Forestill deg Nord-Skandinavias skoger og fjell på 16- og 1700-tallet – snødekte vidder, reinsdyrflokker, og her og der små grupper samer som flytter med dyrene og lever i pakt med naturens rytmer. Midt i dette landskapet finner vi en rekke fortellinger og tradisjoner der magi, åndeverden og det overnaturlige fletter seg inn i hverdagens liv. Etterkommerne av disse tradisjonene bærer fortsatt på myter om sterke kvinner—rikkuo-majaer og silbo-gåmmoer—som ikke bare forvaltet storslåtte reinhjorder, men også hadde kontakt med åndeverden og behersket sjamanistiske kunster.

‍

Skogens mektige noaidi

Blant Arvidsjaurs skogssamer levde fortellingen om Rijkuo-Maja videre lenge etter hennes død. Hun kom til verden rundt 1660 og døde nær 1757, nesten hundre år gammel. Navnet hennes — “Rijkuo” i Arvidsjaur-dialekt — antydet at hun var usedvanlig rik, særlig målt i reinsdyr. Det ble sagt at hun bar fem kjoler lag på lag for å vise sin velstand, et synlig symbol på makt i det samiske samfunnet. Men beretningene om Rijkuo-Maja stopper ikke ved reinflokken og rikdommen. Hennes rykte som noaidi, utøver av det vi i dag forbinder med sjamanisme, overskygger materiell velstand. Hun ble omtalt som mester av noaidienes kunst, og det knytter seg mange mirakuløse fortellinger til hennes ferdigheter. Folk trodde at hun hadde en spesiell forbindelse med reinene—hun kunne se og velge ut én spesiell ku blant hundrevis, langt borte i skogen, og ingen våget å utfordre hennes autoritet i området.

‍

Ritualer, ofringer og åndehjelpere

Rijkuo-Maja dominerte ikke bare sine omgivelser med vilje og mystikk; hun var også kjent for sine ofringer til tordenguden Horagalles (også kalt Atjakatj). Spesielle reinsdyr ble merket for tordenguden, og ofringen krevde at dyret ble gravlagt slik at bare geviret kunne sees. Det ble sagt at tordenens bulder var tegn på vellykket offer. Ved siden av offermyrene hadde hun plattformer (luovveh) der hun la ut kjøtt til ravner, ørner og nøttekråker—fugler som i mytologien ofte opptrer som hjelpere for sjamanen. En informant hevdet til og med at ulven var i hennes tjeneste, og derfor trengte hun ikke hunder. Hennes forbindelse med dyrelivet var en viktig del av både sjamanistisk makt og autoritet.

Trommer, værmagi og siste hvile

Fortellinger nevner hennes tromme, et klassisk redskap for noaidien, og beskriver hvordan hun – selv blind på sine eldre dager – fikk det til å regne ved å slå på trommen og påkalle tordenen under en skogbrann. Hennes siste ønske, å bli gravlagt på Storberget for fortsatt å høre lyden av reinsdyr og årer, ble ikke etterkommet, og historiene forteller at familien som valgte å begrave henne på kirkegården, ble rammet av ulykke: reinflokken forsvant mot kysten og druknet på isflak, og dermed var Rijkuo-Majas storhetstid over.

Fra offerplasser til steiner i sjøen

Det inngår flere sagn om offerplasser og steiner forbundet med Rijkuo-Maja—en stor stein, ofte synlig i Mausjaur-sjøen, hvor man utførte fiskeritualer og la sølv på bunnen. Dette viser hvor samisk kult og natur gikk hånd i hånd, der offer og magi var en del av hverdagen og kvinnen kunne ha en sentral rolle i trospraksisen.

‍

Sjølvstendig kvinne i fjellområdene

Videre mot fjellområdene, hos fjellsamene i Tärna, møter vi Silbo-Gåmmoe (Anna Greta Matsdotter), født 1794 og død i 1870. Hun skal ha arvet, eller kanskje tilegnet seg, en tromme dekorert med sølvornamenter—noe som også gav henne navnet “Silbo”, beslektet med det samiske ordet for “sølv”. Tradisjonen forteller at trommen stammet fra hennes far, en kjent noaidi, og fungerte som et redskap for å tilkalle reinene.

‍

Trommen og ekstase

Silbo-Gåmmoe var, i følge flere informanter, kjent for å bruke trommen magisk. En kilde forteller levende hvordan hun kunne falle i ekstase med trommen ved sin side, med skum om munnen – et bilde ofte knyttet til trance eller sjamanistisk henrykkelse. Trommen var dermed ikke bare et trossymbol, men også et praktisk redskap for magiske seanser og kontroll over naturen, spesielt rein.

