette: Sjelen forlater aldri kroppen – heller ikke under sykdom. Det som skjer, er at sjelens kraft og glød svekkes, og derfor må sjamanen heve og styrke den.

Ritualet er magisk og kreativt: Det brukes tre spesielle steiner—turkis, korall og skjell—som symboliserer henholdsvis glød, blod, og bein. Disse plasseres i en liten deigfigur formet som et får og så snurres, kastes eller trekkes i vann for å avgjøre om sjelen har fått sin kraft tilbake. Resultatet kan bety at man blir frisk, får energi eller rett og slett får igjen gnisten til å leve.

‍

Sjamanisme versus buddhisme

Tenk deg å være ungdom i leiren – du ser både de buddhistiske munkene som leser fra hellige bøker, og pauene som trommer og går inn i transe. For mange oppleves dette som to verdener med motstridende forklaringer om sykdom og sjel. Buddhismen sier at sjel og sinn ikke eksisterer som selve med en egenhet; sjamanismen hevder at alt handler om sjelens kraft.

I leiren har dette ført til konkurranse, men også samarbeid. Mange familier bruker både lama og sjaman til healing, «bare for å være sikker», som en ungdom sa til forfatteren. Samtidig har sjamanismen mistet posisjon; tempelet vokser og sjamanene blir eldre og færre. Flere ungdommer ønsker heller å bli buddhistmunker, for det gir status, fellesskap og en form for trygg fremtid. Sjamanene, som opprinnelig var nomader og dyrehealere, har liten rolle når folk ikke lenger har husdyr, og livet nå er preget av flykningstatus, fabrikkarbeid og nye drømmer.

‍

Utfordringen med å være vilt og annerledes

Rapporten formidler at det «ville» ritualet til pauene er et ekko fra fortiden, hvor tibetanske nomader verdsatte styrke, mot og magi. Pauene er ikke rolige som lamaene – de danser, roper, kaster seg rundt, snakker på vegne av kraftfulle og noen ganger skremmende deiteter. Det er dramatikk, og ofte sarkastiske ordvekslinger mellom sjamanen (og ånden) og tilhørerne. Likevel, alt dette er med til å skape en opplevelse – ikke bare for healing, men for å føle at man er forbundet med noe større, noe kosmisk.

‍

Fremtiden for sjamanismen

Dette er sannsynligvis den siste generasjonen av sjamaner i leiren. Færre og færre vil lære kunsten, og samfunnet endrer seg. For mange unge er sjamanen en kul karakter – nesten som en hovedfigur i et videospill – men ikke nødvendigvis en rolle man selv vil ta. Samtidig kan man si  at det er nettopp i eksil, under press og frykt for å miste tradisjonene, at folk begynner å verdsette de gamle ritualene på nytt.

I møte med buddhismen har sjamanismen faktisk lånt og tilpasset flere elementer fra buddhistisk praksis, som systemet med kroppskanaler og bruk av meditasjon. Samtidig bevarer pauene sitt unike syn på kraft, sjel og healing. Dette gir en slags hybrid spiritualitet, hvor gamle og moderne tanker møtes, og der ungdom kanskje – hvem vet? – vil vende tilbake til det magiske når de søker noe eget i fremtiden.

‍

Hvem er sjamanen egentlig?

Sjamanene i rapporten kan sammenlignes med hovedpersonen i en fantasybok. De har gjennomgått tøffe initsieringsriter (noen ganger ser de for seg at kroppen deles opp og settes sammen igjen, som i en overlevelsesutfordring), og de har evnen til å bli til kanal for kosmiske krefter. Men de er også mennesker som opplevde tap, eksil, og som drømmer om å returnere til gamle fjell. På mange måter er dette fortellinger om mot, tilpasning og å ikke gi opp sin identitet – selv når tradisjonen står på spill.

‍

Kan magi overleve?

Hvis du som leser dette tenker «hva har dette med meg å gjøre?», så handler det om at alle tradisjoner – selv de som virker fjerne og eksotiske – sliter med å overleve i møte med moderne tid. Kanskje noen av de magiske ritualene vil dø ut, men minnene lever videre. Kanskje kommer det en ny generasjon ungdommer som, midt i flyktningleirenes eller storbyenes virvel, plutselig ønsker seg tilbake til det magiske – til trommene, trance, og historier om hvordan man kan bli til noe større enn seg selv.

‍

Kilder

Tradition, Practice, and Trance (2025) Etnografisk rapport om tibetansk sjamanisme i Tashi Palkhiel, Nepal.

Berglie, P.A. (1976, 1978, 1982, 1983, 1992) Landmark studies om tibetanske spirit-medier og sjamanisme.

Sifers, S. (2005, 2007, 2008) Feltstudier og dokumentar om pau-sjamaner, FSS statusrapporter og film.

Bellezza, J.V. (2005) Spirit Mediums, Sacred Mountains and Related Bön Textual Traditions in Upper Tibet. Boston: Brill.

Lessing, F.D. (1951) Calling the Soul: A Lamaist Ritual. Semantic Philology XI.

Tucci, G. (1988) The Religions of Tibet. Berkeley: University of California Press.

Peters, L.G. (1997a, 1997b, 1998, 2004, 2008) Studier om trance, healing og sjamanisme i Nepal og Tibet.

Ermakov, D. (2008) Bön and Bön: Tibets Ancient Religion. Kathmandu: Vajra Publications.

Stein, R. (1972) Tibetan Civilization. Stanford: Stanford University Press.

Samuel, G. (1993) Civilized Shamans. Washington DC: Smithsonian Institution Press.

Hoffmann, H. (1961) The Religions of Tibet. London: George Allen & Unwin.

Ekvall, R.G. (1968) Fields on the Hoof. New York: Holt, Rinehart and Winston.

Snellgrove, D. & Richardson, H. (1968) A Cultural History of Tibet. New York: Praeger.

Grof, S. (1985) Beyond the Brain. Albany: State University of New York.

‍

‍