Foto: Ewa DeMahina

‍

Den 21. februar 2026 sto sirkelen endelig sammen på Skogheim i Ljungskile. I skogkanten, der vinden fra vestkysten møter lyden av trommer og stemmer, ble Shamanistiskt Förbund Sverige formelt innviet som søsterforbund til Sjamanistisk Forbund Norge. Flammene fra seremonibålet speilet en reise som hadde begynt mange år tidligere – både i enkeltmenneskers indre liv og i et større, nordisk animistisk fellesskap.

Fra Norge kom visjonsbevarer Kyrre Gram Franck og styreleder Christoffer S. Eid for å være vitner, medvandrere og bærere av den levende tradisjonen som allerede hadde slått rot på norsk jord. De bar med seg en messingplakett med innvielsesdatoen inngravert, og en seremoniell ring som fra denne dagen av skulle brukes i vigselsritualer i Sverige – konkrete symboler på at forbundene hører sammen, som to trær med felles rot, men med hver sin stamme og krone.

Rundt dem sto det svenske styret: visjonsbærer Emelie Berg, styreleder Marie Sandberg, kasserer Karin Ax og sekretær Ylva Hästlav Jonsson. Alle fire med hver sin historie, men bundet sammen av én og samme erfaring: naturen hadde kalt dem tilbake, og sjamanismen hadde gitt språket, strukturene og fellesskapet der den kallet kunne leves ut.

Emelie vokste opp i skogene ved Partille utenfor Göteborg. Som barn var natten aldri helt stille for henne. I drømmer og indre reiser beveget hun seg mellom verdener, fikk svar på spørsmål hun knapt hadde rukket å formulere, og opplevde naturen som levende, nær og talende. Men i møte med en verden som ikke kunne speile dette, ble gavene tunge å bære. Når ingen voksne kunne sette ord på det hun erkjente som sant, eller bekrefte at det hun opplevde ikke var “feil”, vekslet hun mellom indre lys og dype depresjoner.

Hun forsøkte å finne svar i psykiatrien, i systemene som samfunnet tilbyr når noe gjør vondt og ikke passer inn. Etter hvert var det som om hun hadde gått alle korridorer ferdig. Til slutt var det ikke lenger mulig å ignorere den stemmen som alltid hadde vært der, som hvisket gjennom trærne og gjennom kroppen: dette er ikke alt. Kapitulasjonen ble en reise hjemover – til naturen, til åndeverdenen, til trommen, til kunsten. I møtet med sjamanismen fant hun både språk og praksis for noe som egentlig hadde vært der hele tiden. Slik vokste rollen fram som visjonsbærer for Shamanistiskt Förbund Sverige: den som holder retningen, lytter til strømningene og trekker i trådene der fellesskapet trenger å styrkes.

‍

På Skogheim, stedet som etter hvert ble hennes hjem med mann, barn og dyr, var det derfor spesielt meningsfullt at innvielsesseremonien fant sted nettopp her. Grunn der hun selv hadde slått rot, og hvor trådene mellom Sverige og Norge for lenge siden var knyttet. For Emelie var det som å se en indre visjon materialisere seg, lag for lag: fra de første vage fornemmelsene av at “det må finnes en større plass for oss”, via de små sirklene hun startet hjemme, til innvielsesbålet der et nytt trossamfunn ble ønsket velkommen inn i den nordiske animistiske familien.

‍

Marie bar på en annen, men beslektet historie. Hun vokste opp med naturen som den første læreren. Skogens ånder og vesener var ikke metaforer, men nærvær; noe hun kunne kjenne, lytte til og samhandle med. Likevel gikk hun, som så mange andre, inn i forsøket på å være “normal” – å legge lokk på det som ikke passet inn i de vanlige rammene. Evnen til å sanse mer enn det øyet ser ble midlertidig stengt av, som en dør hun lærte å ikke åpne.