‍

Magien lever videre

Mange tradisjoner forteller hvordan kunnskap og magi gikk i arv, ofte gjennom morslinjen. Silbo-Gåmmos sønn, Nila, skal ha blitt kjent som den “siste noaidi” i Lycksele lappmark. Arven etter moren – blant annet et sjal av ekornhaler brukt ved seanser – bar han videre, selv om hans skjebne ble tragisk etter å ha blitt dømt og sonet for drap, og senere omkommet i en snøstorm sammen med sin kone.

‍

Lapp-Stina og Spå-Ella. Flere eksempler på kvinnelig magi

To andre minneverdige skikkelser nevnt i kildene er Lapp-Stina og Spå-Ella. Lapp-Stina, en folkelig healer fra Ångermanland, ble kjent for sine medisinske kunnskaper, noe mange tilskrev overnaturlige evner lært fra en “gudmor fra underverdenen”. Historiske prestefortellinger rapporterer om forsvunnet blindhet og helbredelser ingen medisiner kunne forklare, alltid ledsaget av små magiske handlinger og samtaler med “gudmoren”.

Spå-Ella, på sin side, stammet fra en familie der magi og trommelaging gikk i arv. Fortellingene hennes er preget av både frykt og respekt—hun kunne, sies det, kaste forbannelser, men også oppheve dem, og en gang skal hun ha fått en bondes sønn til å rammes av alvorlige syner etter en konflikt. I likhet med Silbo-Gåmmoe og Rijkuo-Maja, bevarte hun kunnskapen om magi og ofringer.

‍

Kvinners rolle i samisk sjamanisme

Historiske kilder gir sprikende bilder av kvinners posisjon i samisk religion, særlig knyttet til offersteder og bruk av tromme. Gamle beretninger hevder ofte at hellige steder og trommer var forbudt for kvinner, og at overtredelser krevde kostbare sonoffer. Likevel peker de levende tradisjonene på at kvinner i praksis kunne ha omfattende roller. Flere etnografiske og leksikalske kilder nevner nemlig kvinnelige magikere og seremonimestere, med egne betegnelser: guaps, guevrie, gåbeskied, kuopaskuina, nååides-gummoo, Sauberin og Hexe—alle navn knyttet til kvinnelige utøvere av magi og spådom.

‍

Kontrovers og forandring

Denne tvetydigheten har flere forklaringer. Noen mener at kvinnelige sjamaner representerer en sen, dekadent fase av en religion på vei ut av sin opprinnelige form, der gamle tabu faller bort. Andre antyder at de kan være etterlevninger etter en mye eldre kvinnelig preste- eller sjamanrolle, sammenlignbar med de sibirske tsjuktsjerenes kvinnelige sjamaner eller de norrøne völver. Kanskje var det nettopp kvinner som først representerte forbindelsen mellom menneske og ånd, før ritualene ble monopolisert av menn. Det er heller ikke usannsynlig at misjonærene som ofte var de som nedtegnet historiene hadde lite ønske om å fremstille kvinner som sterke og i et motsetningsforhold til den sterkt patrialkalske kirken.

‍

Magiske hjelpere, ikoner og overlevering

Fortellingene viser flere elementer som knytter kvinnelige sjamaner til klassisk sjamanistisk praksis: bruk av belte og sjal i rituell sammenheng, offer av reinsdyr (og fugler!) til spesifikke åndevesener, tilstedeværelse av “hjelpere” i form av fugler og dyr, og overføring av magisk kunnskap i slekten. Mer enn rene religiøse funksjoner, representerer disse kvinnene bindeledd mellom dagligliv, økologi og mytologisk verdensbilde.

‍

Et brudd med konvensjonen—men rotfestet i tradisjonen

Både Rijkuo-Maja og Silbo-Gåmmoe trådte trolig utenfor eller på tvers av de vanlige rammer for kvinnelige ritualister. Disse kvinnene var ikke valgt av siidaen (samisk fellesskap), og deres makt ser ut til å ha vært forankret mer i karisma, familiearv og resultater enn i formelle strukturer. Dette viser en religion i endring, åpnet for nye roller og uttrykk, men likevel godt forankret i tradisjon og fortellinger.

‍

Kilder

Henvisninger er inkludert løpende i teksten. Nedenfor følger utvalgte sentrale navn og verk for videre fordypning:

Lundmark, Bo. "Rijkuo-Maja and Silbo-Gåmmoe—towards the Question of Female Shamanism in the Saami Area."

Bäckman, Louise & Hultkrantz, Åke. "Studies in Lapp Shamanism."

Demant-Hatt, Emilie. "Offerforestillinger og erindringer om troldtrommen hos nulevende lapper."

Eliade, Mircea. "Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy."

Kildeskrifter til den Lappiske Mythologi (div. bind).

Leem, Knud. "Beskrivelse over Finmarkens Lapper."

Mebius, Henrik. "Sjiele. Samiska traditioner om offer."

‍