I de kalde, vindpiskede fjordene i Nord‑Norge, der midnattssolen knapt rakte til å varme steinene og vinternatten strakk seg uendelig, fantes en kult som sjelden nevnes i de store mytene fra sør. Her, på et avsidesliggende nes langt fra naboer, holdt en gammel bonde og hans kone liv i en hellig tradisjon rundt en mystisk gjenstand kalt Volsi – et hestepenis bevart som et symbol på fruktbarhet og guddommelig kraft. Denne historien, nedtegnet i Flateyjarbók fra 1300‑tallet, gir oss det eneste vinduet inn i tilbedelsen av det som kan kalles Volsi, en lokal guddom knyttet til livet selv i den nordnorske villmarken.

Denne teksten må imidlertid leses med bevissthet om at den ikke er en nøytral antropologisk beskrivelse, men en norrøn þáttr skrevet ned av kristne prester og skrivere. Flateyjarbók ble sammensatt rundt 1387–1394 av menn som Jon Tordsson og Magnus Torhallsson, som arbeidet innenfor en kristen ramme og med en kristen målsetting. Derfor må Volsi‑kulten ses i lys av en tekst som både dokumenterer og samtidig dømmer det den beskriver – som hedensk vanvidd som må erstattes av den ene sanne Gud.

‍

Volsi som husgud i et avsidesliggende hjem

Tenk deg en høstlig kveld i 1029, da Skandinavia fremdeles var et land delt mellom hedenske skikker og de første kristne strålene fra sør. På et nes stikkende ut i det iskalde havet, der bare måker og stormvind var vanlige gjester, bodde en gammel mann og hans hustru sammen med deres livlige sønn, en smart datter og noen trelldommede. De levde isolert, milevis fra nærmeste gård, og i dette ensomme riket blomstret en unik ritualpraksis rundt Volsi.

Alt begynte en dag da en trell slaktet en hest. Mens han skulle kaste bort det upassende organet – hestens penis – løp den unge sønnen forbi, grep det og stormet inn til moren, søsteren og slavekvinnen som satt i ilden. Med guttete spøk kastet han det mot slavekvinnen og ertet: «Dette vil ikke bli kjedelig mellom bena dine!» Hun lo høyt, mens datteren ba ham kaste det motbydelige bort. Men den gamle moren reiste seg alvorlig. «Nei,» sa hun, «dette er en nyttig ting som ikke skal kastes.» Hun tok det, vasket det varsomt, smurte det inn med løk og urter for å bevare det, og la det i en kiste foret med lin.

Fra den kvelden ble Volsi et sentralt punkt i familiens liv. Hver høstkveld dro moren det frem, holdt det høyt som en hellig relikvie og ba til det som til sin gud. Hun resiterte et vers over det, rakte det til mannen som gjentok ritualet, og så videre rundt i hele husholdet – sønn, datter, trelle – til alle hadde æret det. Versene deres invokerte Mǫrnir, en jettekvinne eller flertall for gudinner, og ba om velsignelse: «Må Mǫrnir ta imot denne hellige tingen.»

Når vi leser dette, kan vi tolke Volsi som en slags husgud – en lokal, familiebasert guddom som ikke opptrer i de store mytologiske kildene om Odin, Thor eller Freyja, men som likevel hadde en tydelig plass i den daglige, årlige rituallivet til dette huset. Det er ikke noe annet eksempel på Volsi i Eddaene eller de store kongesagaene; det er kun denne þáttr som gir oss navnet og funksjonen. Derfor er det rimelig å tolke dette som et bevis på at det var vanlig å ha egne, lokale husguder eller hellige gjenstander i enkelthjem, spesielt i de mer avsidesliggende strøkene som Nord‑Norge.

‍

Ritualets magi, symbolikk og tolkning

I den dunkle stua, opplyst bare av flammer som danset mot veggene av torv og tre, ble Volsi hevet som et tegn på livets essens. Den gamle moren ledet seremonien med autoritet, hennes stemme rungende i det lille rommet mens hun sang: «Må Mǫrnir ta imot Volsi, og gi oss fruktbarhet og styrke.» Hesten, hellig i germansk hedendom som symbol på kraft og potens, ga dette organet en særlig plass – et phallisk emblem på manndom, avling og overlevelse i den barske nordnorske naturen.

