Forestill deg en verden der naturen pulserer med skjulte krefter – fjellene har egne ånder, skogene hvisker urgammel visdom, og mennesker kan forlate kroppen sin for å møte mystiske vesener i en annen verden. Dette var virkeligheten for våre forfedre i det gamle Norden, hvor sjamanisme utgjorde en sentral del av den spirituelle veven. Men hva var egentlig opprinnelsen til den norrøne sjamanismen? Var den påvirket av samene, eller kan den spores tilbake til tradisjoner fra fjerne Sibir eller det karpatiske bassenget? Hvordan utviklet denne spirituelle praksisen seg i takt med samfunnsendringer?

‍

Sjamanisme – en universell måte å forstå verden på

Sjamanisme er en praksis der utvalgte mennesker, kalt sjamaner, oppnår trance-tilstander som gjør det mulig for dem å reise til andre verdener. Der henter de kunnskap, leger, eller påvirker naturens krefter til hjelp for menneskene. Denne praksisen er ikke knyttet til ett sted, men finnes i mange kulturer over hele verden. I de gamle skandinaviske samfunnene – inkludert i vikingtiden – finner vi spor av denne magien, som tilpasset seg lokale tradisjoner og realiteter.

Det er likevel viktig å understreke at sjamanisme aldri har vært en ensartet praksis, men formet av miljø, klima, kultur og samfunnets behov. Derfor er det fascinerende å utforske hvor den norrøne sjamanismen har sine røtter.

‍

En kulturblanding over tid og rom

Forskning har vist at elementer av sjamanisme forekommer i ulike former i norrøn religion, både i sagaer, myter og arkeologiske funn. Disse elementene er ofte resultat av en lang utviklingskjede som binder sammen flere kulturer og tradisjoner over tusen år.

Opprinnelsen til den norrøne sjamanismen kan ikke entydig knyttes til én enkelt kilde. Selv om den klassiske sibirske sjamanismen har mange likhetstrekk, er den nordiske sjamanismen ikke en direkte kopi. Det finnes en felles arv fra jeger- og fangstsamfunn som spredte seg over store deler av Eurasia, og grunnleggende sjamanistiske trekk synes å være universelle.

Samtidig har samene i Nord-Skandinavia videreført sjamanistiske praksiser langt etter vikingtiden, og det antas at det har vært en form for kulturell utveksling og påvirkning mellom nordiske folkeslag og samer. Det er imidlertid viktig å anerkjenne at samisk sjamanisme også utviklet seg selvstendig, i tett samspill med det nordlige økosystemet.

I tillegg finnes det teorier om at noen rituelle elementer kan ha kommet med folkevandringer og handelsforbindelser østfra og sørfra, der ulike urfolktradisjoner smeltet sammen med lokale skikker i Norden.

Samlet sett kan den norrøne sjamanismen forstås som en syntese av urinnvånertradisjoner fra jeger- og fangstkulturer som tilpasset seg det nordiske miljøet, samtidig som den utviklet seg gjennom kontakt og utveksling med nabokulturer.

‍

Samfunnsutvikling og endring i sjamanens rolle

For å forstå sjamanens rolle i det gamle Norden må vi se på samfunnsutviklingen. De tidligste jeger-sanker-samfunnene var små, egalitære, og tett knyttet til naturen. Her hadde sjamanen en sentral rolle som healer, spåmann og mellommann mellom mennesker og ånder.

Med jordbrukets framvekst økte folketallet, og samfunnet ble mer komplekst. Religionen utviklet seg parallelt, med flere typer religiøse spesialister med ulike roller og status. Prester, eller goder, fikk samtidig mer offisiell og politisk makt. Sjamanaktige roller som vølver – kvinnelige spåkvinner og magikere – og seiðr-utøvere ble på mange måter marginalisert, og magiske funksjoner ble skjøvet utover samfunnets periferi.

Denne utviklingen gjenspeiler en dreining fra lokalt, praktisk magisk arbeid til mer institusjonalisert religion, der tidligere sjamanroller ble fragmentert.

‍

Vølver, seiðr og kjønnsroller

I sagaer og norrøn mytologi møter vi vølver – kvinnelige sjamaner som kunne se inn i framtiden og reise til andre verdener. De spilte viktige roller i religiøse ritualer og som rådgivere for ledere. Samtidig praktiserte noen menn seiðr, en magisk form sterkt knyttet til spådom og skjebne. På grunn av tidens kjønnsroller ble det ofte betraktet som «umandighet» (ergi) for menn å praktisere seiðr, noe som medførte sosial utstøting.

Dette illustrerer hvordan sjamanistiske praksiser var knyttet til kjønn og makt. Kvinner hadde visse magiske roller, ofte en maktposisjon, mens menn som utførte magi utenfor offisielle rammer ofte sto på samfunnets marginer. Kildene vi har, er i stor grad skrevet av kristne munker, noe som påvirket hvordan kjønnsroller ble fremstilt.

‍

Tro, makt og sjamanisme i norrøn tid

Religion og samfunn i norrøn tid var styrt av lagdelte maktstrukturer hvor magi og tro måtte organiseres. Religiøse ledere som godene og gydjer kombinerte både politisk og religiøs autoritet, mens sjamanaktige roller ofte ble sett ned på eller undertrykt av eliten.

Likevel rommer mytene om blant annet guden Odin klare sjamanistiske trekk. Odin reiser i transe, søker kunnskap i andre verdener og har kontakter med mytiske skapninger. Dette viser at sjamanistiske elementer forble sentrale i norrøn kosmologi, selv om de ikke alltid hadde sosial aksept.

‍

Hvorfor lever sjamanistiske trekk videre?

Sjamanismen er knyttet til menneskets dype behov for å forstå og påvirke verden, spesielt når den virker uforutsigbar og skremmende. Selv da samfunnet forandret seg, beholdt folk behovet for å kommunisere med krefter utenfor det synlige.

Derfor har sjamanistiske tradisjoner som seiðr og vølver overlevd – ofte skjult eller marginalisert, men likevel viktige for folk flest i vanskelige tider.

‍

En arv av mystikk og samfunn

Den norrøne sjamanismen er ikke et importert fenomen, men en kompleks blanding av lokale tradisjoner og felles arv fra jeger- og fangstkulturer som har utviklet seg gjennom kontakt og tilpasning. Den reflekterer samfunnsutviklingen, hvor magi, tro, kjønn og makt har levd tett sammen.

I dag gir studier av denne sjamanismen innsikt i hvordan mennesker i fortiden levde med det usynlige og søkte mening og trygghet i en farlig og mystisk verden.

For oss i en tid dominert av vitenskap og teknologi, minner det om at magi og tro handler om menneskets evige søken etter mening og forbindelse med noe større enn det synlige. Vi bærer fortsatt med oss noe av denne arven – i drømmer, historier og i lengselen etter å forstå det skjulte.

‍

‍

‍

Kilder

Andrn, Anders, Jennbert, Kristina, Raudvere, Catharina (2006). The Concept of Shamanism in Old Norse Religion from a Scandinavian Perspective. Nordic Academic Press.

Hultkrantz, Åke (1983). The Religions of the Circumpolar North. Mouton Publishers.

Eliade, Mircea (1964). Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy. Princeton University Press.

Pentikäinen, Juha (1998). Oral Reproduction and Shamanism. Journal of American Folklore.

DuBois, Thomas A. (1999). Nordic Religions in the Viking Age. University of Pennsylvania Press.

Abram, Chris (2016). Shamans of the North: Sami Spirituality and Northern European Shamanism. Journal of Northern Studies.

‍