Forestill deg en tid der hesten ikke bare var et dyr i stallen, men en nøkkel til andre verdener. For de norrøne folkene var hesten en følgesvenn i livet, en ledsager i døden, et offer til gudene – og et vesen med mystiske krefter.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hesten i norrøn kultur, både i hverdagen, i gravskikker, i sagaene og i de store mytene. Samtidig skal vi høre stemmene fra de gamle kildene selv – fra dikt, sagaer og myter som levde videre i muntlig tradisjon før de ble skrevet ned.

‍

Hesten i hverdagen

På Island og i Skandinavia var hesten avgjørende for overlevelse. Den bar høy og ved, fraktet fisk og varer, og hjalp til å samle sauer på fjellet. Den bar bønder og høvdinger til tinget, og var et tegn på status og makt.

Som Snorres Heimskringla sier om kong Adils i Uppsala:

«Adils konungr var at dísablóti ok reið hesti um dísarsalinn. Hesturinn drap fótum undir honum ok fell, og konungr brast haussinn mot stein.» (Ynglinga saga, kap. 29)

"Kong Adils var til stede ved dísablotet og red med hest gjennom disesalen. Hesten snublet, falt, og kongen slo hodet mot en stein og døde."

Her er kongens død knyttet til et hesteritt i et religiøst ritual – et eksempel på hvordan hesten kunne være midtpunkt både i hverdagen og i kulten.

Til og med underholdningen var knyttet til hester. Hestekamper var en populær sport, men kunne ende blodig. I Brennu-Njáls saga varsler Njål at en hestekamp vil få alvorlige følger:

«Du vil vinne neste hestekamp, Gunnar, men det skal koste mange menns liv.» (Njáls saga, kap. 59)

Og slik ble det – en enkel hestekamp utløste en blodhevn.

‍

Offerhesten

Hesten var et av de mest verdifulle ofrene man kunne gi til gudene. Den ble særlig knyttet til fruktbarhetsguden Freyr.

I Hrafnkels saga møter vi høvdingen Hrafnkell, som hadde en hest han kalte Freyfaxi. Denne hesten var så hellig at Hrafnkell sverget en ed:

«Jeg elsket denne hesten så høyt at jeg tok en ed på å drepe den mann som satte seg på hans rygg uten min tillatelse.» (Hrafnkels saga Freysgoða, kap. 2)

Når en ung gjeter bryter forbudet og rir Freyfaxi, blir han drept – slik edene krevde. For Hrafnkell var hesten mer enn et dyr; den var et hellig bindeledd til guden Freyr.

‍

Gravhesten – reise til neste liv

Arkeologiske funn viser oss at mange ble begravet med hester. I Osebergfunnet fra 800-tallet ble ikke bare to kvinner lagt i et praktfullt skip – men også flere hester, som om de skulle følge dem på reisen.

Snorre forteller i Ynglinga saga at Odin selv satte lov om at de døde skulle brennes med sine eiendeler:

«Alle døde menn skulle brennes på bålet med sine eiendeler. Det de hadde hatt med seg, skulle de nyte i Valhall.» (Ynglinga saga, kap. 8)

Det var derfor naturlig å gi den døde også en hest – salet og bisselet var lagt på, slik at rytteren kunne ri videre i dødsriket.

I Egil Skallagrimssons saga hører vi at Egils far, Skallagrim, ble gravlagt med hesten sin. Dette var ikke unikt, men en del av en bred tradisjon som viser hvor sterkt man knyttet hesten til livet etter døden.

‍

Hesten som dødens budbringer

I sagaene møter vi hester som varsler død. Drømmer om hester kunne tolkes som onde varsler.

I Vatnsdæla saga drømmer Þorkell silfr at han rir en rød hest. Han tolker det positivt, men kona hans Signy sier:

«Sýnisk mér þetta illr draumr … en marr er manns fylgja. Rauða sýnask ef blóðug yrði. Det kan være at du skal falle på tinget.» (Vatnsdæla saga, kap. 42)

"Jeg synes dette er en dårlig drøm ... en hest er et menneskes følge. Man ser den rød hvis den skal bli blodig. Kanskje du faller på tinget."

Og hun får rett – Þorkell blir drept. Hesten i drømmen var ikke et godt tegn, men et varsel om blod.

I Gísla saga Súrssonar møter helten en drømmetolkning enda tydeligere. Han drømmer om en kvinne som rir en grå hest, og hun inviterer ham til å «følge med hjem». Gísli forstår at dette er et tegn på hans egen død.

‍

Gudene og hestene

I mytene er hestene enda viktigere. Gudene selv rir daglig på hester når de krysser Bifröst, regnbuebroen som leder til tingstedet.

Den mest berømte hesten er Sleipnir, Odins åttebeinte ganger. Snorre beskriver ham slik:

«Best er Sleipnir, han er Odins hest, og han har åtte føtter.» (Gylfaginning, kap. 15)

Sleipnir kunne reise mellom alle verdener – gjennom luft og ild, til dødsriket Hel og tilbake. Han var bindeleddet mellom liv og død.

Når Balder dør og guden Hermod rir til Hel for å be om hans frigivelse, er det Sleipnir han rir. Sleipnir er altså selve symbolet på reisen mellom liv og død.