Faren tok det imot med alvor, resiterte sitt vers og rakte det videre til sønnen, som spøkte men likevel æret det. Datteren, ung og skarp, fulgte tradisjonen selv om hun rynket på nesa. Selv trellene deltok, bundet til ritualet som en del av husets sjel. Dette var ingen dagligdags vane; det var en årlig høstfest, en blót‑lignende seremoni der Volsi sto som en guddommelig representant. Kildene i Flateyjarbók antyder at dette var en familiebasert kult, kanskje unik for Nord‑Norge, der samenes nærvær og sjamanistiske innflytelser kunne ha blandet seg med norrøn tro, selv om teksten holder seg til den norrøne rammen.

Her må vi skille mellom det som står i kilden og tolkningene vi legger til. Kilden sier ikke direkte at Volsi er en «gud» i samme klasse som Odin eller Freyja; den beskriver et ritual rundt en hellig gjenstand og Mǫrnir. Men når vi ser på sammenhengen – at familien beveger seg rundt Volsi som en sentral, hellig figur, at de resiterer vers til den og at den knyttes til fruktbarhet og livskraft – kan vi med rimelig sikkerhet tolke Volsi som en slags husgud eller lokal fruktbarhetsgud. Det er ikke noe annet navn som opptrer på samme måte i teksten; Volsi er det som holdes høyt, det som de ber til, det som forsvinner i flammene når huset blir kristnet.

‍

Den kristne rammen og hvordan den former bildet

Vi må likevel være tydelige på at denne teksten ikke er et nøytralt vitnesbyrd. Flateyjarbók ble skrevet ned av kristne, i en tid da kristendommen hadde vært offisiell religion i Norge i flere hundreår. Forfatterne hadde ingen interesse av å fremstille hedensk tro som noe annet enn feil og latterlig. Derfor er Volsi‑ritualet beskrevet med en blanding av nysgjerrighet og latterliggjøring: den unge sønnen som kaster peniset som en spøk, moren som insisterer på at det er «nyttig», og til slutt kong Olav som kommer inn og avslører at dette er vanvidd.

Når kongen reiser seg og sier at dette er «vanvidd» og at det finnes en eneste sann Gud, er det ikke bare en historisk beskrivelse – det er en teologisk påstand. Den kristne fortellerens mål er å vise hvordan en hedensk, grotesk kult erstattes av kristendommen. Volsi blir dermed både dokumentert og avverget: vi får vite hvordan ritualet så ut, men vi får også vite at det er feil. Dette betyr at vi må lese teksten med en dobbel blikk: dels som et vitnesbyrd om en lokal kult, dels som et kristent moraliserende eventyr.

Det er også verdt å merke seg at teksten plasserer historien i 1029, samtidig som den sannsynligvis ble nedtegnet flere hundre år senere. Det betyr at vi ikke vet hvor mye som er historisk og hvor mye som er fortellende tillegg. Vi kan ikke si med sikkerhet at dette var en «vanlig» praksis i hele Nord‑Norge; vi vet bare at noen kristne fortellere fant det verdt å skrive ned et eksempel på en slik husgud‑kult. Men nettopp det faktum at de skrev ned historien, og at de ikke forkortet den til en enkel anekdote, tyder på at de antok at leserne ville kjenne til eller kunne forestille seg lignende lokale tilbedelser.

‍

Volsi i forhold til andre norrøne tradisjoner

Selv om Volsi ikke dukker opp i de store mytene, passer den inn i et bredere bilde av norrøn fruktbarhetskult. Hesten var hellig; dens penis som amulett minner om phalliske symboler i germansk hedendom, og det er kjent at hesteofringer og fruktbarhetsritualer var vanlige i mange germanske områder. I denne sammenhengen kan vi tolke Volsi som en lokal, konkretisert form for en slik fruktbarhetsgud – ikke en gud som står i Eddaene, men en som eksisterer i det praktiske, hverdagsreligiøse livet i et enkelt hjem.

Mǫrnir, nevnt i versene, kan tolkes som en lokal jettegudinne knyttet til Volsi – kanskje en variant av jotne som vi kjenner fra andre norrøne tekster, men her knyttet til en meget konkret og materiell kult. Vi vet ikke om Mǫrnir opptrer andre steder i norrøn litteratur; hvis hun gjør det, er det i fragmenter eller i andre sammenhenger. Men i Vǫlsa þáttr er hun tydelig knyttet til Volsi, og sammen utgjør de et lite, selvstendig system av hellige figurer som fungerer på husnivå.

