Se for deg begynnelsen på alt. Ikke bare tidens morgen, men før tid egentlig eksisterte. Ingen trær, ingen fugler, ingen fjell eller hav – bare et uforståelig, evig mørke. Her fantes absolutt ingenting: verken lyd eller bilde, ikke rom, ikke liv. Dette mørke, grenseløse intet bar navnet Ginnungagap, et ord som fremdeles runger av mystikk og eventyr.

Men selv i dette tilsynelatende tomme, skjulte det seg krefter. I nord lå Nivlheim, de iskalde tåkenes og frostens hjem. Her krøp giftige elver seint gjennom landskapet, og isen vokste tykk og blå. I sør lå den rake motsetningen: Muspelheim, et sted der alt brant, der gnister slo i luften og veveren av ild – Surtr – holdt flammene i live. Dette var ikke bare varme, det var en grunnleggende, altomfattende energi, farlig og livgivende på samme tid.

Ingen av disse kreftene kunne alene skape noe. Men i den skjøre balansen, der de kalde tåkeskyene fra Nivlheim smøg seg forsiktig inn mot varmen fra Muspelheim, der skjedde det noe som for alltid forandret alt. Da de kjølige dråpene møtte de brennende gnistene, begynte isen å smelte – og i denne ursuppa oppsto det første vesenet; Ymir.

‍

Ymir – Det første monsteret

Ymir var ingen helt. Han var diger, han var fryktinngytende, og han var alene. Men i det rare, formløse mørket ble han stamfar til flere fryktinngytende skapninger. For hver gang Ymir sov, strømmet svetten hans ut i Ginnungagap, og fra dråpene oppsto nye kjemper. Disse jøtunene, eller rimtussene, bar på verdens urkrefter – ville, primitive, alltid i konflikt og uro. I Ymirs armhulene vokste det mennesker frem, fra beina hans kom nye vesener, og den vonde ånden hans var som et speilbilde av kaoset han kom fra. Ymir var tvekjønnet, både mann og kvinne i samme kropp, og ingenting ved ham var «vanlig» eller til å forstå for et menneske.

Men hvordan fikk Ymir mat i dette forhistoriske mørket? Jo – sammen med ham ble en gåtefull ku, Audhumbla, født ut av rim og is. Hun hadde en merkelig egenskap: hun kunne slikke salt og rim fra steiner og på denne måten gi næring til seg selv. Fra hennes jur kom elver av melk, nok til både Ymir og etter hvert alle kjemper han ga opphav til.

Audhumbla var ikke bare Ymirs matmor, men også gudens bestemor. Mens hun ivrig sleiket på en stein, begynte formene til en mann å tre frem. Først kun noen hårstrå, så et ansikt, og til slutt – på den tredje dagen – sto Bure klar. Bure var urmann, vakker og mektig, og han ble far til Bor, som igjen fikk tre sønner med jotunkvinnen Bestla. Disse sønnene var Odin, Vile og Ve.

‍

De første gudene og verdens kamp

Gjennom tiden vokste Ymirs slekt. De var mange, og de var ikke gode. Jøtunene elsket kaos, og verden bar preg av dette ustyrlige, voldelige samfunnet. Men med Odins slekt, og hans brødre Vilje og Ve, kom det orden og hensikt. Disse tre var ikke bare mektige – de var kloke, handlekraftige og bar en dragning mot å forme en bedre verden.

Når verdens kaos truet med å sluke alt, innså de tre brødrene at noe måtte gjøres. De samlet mot og styrke og utførte et av de største og mest dramatiske drapene i mytenes historie: de drepte urkjempen Ymir. Hav av blod strømmet ut, og nesten alle jøtuner druknet i denne flommen, unntatt én – Bergelme – som sammen med kona overlevde ved å gjemme seg i en hul trestamme som drev ut på blodstrømmen. Fra han stammer alle senere jotner, og han og hans slekt var evig fiender med gudene.

‍

Menneskenes og naturens opprinnelse

Med Ymir død lå kroppen hans der, uformelig, enorm og full av potensiale. Odin, Vile og Ve bar ham ut i midten av Ginnungagap. Der, i det store intet, begynte verdens skapelse slik vi kjenner den.

Kjøttet ble til jordens land og sletter, beina ble til fjellkjeder og steinete høyder, blodet rant ut og fylte opp elver, innsjøer og verdenshav. Hud og hår ble til gresssletter, busker og endeløse skoger, og tenner og knuste knokler rullet ut som steiner og kampesteiner over jorden. Hodet ble reist høyt – og det dannet himmelhvelvingen, selve buen over alt det skapte.

For å hindre at denne himmelhvelvingen skulle falle ned og knuse alt liv, satte gudene ut fire dverger; Østre, Vestre, Nordre og Søndre – én i hvert hjørne av verden for å holde himmelen oppe. Hjernen kastet de opp, og den sprakk i små biter – slik ble skyene til, og formen på dem har aldri vært like siden.

Gnister og glødende kullstykker hentet gudene fra Muspelheim og festet dem til himmelbuen; slik fikk vi sol, måne og stjerner. Himlingen vokste, og lyset spredte seg over jorden. Solen og månen ble satt i bane, dag og natt fikk sine gitte tider, og året delte seg etter stjernehimmelens rytme.

