Tenk deg at du lever for flere tusen år siden. Du bor i en liten landsby dypt inne i de nordlige skogene, langt unna byer og moderne teknologi. Rundt deg er alt fullt av ånder: skogen har sin vokter, vannet har sine egne vesener, og selv jorden du går på har et levende nærvær. For å leve i balanse med denne verden, trenger du mennesker som kan snakke med åndene. Dette er sjamanenes rike – men også noe mer spesielt, for i de finsk-ugriske folkene fantes det ikke bare sjamaner, men også teadja og gjetere som tok på seg magiske roller.

‍

Fra jegere til bønder – og fra sjamaner til ritualmestere

Sjamanisme er mest knyttet til jeger- og fangstkulturer. Når folk lever av jakt, fiske og fangst, blir kontakten med naturens ånder helt avgjørende. Skal du fange en elg eller få fisk i garnet, er det lurt å be skogens og vannets voktere om hjelp. Sjamanen, som kunne reise i transe og snakke med disse åndene, var derfor uunnværlig.

Men hva skjer når folk begynner å dyrke jorden? Når åkrene blir viktigere enn villmarka, og kyrne står i fjøset? Da får samfunnet nye behov. I stedet for sjamaner dukker det opp andre spesialister: folk som kan si trylleformularer, helbrede sykdommer, eller sikre at kyrne ikke blir tatt av ulv. Her finner vi teadja, en figur som ble selve hjertet i den finske folkekulturen.

‍

Hvem var egentlig teadja?

Ordet teadja kommer fra estisk og betyr noe sånt som “den som vet”. På finsk heter det tietäjä. Dette var ikke nødvendigvis en sjaman som falt i transe, men en kunnskapsrik person som kjente de gamle sangene, mytene og trylleformlene.

En teadja kunne:

Helbrede sykdommer ved å bruke magiske sanger.

Finne igjen folk eller dyr som var forsvunnet.

Snakke strengt til naturånder som hadde tatt noe de ikke skulle.

Beskytte mennesker og dyr mot onde krefter.

Forskjellen fra sjamanen var at teadja ikke dro på farlige åndereiser i transe. I stedet brukte han (eller hun) ordet som våpen. Gjennom Kalevala sanger og trylleformularer kunne en teadja forhandle, true og til og med angripe med  sykdom eller ulykke.

For eksempel: Hvis noen ble skadet av jern, kunne teadja synge en formel som fortalte jernets mytiske opprinnelse – og på den måten “avvæpne” det. Ordet var magi, og kunnskap var makt.

‍

Når sangen er mektigere enn transe

Den store finske folkloristen Anna-Leena Siikala beskrev teadja som en figur som på mange måter tok over sjamanens rolle, men på en ny måte. I stedet for ekstatiske trommereiser brukte de sang, kunnskap og autoritet.

Tenk deg forskjellen slik:

Sjamanen: reiser ut av kroppen, møter ånder, kjemper eller forhandler med dem direkte.

Teadja: står støtt på bakken, synger gamle ord som alle åndene “må” adlyde fordi ordene bærer verdens opprinnelse i seg.

Det er nesten som å si at sjamanen var en slags eventyrhelt, mens teadja var en streng lærer eller dommer som kunne lovene i universet.

‍

Mann, kvinne og makt

En spennende del av denne historien er hvordan kjønnsroller endret seg. Sjamanisme, slik vi kjenner det fra jaktkulturer, hadde ofte mer flytende kjønnsgrenser. Sjamaner kunne krysse mellom maskuline og feminine roller, og noen ganger til og med ta på seg en tredje kjønnsrolle i ritualer.

Med teadja ble ting mer “maskuline”. Han ble ofte framstilt som streng, krigersk og dominerende – en som truet åndene med vold og tvang. Dette kan ha kommet fra påvirkning fra germansk krigerkultur under vikingtiden, hvor det maskuline og heroiske fikk større plass.

Likevel var det ikke bare menn som var teadja. Kvinner kunne også fylle denne rollen, særlig i senere tid. Kvinnene hadde dessuten en annen sterk tradisjon: klagesangene. Når noen døde, var det kvinnene som ledet den døde til den andre verden med sine sanger. De beskrev veien til dødsriket, ropte på naturkreftene og kommuniserte med de døde. I dette ligger det klare ekkoer av sjamanismens rolle som veiviser mellom verdener.

‍

Den magiske gjeteren – et ekko av sjamanen

Ved siden av teadja fantes en annen rolle i den finske kulturen som er nesten enda mer fascinerende: gjengjeteren eller kohyrden.

I gamle landsbyer hadde man en person som passet på landsbyens kyr når de ble sluppet ut i skogen for å beite. Men dette var ikke en vanlig jobb – det var omgitt av magi, tabuer og ritualer.

