Forestill deg en verden hvor naturen pulserer med skjulte krefter – fjellene har egne ånder, skogene hvisker urgammel visdom, og mennesker kan reise ut av kroppen for å møte mystiske vesener i en annen verden. Dette var virkeligheten for våre forfedre i det gamle Norden, der sjamanisme var en del av den spirituelle veven. Men hvor kommer egentlig den norrøne sjamanismen fra? Var det noe de lærte av samene? Eller kom den fra fjerne Sibir? Kanskje fra det karpatiske basseng? Og hvordan utviklet denne magien seg med samfunnsendringene? La oss dykke dypt inn i denne fascinerende fortellingen.

‍

Sjamanisme – en universell måte å møte verden på

Før vi går videre, la oss klargjøre hva sjamanisme er: Det er en praksis hvor utvalgte mennesker, kalt sjamaner, oppnår trance-tilstander for å reise til andre verdener. Der henter de kunnskap, leger, eller påvirker naturkreftene til hjelp for menneskene. Sjamanismen er ikke bundet til ett sted, men finnes i mange kulturer verden over. I de gamle skandinaviske samfunnene, deriblant vikingtiden, finner vi spor av denne magien, tilpasset deres egne tradisjoner.

Men det er viktig å forstå at sjamanisme aldri var en ensartet praksis. Den ble formet av miljø, klima, kultur og samfunnets behov. Og nettopp derfor er det spennende å se hvor den norrøne sjamanismen har sine røtter.

‍

En blanding av kulturer og reiser

I studier av norrøn religion har forskere funnet at sjamanistiske elementer dukker opp i ulike former, både i sagaer, myter og arkeologiske funn. Men disse elementene er ofte resultat av en lang utviklingskjede, som knytter sammen flere kulturer og tradisjoner gjennom tusen år.

Så hvor kommer norrøn sjamanisme fra?

Fra Sibirske tradisjoner? Selv om den klassiske sjamanismen som vi ofte forbinder med Sibir har likhetstrekk, er den nordiske sjamanismen ikke direkte kopiert eller enkelt overført derfra. Det er riktignok en felles arv fra gammelt jeger- og fangstsamfunn som sannsynligvis sprer seg over store områder i Eurasia, der grunnleggende sjamanistiske trekk er universelle.

‍

Samene som brobyggere? Samene i Nord-Skandinavia har fortsatte sjamanistiske praksiser lenge etter vikingtiden, og man kan tenke seg at det har vært en form for kulturell utveksling og påvirkning mellom de tidlige nordiske folk og samene. Det er likevel viktig å huske at samisk sjamanisme også var resultat av selvstendig utvikling og tilpasning til nordlige økosystemer.

‍

Innflytelse fra det karpatiske bassenget eller anna urbefolkning? Det finnes tanker om at noen rituelle elementer kom med folkevandringer og handelsforbindelser østfra og sørfra, men disse kontaktene ser i stor grad ut til å ha smeltet sammen med lokale tradisjoner over tid.

Oppsummert kan vi si at norrøn sjamanisme er en syntese av urinnvånertradisjoner fra jeger- og fangstkulturer som tilpasset seg det nordiske miljøet, samtidig som den utviklet seg i kontakt med nabokulturer.

‍

Samfunnsutvikling og sjamanens rolle

For å forstå sjamanens plass i det gamle Norden må vi se på hvordan samfunnet utviklet seg. Tidlige jeger-sankersamfunn var små, egalitære, og i tett kontakt med naturen. Her hadde sjamanen en sentral rolle som healer, spåmann og mellommann mellom mennesker og ånder.

Men med jordbrukets fremvekst, økte befolkningstallet og mer komplekse sosiale strukturer, endret også religionen karakter. Fra å være en relativt ensartet magisk-praktisk rolle, ble det nå flere typer religiøse spesialister, med ulike funksjoner og status. Prester (goder) fikk mer offisiell og politisk makt, mens sjamanaktige roller som vølver (kvinnelige spåkvinner og magikere) og seiðr-utøvere (utøvere av en spesiell form for magi) ofte ble marginalisert.