Men Moder Jord glemmer ikke barna sine, og ropet fra jorden finner alltid veien tilbake. For Marie kom vendingen i 30‑årene. Gjennom yoga, meditasjon og den første trommereisen åpnet det gamle rommet seg igjen. Portene hun kjente fra barndommen sto plutselig på gløtt, og hun gikk inn, denne gangen med mer livserfaring og et tydeligere språk. Veien videre førte henne inn i ulike sjamanistiske tradisjoner: sibirisk sjamanisme, prestinneveien i Frejas tjeneste, seid. Samtidig arbeidet hun som homeopat og urteterapeut, og holdt mennesker i prosesser der kropp og sjel ikke lot seg dele.

Når hun i dag står som ordforande for Shamanistiskt Förbund Sverige, er det med en dyp bevissthet om at arbeidet handler om mer enn organisatoriske strukturer. For henne er forbundet et redskap til å vekke den tapte respekten for naturen og alle dens vesener, og skape rom for at den eldgamle, immaterielle kunnskapen skal få leve videre i vår tid. Innvielsesseremonien, med norske og svenske representanter side om side, ble et høydepunkt i denne livslange bevegelsen: en offentlig bekreftelse på noe hun lenge hadde kjent i kroppen – at animisme har en naturlig plass også i vår moderne hverdag.

‍

Karin Nineravens hadde lenge befunnet seg i en tilsynelatende helt annen verden: IT, systemutvikling, kjøretøyutvikling. En verden av logikk, struktur, teknologi og prosesser. Men lenge før hennes  møte med koder, systemarkitektur og tekniske krav fantes det en sterk lengsel i henne etter noe mer subtilt – det hun beskriver som det sjelige og det helende. Denne lengselen ledet henne inn i refleksologi, soneterapi, urtemedisin, aromaterapi, massasje, astrologi og åndelig veiledning. Hver enkelt praksis ble som en brikke som pekte mot det samme: et ønske om å forstå helheten, og å tjene det som heler og forbinder.

Naturen var hele tiden et bakteppe – et sted hun søkte til, et rom for fordypning og gjenkjennelse. I 2017 satte hun seg ut på visjonsvandring/utesitting under veiledning av en sjaman. To netter satt hun ute, alene i naturen. Dette ble en tydelig initiering, en indre bekreftelse på en vei hun allerede hadde begynt å gå. Det var som om landskapet rundt henne svarte: du er på rett vei.

Som kasserer og IT‑ansvarlig i Shamanistiskt Förbund Sverige bærer Karin i dag en dobbel kompetanse. Hun kan både holde strukturene som trengs for at et moderne trossamfunn skal fungere – økonomi, betalingsløsninger, nettsider, medlemsregister – og samtidig stå i sirkelen som ceremoniledare. I seremonilederskolen opplevde hun en utdanning som var både faglig og åndelig forankret, med praktiske og teoretiske øvelser som utfordret og utviklet. Gjennom fullmåneseremonier, jevndøgnsmarkeringer og arbeid med etikk og ritualforståelse, fikk hun et jordet perspektiv på hvordan sjamanisme kan leves i hverdagen. Denne dobbeltheten var tydelig under innvielsen: bak de seremonielle handlingene lå det også et omfattende arbeid med vedtekter, lovverk og systemer, der hennes erfaring kom til sin rett.

‍

Livets bevegelse og sjelens lengsel

Ylva er et menneske som lever i relasjon – med mennesker, med naturen, med alle levende vesener. Hun arbeider i og omkring Vänersborg og utdanner seg, akkurat som de andre, til seremonileder. For henne handler det seremonielle arbeidet først og fremst om å holde rom: å være en bro, en balanserer og en veiviser. Hun forteller om hvordan en enkel naturopplevelse – en svarttrost og en liten, fredfull bekk – satte i gang den siste delen av reisen som etter hvert førte henne til forbundet. Det var som om landskapet selv, fuglesangen og vannets bevegelse viste henne veien videre.

Ylva husker ikke store deler av barndommen, for utfordringene var mange og overveldende.

Det manglet veiledning i fellesskap. Det manglet trygge steder. Så Ylva mistet seg selv.