Det er også mulig – men dette er ren tolkning uten direkte støtte i kilden – at slike husguder var mer vanlige i de nordligste delene av Norge, der kontakt med sør var mindre jevn og der lokale tradisjoner kunne leve lenger. Nord‑Norge var også et område der samiske innflytelser var sterke, og selv om teksten ikke nevner samer, kan vi ikke utelukke at elementer fra samisk sjamanistisk praksis har formet eller farget lokale hedenske ritualer. Men her må vi være tydelige: dette er tolkning, ikke noe som står i kilden.

‍

Hvorfor Volsi betyr noe – også i dag

Volsi, den glemte guden fra Nord‑Norge, minner oss om at norrøn tro ikke bare var en universell mytologi med Odin, Thor og Freyja, men et landskap av lokale, ofte anonyme, husguder og hellige gjenstander. I stedet for å tenke på «guder» bare som store, abstrakte figurer, må vi også tenke på dem som konkrete, familiære motstandere i hverdagen – som Volsi, som henger i en kiste og blir fremtatt hver høstkveld.

Når vi leser Vǫlsa þáttr i dag, må vi derfor holde fast i to ting: først, at kilden gir oss et unikt og viktig vitnesbyrd om en slik husgud‑praksis, og at det dermed kan brukes som bevis på at det var vanlig å ha egne, lokale guddommer i enkelthjem. Og andre, at teksten er skrevet av kristne, i en kristen kontekst, og at den derfor både dokumenterer og dømmer det den beskriver. Volsi blir både bevart og avverget – og nettopp derfor lever den fortsatt, som et glimt av en verden som ellers ville ha forsvunnet i glemselen.

‍

Moderne tolkninger av Mǫrnir og Volsi

Til slutt kan vi vende blikket mot nyere tolkninger som forsøker å plassere Volsi-kulten i et bredere mytologisk landskap. Den portugisiske forskeren og tidligere arkeologen Arith Härger har i videoer og populærvitenskapelige arbeider foreslått spennende koblinger: Mǫrnir fra ritualversene kan være flertall av marna – et heiti for Skadi, jotnekvinnen med nordlig tilknytning til jakt, vinter og fruktbarhet. Samtidig ser han paralleller til Freyrs falliske kultus, med hesten som symbol på potens og årsgang, typisk for vanernes bondereligion.

Disse hypotesene er kreative og bygger på lingvistisk lek med norrønt (mǫrnir som "kjent/berømt"), komparative myter og regionale mønstre i Nord-Norge. De utvider teksten utover dens kristne, moraliserende ramme og knytter Volsi til jotne- og vanetilbedelse.

Status og kritikk: Härgers arbeider er ikke akademisk publisert eller peer-reviewed, men høyt verdsatt i hedenske og norrøne miljøer. De mangler direkte støtte i Flateyjarbók, der Mǫrnir er unik og udefinert, og avviker fra forskere som Joseph Harris (phallisk kult) eller Gro Steisland (jotneritualer). Likevel tilfører de frisk dybde til en glemt þáttr – en påminnelse om at kilder som denne inviterer til tolkning, selv om vi bør merke dem som tolkninger.

‍

Kilder:

Joseph Harris (1972): "Völsa þáttr: A Literary Remnant of a Phallic Cult". Folklore, vol. 83. Diskuterer teksten som rest av en fallisk kult og dens litterære struktur.

​

KS Einarsdóttir (u.å.): "The Role of Horses in the Old Norse Sources". Masteroppgave, Skemman.is. Analyserer hestens rolle i norrøne ritualer, inkludert Völsa þáttr.

​

Ukjent forfatter (2016): "Ekki annað en hestskökull': Sex and Old Age in Völsa þáttr and Ásmundar saga flagðagoða". Presentert ved Bergen Postgraduate Symposium in Old Norse Studies. Utforsker seksualitet, aldring og det reanimerte hestepeniset som symbol.

​

Gro Steisland (1986): "Giants as Recipients of Cult in the Viking Age?". Analyserer jotnekult, inkludert Mǫrnir i Völsa þáttr og refrenget "mǫrnir þetta blóði".

​

J. Harris (1980): "Genre and Narrative Structure in some Íslendinga þættir". Referert i Stories from Sagas of Kings. Temaer og sjanger i þættir som Völsa þáttr.

F. Ström: Analyse av hieros gamos og jotnekult i norrøne tradisjoner, knyttet til Völsa þáttr.

‍

‍