‍

Forestilling deg en kald vind som hvisker gjennom fjellene i Nord-Finland, der elver snor seg som årer av sølv og steiner hviler som gamle voktere i landskapet. Her, ved siden av en liten innsjø i Kittilä, reiser en enorm fjellformasjon seg – Taatsi, en sieidi, et hellig sted der samene lenge før vår tid møtte det usynlige. En reinsdyrjeger står der, hender skjelvende av respekt, og legger ned et hode med horn, et tegn på takknemlighet til dyrene som gir liv. Dette er ikke bare en fortelling fra fortiden; det er et ekko av en verden der det hellige og det dagligdagse flettes sammen som tråder i en vev, der jakt, fiske og offer er ett og det samme dansetrinn i livets rytme.

I den samiske sjamanismen, som lever videre blant annet i våre seremonier i Sjamanistisk Forbund, er sieidi-plassene portaler til en holistisk virkelighet. Ikke adskilt fra hverdagen, men vevd inn i den – som da vi i dag kaller på naturåndene før en reise eller et kurs. Denne artikkelen tar deg med på en reise gjennom arkeologiske funn fra tre sieidi-steder: Taatsi i Kittilä, Näkki i Enontekis og Seitala i Utsjoki. Basert på dyrebensanalyser fra utgravninger i 2008, viser disse stedene hvordan samene så på dyrene ikke som bytte, men som partnere i en gjensidig dans. Offer var ikke rituelle gimmicker, men praktiske handlinger i en verden der bein kunne bli til ny reinkjøtt, og hvor bjørnens tann bar på krefter som kunne snu skjebnen.

‍

Elvens vokter og fiskens sang

Solstråler bryter gjennom grantrærne og kaster skygger over den 10 meter høye steinformasjonen ved elvebredden i Taatsi. Her sto jegeren, kanskje en fisker med håp i hjertet, og plasserte abborbein i huler i fjellet – 225 fragmenter, hodeskaller og ryggvirvler som vitner om en helskap. Reinsdyrhoder med horn, orrfugl og sjøfugl fulgte etter, blandet med ørret og gjedde. Dette var ikke tilfeldig; det var en samtale med elvens ånder, der fiskens olje smurte steinen for å sikre neste fangst.

Tenk deg du er den samiske nomaden som trekker over vidda. Du har nettopp trukket opp en kjempeabbor, kjøttet dampende, men du tar det beste – hodet – og bærer det til sieidien. I vår sjamanistiske forståelse er dette ikke et tap; det er en investering. Dyret gir av seg selv, og i retur lover du respekt. Arkeologene fant reinsdyrbein fra unge dyr, 21-25 måneder gamle, horn og bein. Fuglene – orrfugl og ender – peker mot en mangfoldig næring, der jakt og fiske smelter sammen. Sieidi sto ikke isolert; det var del av et landskap med elv og skog, der hverdagslivet pulserte med det åndelige.

Fra et sjamanistisk blikk ser vi her en flytende grense mellom hellig og profant. I våre moderne seremonier i Norge gjør vi det samme: Vi ofrer symbolsk mat under fullmåne-ritualer for å takke naturen, og føler hvordan energien vendes tilbake som overflod. Funnet av en hel abbor i en hule minner oss om troen på at bein samles til nye liv – en syklus der død blir fødsel. Paulaharju beskrev hvordan reinsdyrhorn og fiskebein lå strødd på toppen; i dag kan vi føle den samme vibrajsjonen når vi trer inn i en sieidi og hører vinden synge.

‍

Bjørnens hemmelighet og reinens visdom

Lenger nord, ved Näckijärvi-innsjøen i Enontekio, troner en 3,2 meter høy stein på en haug, synlig bare når bladene faller. Her fant utgraverne 47 beinfragmenter, hovedsakelig reinsdyrtenner og horn fra voksne hanner, men også noe uvanlig: bjørnetenner fra en hodeskalle, plassert opp-ned mot vannet. Reinsdyrben tyder på at kjøttrike deler også ble båret hit, kanskje etter en vellykket jakt. Fiskeskjell , hvisker om olje som smurte steinen.