Det har Ylva gjort ofte og mye gjennom livet, men lengselen har alltid sunget i henne og vekket et rastløst søk. Denne livsveien har resultert i dyp transformasjon, der verkende lengsel og rastløst søk har landet i nærværets medisin.

De minnene av REN autentisitet og glede Ylva har, kommer fra opplevelser av dyp kontakt med naturen, der hun fikk kontakt med sin egen kraft og ville visdom:

På hesteryggen.

Oppe i et tre.

Hoppende på steiner i Pinebobäcken.

Badende og lekende i Åsunden.

Løpende i skogen med en venn.

Plukkende og spisende på gjøkesyre (planten)

Så rotfestet i nærvær at hun nå ser at hun hadde trengt veiledning som barn, ungdom, ung voksen osv.

Både veiledning fra kloke voksne og fra sin egen indre visdom. I fraværet av disse uvurderlige støttespillerne i livet, var det den ytre veiledningen som kom inn og tok plass.

NÅ bygger SFS, og SF som helhet, et fellesskap der vi minner hverandre om hvor vi kommer fra og kaller hverandre hjem.

Som sekretær har hun ansvar for medlemsregisteret, styrets skriftlige arbeid og et månedlig nyhetsbrev til medlemmene. Men bak ordene og listene ligger den samme intensjonen som i seremoniene: å styrke relasjoner. Hver e‑post, hver tekst, hver invitasjon er en invitasjon til et fellesskap der hver enkelt kan bygge sin egen direkte relasjon til naturen og åndeverdenen. Under innvielsesseremonien sto hun derfor i sirkelen ikke bare som styremedlem, men som en som lenge har kjent en lengsel etter en “større sammenheng” – et sted der animisme ikke er en privat sak, men en felles livsholdning.

Sirkelen er sluttet.

‍

Veien frem til innvielsesdagen i februar hadde vært lang og også flettet inn i historien til Sjamanistisk Forbund Norge. Allerede i 2012, da Emelie startet sin prestinneutdanning, begynte hun å lete etter en samlingsplass for dem som kalte seg sjamaner, prestinner, hekser og animister. Hun søkte etter et trygt sted der alle kunne tas imot, uavhengig av hvilke ord de brukte om seg selv, men fant ikke helt det hun lengtet etter i Sverige. Det fantes gudinnetempler og åsatro‑samfunn, men ikke den broen mellom gud, gudinne, Moder Jord og “altet” som hun kjente at hun selv tilhørte.

Vendepunktet kom da hun gjennom venner ble invitert til Norge og møtte miljøet rundt Sjamanistisk Forbund. På sin første festivalopplevelse (Naturefest) der beskriver hun følelsen som å komme hjem. Hun og partneren reiste med hund, telt og en venn i bilen, og ble møtt av et fellesskap som tok dem imot med en selvfølgelighet som om de alltid hadde vært der. Det var her hun møtte Gro Hilseth Adriansdatter, som senere ble hennes mentor. Det var her hun kjente at det hun hadde drømt om faktisk fantes – ikke som en fjern idé, men som en levd realitet.

Gjennom årene som fulgte, fortsatte hun å reise til Norge så ofte hun kunne, også etter at hun ble mor. I mellomtiden bygde hun sirkler og fellesskap hjemme i Sverige, både for egen praksis og for å samle andre. Samtidig vokste kontakten med det norske forbundet. Da den norske styrelederen i 2024 besøkte en av hennes samlinger i Sverige, kom spørsmålet som skulle forandre alt: Ville hun ha hjelp til å starte det svenske forbundet? Hvis hun samlet de menneskene hun ønsket å samarbeide med, ville de få tilgang til utdanning, seremonibok, erfaring og kunnskap som var bygget opp gjennom mange år i Norge.

Derfra gikk prosessen raskt, men ikke for raskt. Det handlet om å finne rette mennesker – som Marie, Karin og Ylva – og å oversette både språk, struktur og seremonier til en svensk kontekst. Ord måtte tilpasses, begreper justeres, vedtekter skrives inn i svensk lovramme. Men samtidig skulle kjernen bevares: animismen, respekten for naturen, det seremonielle arbeidet gjennom årets og livets sykluser, og en tydelig etikk.

