Barbmoáhkká er en de mindre kjente gudinnene i samisk mytologi. Hennes rolle er nært knyttet til trekkfuglenes liv og de store syklusene i naturen, og hun representerer forbindelsen mellom Sápmi og de fjerne, solrike landene i sør. Gjennom hennes makt over fuglenes bevegelser, bærer hun også en dyp symbolikk om liv, død og fornyelse i samisk verdensbilde.

‍

Barbmoáhkkás opprinnelse og betydning

I den førkristne samiske troen var naturen befolket av tallrike guder, ånder og vesener, hver med ansvar for ulike aspekter av livet. Barbmoáhkká var gudinnen som rådde over alle trekkfugler. Ifølge samisk forestilling fantes det langt sør på jorden et land der solen alltid skinte – Barbmoriika, eller Barmolandet. Dette landet var trekkfuglenes vinterhjem, og Barbmoáhkká var den som tilkalte fuglene tilbake til nord når våren kom.

‍

‍

Navnet Barbmoáhkká lever videre i det samiske ordet barbmolotti, som betyr trekkfugl. Hennes rolle var ikke bare å bringe fuglene tilbake, men også å bestemme hvor mange som skulle vende tilbake til Sápmi og hvor mange som skulle forbli i Barbmoriika. Hun hadde dermed en direkte innflytelse på naturens balanse, og på menneskenes forhold til fuglene, som var viktige både som matressurs og som symboler på årstidenes skifte.

‍

Mytologisk funksjon og ritualer

Barbmoáhkká var en av de mange gudene og åndene som samene søkte kontakt med gjennom offer og ritualer. Blant samene var det vanlig å gi gaver til gudene for å sikre seg deres gunst – dette kunne være kjøtt, blod, tran eller små metallgjenstander. Offeret ble tilpasset den guden eller ånden man ønsket å blidgjøre, og i Barbmoáhkkás tilfelle kunne det være for å sikre at trekkfuglene vendte tilbake i rikt monn, noe som var avgjørende for økosystemet og for menneskenes livsgrunnlag.

Noaidene, de samiske sjamanene, hadde en sentral rolle i kontakten med åndeverdenen. Ofte brukte de fugler som symboler eller hjelpere på runebommen – den samiske trommen. Fuglenes konge, Guorga (trane), var Barbmoáhkkás sendebud og måtte avlegge regnskap til henne over hvor mange fugler som hadde overlevd vinteren. Barbmoáhkká avgjorde deretter hvor mange som skulle sendes tilbake til menneskenes verden, og hvor mange som skulle bli igjen hos henne i Barbmoriika.

‍

Symbolikk og verdensbilde

Barbmoáhkká representerer et viktig aspekt av samisk verdensforståelse, der naturens sykluser og dyrenes bevegelser er tett sammenvevd med menneskenes liv. Fuglene var ikke bare mat, men også budbringere og symboler på håp, fornyelse og kontakt mellom ulike verdener. At Barbmoáhkká hadde makt over fuglenes skjebne, viser hvor sentral hun var for samisk kosmologi og for det årlige kretsløpet.

Hennes domene, Barbmoriika, var et slags paradis langt mot sør, et sted med evig sol og overflod, i motsetning til vinterens mørke og kulde i nord. Dette landet var en del av det mytologiske kartet, og fungerte som en forklaring på hvor fuglene forsvant om vinteren – en forklaring som kombinerte observasjon, fantasi og religiøs tro.

‍

Barbmoáhkká i dag

Selv om Barbmoáhkká ikke er blant de mest kjente samiske gudene i dag, lever hennes minne videre i språk, tradisjoner og i forskningen på samisk mytologi. Hennes rolle belyser hvordan samene har forstått og tolket naturens rytmer, og hvordan de har brukt myter og ritualer for å skape mening og sammenheng i tilværelsen.

I moderne tid har forskere og kulturformidlere løftet frem Barbmoáhkká som et eksempel på den rike og mangfoldige samiske åndeverdenen, og på hvordan forholdet til fuglene og naturen har vært en integrert del av samisk identitet og livsgrunnlag.

‍

Kildehenvisninger

Friis, Jens Andreas (1871). Lappisk mythologi, eventyr og folkesagn. Cammermeyer. Christiania.

NIBIO. (u.å.). Fugl i samisk tro og mytologi II. Faktaark for prosjektet «Fugleturisme i Midt- og Øst-Finnmark», «Naturarven som verdiskaper (M)».

Tunón, Håkan & Frändén, Märit (red.) (2011). Báktegovat ja govadasat II – Hällbilder och samiska trummor II. Uppsala universitet.

‍