‍

Yggdrasil – Verdens tre

Midt i verdensrommet, der alt møtes, ble det største av alle trær plantet: Yggdrasil. Dette livstreet har røtter både i himmelen og helvete, i is, ild og jorden selv. Stammen strekker seg gjennom alle ni verdenene; opp til gudene i Åsgard, gjennom menneskerikene og ned til dødens rike i Hel. I greinene sitter en ørn som vet alt, og nede ved roten gnager dragen Nidhogg, alltid klar for å ødelegge eller forkorte livet til selve treet. En liten, spydig ekorn, Ratatosk, løper frem og tilbake mellom ørnen og dragen og sprer sladder og uro.

Yggdrasil er ikke bare et tre – det er selve universets vev, som binder alt sammen, gir alle vesener sin rette plass i kosmos og minner oss på at alt henger sammen, selv det vi ikke kan se.

‍

Dverger og andre vesener

Ikke alt liv fikk et tilfeldig opphav: Dvergene, små og slu skapninger, krøp ut av Ymis døde kropp som mark og gravde seg ned i jorden. Gudene ga dem forstand og form og gjorde dem til jordens mest talentfulle smeder og håndverkere. Mange av de store, magiske tingene i gudeverdenen – som Thors hammer, Odins spyd og gullringen Draupne – er laget av dvergenes list og nøyaktighet.

Det finnes også alver: de lyse, vakre som danser over blomsterengene og de mørke, som bor under bakken og bringer sykdom og ulykke. De lever tett på mennesker og guder, og deres påvirkning på verden er alltid merkelig og uforutsigbar.

‍

Sol, måne og verdens rytme

Lyset var ikke nok – det måtte bringes i bevegelse og ordnes. To barn, Sol og Måne, ble satt på himmelen. Gudene festet dem bak vognene sine og lot dem reise over himmelen dag og natt, jaget av to ulver som alltid truet med å sluke dem. Slik går dagene, stadig på flukt, men alltid tilbake for å begynne på nytt. Slik ble året til, og jordens rytme ble satt.

Årstidene fikk sine beskyttere, med sommerens vennlige gud Svasud og vinterens bitre Vindsval. Alt dette var nødvendig for at balansen i naturen skulle opprettholdes – ingenting kunne stå urørt, alt forandret seg, og naturens gang ble vevd dypt inn i selve verdens bygning.

‍

Skapelsen av menneskene – Ask og Embla

Da verden var blitt til, skoger strakte seg mot horisonten og havet var på plass, manglet én ting – liv som kunne tenke og forstå, som skulle beundre og frykte både natur og guder. En dag vandret Odin, Vile og Ve langs stranden og fant to drivvedstokker – én av ask, én av alm.

De tok stokkene opp og ga dem hver sine gaver. Odin pustet liv inn i dem og ga dem ånd og vilje. Vile ga dem bevegelse og forstand, mens Ve ga dem menneskelig form og tale. Dette var de første menneskene: Ask og Embla. De fikk bo i Midgard, verden mellom gudene i Åsgard og underverdenen Hel. Herfra stammer alle mennesker, og slik fikk vi vår plass i den store, levende veven som er verden.

‍

Verdens orden, makt og uro

Med verden på plass tok gudene tak i den nye ordenen. De skapte lover, delte året i dager, satte opp Åsgards gylne haller og ga alt sitt navn. Men verden ville aldri bli helt trygg. Jotnene, kjemper fra det gamle kaoset, vokste stadig i styrke i sine egne land bak verdens hav, og misnøyen etter Ymers fall var aldri glemt.

Mange av verdens største eventyr, heltemot og tragedier utspiller seg i kampene mellom guder og jotner: mellom det som skal skape balanse og orden, og det som vil trekke alt tilbake til det opprinnelige kaoset.

‍

Hva lærer vi av skapelsesmyten?

Norrøn skapelsesmyte handler om mer enn kampen mellom kaos og orden. Den forteller at alt nytt må bygges på det gamle; at ødeleggelse noen ganger er nødvendigheten for at noe kan vokse frem. Mennesket er bare én del av denne syklusen, men allikevel bærer vi gudens gave – evnen til å velge, til å tenke, til å elske og hate, skape og ødelegge.

Yggdrasil strekker seg fortsatt gjennom universet, og i dens skygge leter både guder og mennesker etter mening – hver dag, i en verden som alltid forandrer seg, men som alltid spinner tilbake mot de gamle mysteriene.

Norrøn mytologi gir oss ikke klare svar, men den åpner dører. Hvem vet hva som skjuler seg i Ginnungagaps mørke, eller hva som egentlig skjer når ulvene fanger sol og måne, og Ragnarok kommer? Kanskje er universet større enn noen bok – eller myte – kan forklare. Men ett er sikkert: dette er eventyr som vil fortsette å snuse på fantasien og stille vanskelige spørsmål, så lenge noen løfter blikket mot stjernene og undrer seg – hvor kommer vi egentlig fra?

‍

Kilder

Laabidi, Oussema. The Myth of Creation in Norse Mythology.

Snorri Sturluson: Den yngre Edda (Prosa-Edda). 1200-tallet, Island.

Den eldre Edda (Poetiske Edda)

Walther, S.H. “Askr and Embla: The Creation of Man from Trees.” bonndoc (2023).

E. Heide. “Contradictory cosmology in old norse myth and religion.” MOM (2014).

T.M. Antón. “Voluspá, the Uncertainty of Norse Creation Myths.” Ruidera (år ukjent

“The Norse Creation of the Cosmos.” EBSCO Research Starters (2013

Kozák, J.A. “Parallels between Old Norse Cosmogony and Eschatology.” Temenos (2021).

Wikipedia

‍