av Lillian S. Eid, styreleder Sjamanistisk Forbund Oslo og Viken, gydje

Månen har alltid vært en følgesvenn. Den har hengt der over oss, natt etter natt, som et øye som ser, et lys som vokter og en rytme som holder orden i tiden. Før mennesket hadde klokker og kalendere, før vi målte tid i sekunder og datoer, var månen selve målebåndet for livets puls. Våre forfedre – både de norrøne og alle de som levde i takt med jorden før oss – så opp på månen og visste hvor de var i årets gang.

Den lysende kulen over himmelen fortalte dem når det var tid for å så, for å høste, for å sanke egg, for å slakte, for å hvile. Månen viste dem rytmen i alt levende. Den var årets hjerte, og hvert slag var en fase, en påminnelse om livets stadig skiftende kretsløp.

‍

Månen som kalender og tidsmåler

Den moderne kalenderen – den gregorianske – deler året i tolv måneder, og hver måned har sine fire uker. Dette virker selvfølgelig for oss i dag, men slik har det ikke alltid vært. I førkristen tid, også her i Norden, var det månen som styrte årets gang. Man levde ikke etter et fast antall dager, men etter lys og mørke, etter hvordan månen steg og sank over himmelen.

På Island, som har bevart mange gamle tradisjoner, finner vi spor av denne tidsregningen. Der delte man året i to hovedsesonger: sommer og vinter. Ikke fire årstider slik vi gjør nå, men to store sykluser – lys og mørke, varme og kulde, vekst og hvile. Den islandske kalenderen hadde elleve faste måneder, og i tillegg en ekstra uke – en «sumarauke» – som ble lagt til når det trengtes for å holde rytmen i takt med solen og månen.

Dette sier oss noe dypt om hvordan menneskene opplevde tid: ikke som en lineær strøm, men som et levende kretsløp. Et år var ikke en rett linje fra januar til desember, men en sirkel, et hjul, hvor alt henger sammen. Månen var denne sirkelens visare.

I mange urkulturer finner vi samme prinsipp. Månen og solen er to poler i et samspill, der den ene gir rytme og den andre retning. Solen er konstant – den går opp og ned med jevne mellomrom, den er forutsigbar. Månen, derimot, forandrer seg stadig. Hun vokser og minker, viser seg og skjuler seg. Hun er det levende uttrykket for forandring – slik vi også selv forandrer oss i takt med naturens pust.

‍

Solen og månen – to ulike lys

Om man følger denne tankerekken, ser man at solen og månen representerer to helt forskjellige måter å oppleve verden på. Solen er lik hver dag – bortsett fra sin gang på himmelen, dens høyde og vinkel som forteller oss om årstiden. Den står for klarhet, for den ytre virkeligheten, for det synlige.

Månen derimot er annerledes hver natt. Hun skifter drakt, skaper skygger, åpner rom for drømmer og refleksjon. I sjamanistisk tradisjon symboliserer solen det bevisste, mens månen står for det ubevisste, for det som lever under overflaten. Hun speiler ikke bare solens lys, men også våre egne indre landskap. Når månen vokser, kjenner mange at energien stiger – prosjekter settes i gang, drømmer får næring. Når hun minker, trekkes vi innover, mot refleksjon og hvile. Dette er en rytme som lever i oss, selv om den moderne verden ofte har glemt å lytte.

‍

Månen som gudinne og entitet

I norrøn tid var månen ikke bare et himmellegeme. Hun var en kraft, en guddom, et vesen med vilje og personlighet. I mange tradisjoner omtales månen som en gudinne – et kvinnelig prinsipp, bærer av fruktbarhet, intuisjon og mysterium.

I norrøn mytologi finner vi både måneguden Máni og solgudinnen Sól, men det finnes også en dypere, folkelig tradisjon der månen ble sett på som en levende kraft som styrte jordens rytme og menneskenes sinn. Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan våre forfedre tenkte om dette lysende vesenet på himmelen, men alt tyder på at de så månen som en entitet – et levende nærvær.

Mange gamle kulturer, fra samiske til keltiske og sibirske, har bevart seremonier som æret månen som gudinne. Hun var både mor og datter, både skaper og ødelegger – et bilde på livets sykliske natur.

‍

Seremonier i månens lys

Seremoniene i norrøn og urtrosk sammenheng fulgte månens rytme. Man sanket, renset, ofret og helbredet i takt med hennes faser. Fullmånen var tiden for å manifestere, for å ære, for å slippe kraften løs. Nymånen var tiden for å så frø – både i jorden og i sinnet – og for å sette intensjoner.