Innvielsesseremonien 21. februar ble derfor mer enn en enkel markering i kalenderen. Det var en kollektiv initiering – av forbundet som struktur, av styret i sine roller, og av et større fellesskap av mennesker som hadde funnet veien til Skogheim denne dagen. Messingplaketten med innvielsesdatoen ble et varig minne; en fysisk påminnelse om at dette ikke bare er en idé, men et faktisk trossamfunn innskrevet i svensk virkelighet. Ringen som ble overrakt som vigselsring bar et annet løfte: at kjærligheten mellom mennesker skal kunne feires og velsignes innenfor en animistisk ramme, i tråd med naturens rytme og forbundets seremonielle tradisjon.

At Kyrre som visjonsbevarer og Christoffer som styreleder sto i ringen sammen med det svenske styret, knyttet fortiden, nåtiden og fremtiden sammen. Den lange reise med å bygge opp Sjamanistisk Forbund Norge lå som et bakteppe – alt det arbeidet som gjorde at Sverige nå slapp å “oppfinne hjulet på nytt”, men kunne tilpasse det til egne forhold. Forbundets erfaring fra styrearbeid, lovgivning, religionspolitikk og praktisk organisering ga støtte inn i det konkrete arbeidet som nå står foran den svenske styregruppen.

Bak seremonien ligger det også en tydelig visjon for veien videre. Shamanistiskt Förbund Sverige vil ikke bare samle enkeltutøvere, men også legge til rette for lokallag rundt om i landet. I styrets indre bilder finnes allerede kartet med levende punkter: et lokallag i Kalmar, et i Norrbotten, og etter hvert flere steder der mennesker tar ansvar for sin region, med egne styrer og jevnlige seremonier. Det nasjonale forbundet fungerer som en paraply – et samlende tre – mens lokallagene er grenene som bærer frukt lokalt.

Samtidig er forbundet tydelig på at dette er et sted for fellesskap, ikke en arena for å markedsføre egen virksomhet. Mange i miljøet driver allerede seremonielt arbeid, kurs og behandling i egne bedrifter. I forbundssammenheng inviteres de til å bidra med sin kompetanse som en del av helheten, men uten å blande sammen privat virksomhet og forbundets seremonier. På den måten skapes det rom både for personlig næring og et felles, ideelt bærekraftig trossamfunn.

Familier og barn er også sentrale i visjonen. Seremoniene skal være steder der barn kan være barn – lekne, nysgjerrige og til stede – innenfor trygge rammer. Det vil være mulig å ta en form for konfirmasjon innenfor forbundets sjamanistiske livssyn, slik at ungdom kan markere overgangen til voksenlivet i en sammenheng som speiler deres eget forhold til natur og åndeverden. For å ivareta dette legger forbundet vekt på at seremoniene holdes på en nykter måte, slik at alle generasjoner kan delta.

Gjennom alt dette går en tydelig lengsel: å være en naturlig stemme i samfunnet. Emelie uttrykker et håp om at forbundet om ti år har et sterkt engasjement, mange lokallag og en selvsagt plass i det offentlige ordskiftet. At animisme ikke lenger forstås som noe fjernt og eksotisk, men som et fruktbart og livsnært perspektiv på hvordan vi lever med hverandre og med jorden. At immateriell kulturarv – historier, ritualer, bønner, sanger, praksiser – ikke bare bevares i bøker og museer, men leves i dagens mennesker.

Innvielsesseremonien 21. februar var et første, tydelig skritt i denne retningen. I lyset fra bålet, mellom trærne ved Skogheim, sto mennesker fra to land og formet en felles, nordisk animistisk kraft. Messingplaketten glinset i ilden, ringen lå trygg, klar til å velsigne de første vigslene på svensk jord. Og over alt dette lød trommer, sang og stillhet om hverandre – som et svar på en lengsel som hadde levd lenge før forbundene fikk navn, og som nå har funnet en ny form å leve i.

‍