Forestilling deg den stille natten før bjørnejakten. Jegerne faster,  og plasserer byttet med føttene mot det som var hiet. Bjørnen var hellig i det samiske – gift med mennesker i folkeeventyr, dens bein bar på spesiell kraft. I Näkki lå tennene tett ved sieidi, kanskje et offer for styrke i hverdagen.

I sjamanismen vår i dag kanaliserer vi bjørnens energi i trommereiser – dens kraft løfter oss gjennom underverdener. Offer var rasjonelt: Gi det beste for å få mer tilbake. Funnet av et avkastet horn viser fleksibilitet – selv falne deler bar verdi. Dette stedet minner oss om at religion ikke er separat; det er limet i eksistensen, der reinsdyrhoder og bjørnebein veves inn i familiens overlevelse.

‍

Fjellhulen

I Utsjokis fjell, nær Teno-elva, hviler Seitalas lave sieidi-sten med en hule dyp nok for en mann. Her dominerte reinsdyr: 62 bein, mest horn, tenner og kraniefragmenter, inkludert to avkastede horn og nakkevirvler som hørte til hoder. Kuttskår på horn tyder på at kjøtt ble tatt, men beina returnert med respekt. Aldrene spente fra kalv til voksen, hann- og hunkjønn blandet.

Paulaharju så mengder av horn rundt steinen; arkeologene bekreftet det. Dette var reinsdyrjakteres sted, der hoder ble plassert for å la ånden gjenoppstå i dem med nytt kjøtt. Troen på at ubrutte bein samles til nye reindyr levde sterkt – en syklus av respekterte rester.

Fra sieidi-perspektivet er Seitala et høydepunkt av balanse. I våre norske ritualer plasserer vi krystaller eller bein i hellige sirkler for lignende formål – å hedre syklusen. Funnet av reinsdyrhoder med nakke viser helhet; hodet som helhet bar sjelen. Dette stedet, med sin hule som portal, inviterer oss til å reflektere over vår egen praksis: Hvordan vi i Sjamanistisk Forbund integrerer gamle sieidi-visdom i moderne liv, der offer blir bevisst brukt.

‍

Sieidi i livets vev

Gjennom disse tre sieidi-ene ser vi et mønster: Reinsdyr dominerer, fulgt av fisk, fugl og bjørn – arter sentrale i samisk levebrød. I Taatsi mangfold, Näkki bjørnekraft, Seitala hornfokus. Bein fra kranie og horn overveier som går igjen på eller nær samiske bosteder peker mot religiøs betydning: Hodet som sete for livskraft, horn som antenner til åndeverdenen. Offer sikret jaktlykke, reinsdyrflokk og fiske – en rasjonell strategi i en verden der dyrene lyttet.

I samisk sjamanisme er dette essensen: Et holistisk syn der jakt er rituell dialog. Jegerne besøkte sieidi før fangst, spiste offermåltid etterpå, delte med gudene. Bjørnens spesielle status – hellig dyr med egne gravrøtter – understreker relasjonen. Selv kuttede bein viser dette. Kjøtt spist, bein returnert for gjenfødsel.

Moderne utøvere i dagens Sàpmi viderefører dette. Våre kurs lærer respekten for bein, der vi bruker trommer av reinsdyrskinn for å kalle på ånder. Funnet utfordrer vestlig skille mellom rituale og hverdag; i samisk verdenssyn er alt ett. Offer var ikke symbolsk, men trodd å virke – som  joiker som kaller på vind eller helbredelse.

Kilder

Iks, T., Puputti, A.-K., Nez, M., Aspi, J. & Okkonen, J. (2009). Sacred and Profane Livelihood: Animal Bones from Sieidi Sites in Northern Finland. Norwegian Archaeological Review, 42(2), 109–122.

Apo, S. (1998). Ex cunno come the folk and force. Concepts of womens dynamistic power in Finnish-Karelian tradition. In Apo, S., Nenola, A. & Stark-Arola, L. (eds.). Gender and Folklore. Perspectives on Finnish and Karelian Culture. Studia Fennica Folkloristica 4. SKS, Helsinki.

Barone, R. (1999). Anatomie compare des mammifères domestiques. Tome 1. Ostéologie. Vigot Frères, Paris.

Bradley, R. (2000). An Archaeology of Natural Places. Routledge, London.

Bradley, R. (2005). Ritual and Domestic Life in Prehistoric Europe. Routledge, London.

‍