Gjeteren måtte inngå en slags pakt med skogens ånd. For å beskytte dyrene måtte han følge strenge regler:

Han fikk ikke ha sex hele sommeren.

Han skulle ikke delta i fester eller møte kvinner.

Han måtte til og med passe på hvordan husfrua i gården oppførte seg: hun måtte ikke være barbent, ha løst hår eller vise tegn på menstruasjon når hun sendte ut dyrene.

Hvis hun brøt reglene, kunne gjeteren straffe henne med pisken!

Det høres brutalt ut, men i folketroen var det nødvendig for å beskytte dyrene. Gjeteren stod nemlig midt mellom landsbyen (det menneskelige) og skogen (det ville). For å gjøre jobben sin måtte han nesten bli en slags “ikke-mann” – en person uten seksualitet, som levde i et grenseland.

‍

En tredje kjønnskategori?

Når vi ser på gjeterens rolle, ligner den på fenomen vi kjenner fra andre kulturer: mennesker som midlertidig tar en annen kjønnskategori for å fylle en rituell oppgave. I India finnes hijra, i Albania “jomfruelige menn”, og i mange sjamanistiske tradisjoner finnes transseksuelle ritualroller.

Gjeteren kan derfor sees som en slags arv fra sjamanismen: en person som lever på grensen, som ofrer sin egen menneskelighet for å beskytte fellesskapet.

Skogen, åndene og animismen

En rød tråd i hele denne kulturen er animismen – troen på at alt i naturen er levende og har en ånd. Skogen var ikke bare trær; den hadde en vokter som kunne bli fornærmet eller glad. Vannet hadde egne åndevesener, jorda kunne reagere på hvordan du behandlet den.

For jegerkulturene var dette helt grunnleggende: du måtte respektere byttet og åndene som sto bak det. For jordbrukskulturer ble dette gradvis mindre viktig, men aldri helt borte.

Teadja sin jobb var ofte å forhandle med disse åndene – eller true dem – slik at mennesker kunne få det de trengte. Gjeteren sin jobb var å balansere landsbyens verden med skogens verden.

Selv i dag finner vi rester av disse troene i folkesanger, eventyr og gamle ritualer. Mange steder lever minnene videre i symboler, historier og kunst.

Fra sjamanisme til teadja – og videre

Så hva kan vi lære av dette? Historien om de finsk-ugriske folkene viser hvordan kulturer endrer seg når livsformen endrer seg. Når folk sluttet å være jegere og ble bønder, forsvant ikke troen på ånder og magi. Den bare tok nye former.

‍

Sjamanen ble til teadja.

Ekstatiske reiser ble til magiske ord og sanger.

Flytende kjønnsroller ble til mer maskuline, men også med rom for sterke kvinner.

Og gjeteren ble stående som en merkelig, magisk figur – en bro mellom fortidens sjamanisme og bondesamfunnets virkelighet.

En levende arv

Selv om kristendommen og moderniteten har lagt sitt preg på Norden og Russland, har de gamle ideene aldri helt forsvunnet. De har lekket inn i folkeeventyr, i helbredelsesritualer, i sanger – og i nasjonale epos som Kalevala.

I dag henter mange kunstnere og forfattere inspirasjon fra disse gamle tradisjonene. I “etnofuturismen” – en moderne kunstretning – brukes nettopp gamle myter og sjamanistiske bilder for å skape ny kultur.

Det er nesten som om skogens stemmer fortsatt hvisker til oss – bare på en annen måte.

‍

Hva betyr dette for oss i dag?

For en ungdom kan alt dette kanskje høres ut som gamle myter uten relevans. Men om vi tenker oss litt om, er det ikke så langt unna:

Vi snakker fortsatt om å “lytte til naturen” når vi skal redde miljøet.

Vi opplever fortsatt at ord kan såre eller helbrede – ord har makt.

Vi leter fortsatt etter balanse mellom teknologi, samfunn og natur.

Historien om sjamanen, teadja og gjeteren handler egentlig om noe tidløst: hvordan mennesker prøver å finne sin plass i en verden full av krefter de ikke helt kan kontrollere.

Og kanskje, når du neste gang går i en skog, kan du tenke deg at du ikke går alene. For hvem vet – kanskje skogen fortsatt husker de gamle sangene?

‍

Kilder: Arukask, Madis. Notes on Finnic Folk Culture from the Perspective of Shamanism. I: Attila Mátéfy & György Szabados (red.), Shamanhood and Mythology: Archaic Techniques of Ecstasy and Current Techniques of Research. Budapest: Hungarian Association for the Academic Study of Religions, 2017.

‍