Dette gjenspeiler en dreining fra lokalt, praktisk magisk arbeid til en mer institusjonalisert religion, der sjamanens tidligere rolle ble splittet opp og noen av de magiske funksjonene skjøvet til samfunnets periferi.

‍

Vølver, seiðr og sosiale grenser

I sagaene og norrøn mytologi møter vi vølver – kvinnelige sjamaner som kunne se inn i framtiden og reise til andre verdener. De var viktige i både religiøse ritualer og som rådgivere. Samtidig praktiserte noen menn seiðr, en magisk form ofte assosiert med spådom og skjebne. Men på grunn av samfunnets kjønnsroller ble det sett ned på at menn drev seiðr – det kunne knyttes til «umandighet» (ergi) og sosial utstøting.

Dermed hang sjamanistiske praksiser sammen med kjønn og makt. Kvinner kunne inneha visse magiske roller, men uten maktposisjoner, mens menn som drev magi utenfor de offisielle rammene muligens ble sett på som farlige og måtte leve i utkanten av samfunnet. Her skal vi huske at kildene ble skrevet av kristne munker.

Dette viser hvordan sjamanismens krefter levde i spennet mellom sentrum og periferi i samfunnet.

‍

Sammenveving av tro og makt

I norrøn tid ble religion og samfunn styrt av lagdelte maktstrukturer som krevde at magi og tro ble organisert. Religiøse ledere som godene kombinerte både politisk og religiøs autoritet, mens sjamanistiske roller ofte ble upopulære blant eliten.

Likevel finner vi i mytene hvordan guden Odin selv bærer sjamanistiske trekk – han reiser i transe, søker kunnskap i andre verdener, og har kontakter med mytiske skapninger. Dette sier oss at sjamanistiske elementer forble sentrale i den norrøne kosmologien, om enn ikke alltid akseptert sosialt.

Hvorfor overlever sjamanistiske trekk?

Det unike med sjamanisme er at den er knyttet til vårt dypeste behov for å forstå og påvirke verden rundt oss, spesielt når den virker uforutsigbar og truende. Selv om samfunnet endret seg, beholdt folk behovet for å kommunisere med krefter utenfor den synlige verden.

Derfor overlevde sjamanistiske tradisjoner som seiðr og vølver – ofte skjult eller marginalisert, men bestandig viktig for folk flest i vanskelige tider.

‍

En arv mellom mystikk og samfunn

Den norrøne sjamanismen er ikke et importert fenomen fra samer eller siberiske folkeslag, men en kompleks blanding av lokale tradisjoner og felles jeger- og fangstarv som har utviklet seg gjennom kontakt og tilpasning. Den bar preg av samfunnenes sosiale utvikling, der magi og tro gikk hånd i hånd med makt og kjønnsroller.

I dag gir studier av denne sjamanismen oss innsikt i hvordan mennesker i fortiden levde med det usynlige – hvordan de søkte trygghet, forståelse og støtte i en verden full av farer og mysterier.

For oss som lever i en tid dominert av vitenskap og teknologi, minner det oss om at magi og tro også handler om menneskers evige søken etter mening og forbindelse. Vi bærer fortsatt med oss noe av denne magien, i drømmer, historier og lengselen etter å forstå hva som ligger utenfor det synlige.

‍

Kilder

Andrn, Anders, Jennbert, Kristina, Raudvere, Catharina (2006). The Concept of Shamanism in Old Norse Religion from a Scandinavian Perspective. Nordic Academic Press.

Hultkrantz, Åke (1983). The Religions of the Circumpolar North. Mouton Publishers.

Eliade, Mircea (1964). Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy. Princeton University Press.

Pentikäinen, Juha (1998). Oral Reproduction and Shamanism. Journal of American Folklore.

DuBois, Thomas A. (1999). Nordic Religions in the Viking Age. University of Pennsylvania Press.

Abram, Chris (2016). Shamans of the North: Sami Spirituality and Northern European Shamanism. Journal of Northern Studies.

‍