Også verdenstreet Yggdrasil knyttes til hestebildet. Navnet kan tolkes som «Odins hest». Da Odin hang seg selv i treet for å vinne visdom, ble treet omtalt som hans «hest». Her ser vi hvordan hestebildet strekker seg helt til kosmos selv.

‍

Valkyriene på hesterygg

På slagmarken kom valkyriene – skjebnegudinnene som red for å hente falne krigere til Valhall.

I Vǫluspá skildres synet slik:

«Hun så valkyriene komme vidt omkring,

klare til å ri til gudefolket.

Skuld bar skjoldet, Skögul en annen,

Gunnr, Hildr, Göndul og Geirskögul (Vǫluspá, vers 30)

Volven ser dem «klare til å ri» til gudene. Hestene deres var raske og mektige, og de bar de falne krigerne til Odins hall.

Der ventet et evig liv der man red ut i lekeslag hver dag og vendte tilbake til drikkelag om kvelden. Hesten var altså ikke bare en del av reisen til døden, men også en del av livet etter døden.

‍

Hesten som grenseløs skapning

Alt dette peker mot en idé: hesten var en grenseoverskrider. Den levde på gården, men kunne også bevege seg i mytene, i drømmene, i dødsriket.

Den kunne bringe velstand og fruktbarhet, men også død og ødeleggelse. Den kunne være en venn og følgesvenn, men også en dødelig fiende.

Som forskeren Katrín Sif Einarsdóttir uttrykker det i sin studie:

«Hesten tjente ikke bare som et transportdyr for de levende og de døde, men som en sjaman i norrøn kultur – et vesen som kunne bevege seg mellom det dødelige og det mytologiske, mellom det bevisste og det overnaturlige.»

‍

Hestens arv

Når vi ser på sagaene, diktene og funnene, blir bildet klart: For de norrøne folkene var hesten ikke bare et dyr. Den var en nøkkel til forståelsen av verden og alt som lå bortenfor.

Fra Freyfaxi i sagaene, til Sleipnir i mytene, til hestene som hviler i skipene i Oseberg og Gokstad – overalt er hesten til stede som en bro mellom verdener.

Og kanskje er det derfor vi fortsatt lar oss fascinere av den. Hesten i det norrøne minner oss om at grensene mellom liv og død, drøm og virkelighet, alltid har vært mer flytende enn vi tror.

Mot slutten av vikingtiden skjedde en stor endring: både rituell hesteofring og det å spise hestekjøtt ble gradvis forbudt i Norden. Dette skjedde parallelt med kristningen av Skandinavia, spesielt fra år 1000 og utover.

Kirkelig forbud mot hestekjøtt

Med kristendommens inntog ønsket kirken å slå ned på hedenske skikker – og hesten hadde hatt en sentral rolle i førkristen religion, både som offerdyr og i kultiske måltider. Allerede i år 732 innførte pave Gregor III et eksplisitt forbud mot at nyomvendte skulle spise hestekjøtt, fordi det ble sett på som en “hedensk” mat knyttet til gamle ritualer. Dette forbudet spredte seg senere til Norge og Island da landene ble kristnet – og Olav Tryggvason er kjent for å ha straffet dem som spiste hestekjøtt under jól eller andre høytider.

Juridiske og sosiale konsekvenser

Forbudet mot hestekjøtt ble også innskrevet i lovverket. Gulatingsloven slo fast at alle husdyr kunne spises – “med unntak av hest, katt og hund”. Å spise hestekjøtt ble forbundet med hedenskap og kunne føre til utstøting eller mildere former for eksil, ifølge sagaene og lovene fra middelalderen.

Vedvarende praksis og gradvis bortfall

Til tross for kirkelige og juridiske forbud, viser arkeologiske funn fra hele middelalderen at mange fortsatte å slakte og spise hest i det skjulte. Bein fra hester funnet i byer og bosetninger bærer spor etter slakt og mattilberedning, noe som tyder på at gamle tradisjoner fortsatte lenge under overflaten, noen steder helt inn i nyere tid.

Forbudet mot hestekjøtt ble først opphevet på 1800-tallet da hungersnød og sosiale endringer førte til ny aksept for hest som matressurs

‍

‍

‍

Kilder

Einarsdóttir, Katrín Sif. The Role of Horses in the Old Norse Sources: Transcending worlds, mortality, and reality. Master’s thesis, University of Iceland, 2013

Davidson, H. R. Ellis. Gods and Myths of Northern Europe. Penguin Books, 1964.

DuBois, Thomas A. Nordic Religions in the Viking Age. University of Pennsylvania Press, 1999.

Andrén, Anders. Old Norse Religion in Long-Term Perspectives. Nordic Academic Press, 2007.

Price, Neil. The Viking Way: Magic and Mind in Late Iron Age Scandinavia. Oxbow Books, 2002.

Jochens, Jenny. “The Horse in Old Norse Culture.” Speculum 74, no. 3 (1999): 627–637.

Loumand, Ulla. “Riding Graves: The Burial of Horses in Viking Age Scandinavia.” Acta Archaeologica 76 (2005): 1–32.

Karlsson, Gunnar. The History of Iceland. University of Minnesota Press, 2000.

Oexle, Otto Gerhard. Memoria als Kultur. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1984.

Turville-Petre, E. O. G. Myth and Religion of the North. Greenwood Press, 1964.

‍