I dag, i Sjamanistisk Forbund, holder vi fortsatt denne tradisjonen levende. Vi feirer fullmåner i årets rytme, og hver måned bærer sin egen energi. Månen i januar kalles gjerne Ulvemånen – et navn som bærer vinterens stillhet, instinktenes styrke og flokkens visdom. I mars møter vi Ravnemånen og Ormånen, symboler for budbringeren og den som fornyer. Juni bringer Lommånen og Løvetannmånen, lysets og livskraftens tid. Når høsten siger inn, kommer Gaupemånen i november, med rovdyrblikket som ser i mørket – og Røsslyngmånen eller Viermånen, der naturen vender tilbake til jorden.

Hver fullmåne har sitt eget vesen, sin egen sang. Og når vi samles i sirkel under månens lys, kjenner vi hvordan hennes energi taler gjennom oss, gjennom trommen, gjennom hjertet.

‍

Månen og menneskets vann

Det er ikke bare symbolsk at månen påvirker oss. Hun påvirker faktisk jorden fysisk. Tidevannet – havets pust – styres av månens tyngdekraft. Når hun trekker på havet, stiger bølgene. Og ettersom vi mennesker selv består av omkring 60–70 % vann, er det kanskje ikke så rart at mange kjenner hennes trekk i sitt eget indre.

Noen opplever uro rundt fullmåne, søvnløshet, rastløshet. Andre merker økt energi, kreativitet eller følelsesmessig åpenhet. I mange kulturer ble slike endringer sett på som tegn på at månen rørte ved menneskesjelen – at hun vekte det som vanligvis lå i ro. I sjamanistisk forståelse er dette ikke et «fenomen» man skal forklare bort, men en invitasjon til å lytte. Når månen lyser opp natten, lyser hun også opp våre egne mørke rom. Hun minner oss om alt som lever der inne: følelsene, drømmene, minnene, intuisjonen.

‍

Månen og de sykliske kreftene

Månen lærer oss om sykluser. Om at alt vokser og minker, fødes og dør, for så å fødes igjen. Dette er ikke bare et poetisk bilde – det er naturens lov.

I norrøn og sjamanistisk tradisjon har man alltid hatt respekt for denne rytmen. Når man levde etter månens kalender, levde man i en stadig veksling mellom aktivitet og hvile. Det var tider for arbeid og tider for ettertanke, tider for fellesskap og tider for stillhet.

Månen ble et speil for livet selv. Hennes voksende lys var håp, hennes minkende skygge var lærdom. Den mørke månen, når hun forsvinner fra himmelen, var ikke et tomrom, men et frø – en pause før gjenfødelsen.

Slik lever også sjamanens vei: i bølger, i pust, i sykluser. Trommens rytme etterligner hjerteslagene til jorden og månen, og seremoniene følger de samme pulsslagene som naturen selv. Når vi lar oss lede av månen, lar vi oss lede av naturens egen intelligens.

‍

Månen som lærermester

For den som går sjamanens vei, er månen ikke bare en observasjon – hun er en lærermester. Hun lærer oss å tåle forandring. Hun minner oss på at alt i livet er i bevegelse. At intet varer evig, men alt kommer tilbake i nye former.

Hun viser oss også balanse. Uten mørke finnes ikke lys. Uten hvile, ingen kraft. Uten stillhet, ingen sang.

Månen er både det ytre og det indre kompasset. Hun peker på våre sykliske natur – hvordan vi selv vokser, blomstrer, visner og spirer på nytt. I sjamanistisk praksis er dette grunnleggende: vi er ikke adskilt fra naturen, vi er en del av den. Når månen endrer seg, gjør vi det også.

‍

Den tapte rytmen – og gjenfinningen

I vår moderne verden har vi mistet mye av denne rytmen. Elektrisk lys og travle kalendere har gjort at vi ikke lenger legger merke til månens faser. Men den gamle kunnskapen ligger fortsatt i oss, som et urminne. Når vi vender blikket opp mot månen i nattens mørke, vekkes noe kjent.

Mange kjenner en dragning – et ønske om å leve nærmere naturens pulsslag igjen. Det er nettopp dette som ligger i sjamanismens kjerne: å gjenfinne forbindelsen. Å lytte til månen som våre forfedre og formødre gjorde, å merke hvordan hennes lys faller på trærne, på vannet, på oss selv – og vite at vi er en del av denne rytmen.

Når vi i dag feirer fullmåne i Sjamanistisk Forbund, er det ikke en gjeninnføring av en gammel tradisjon – det er en fortsettelse. Vi trer inn i en strøm som aldri ble brutt, bare glemt for en stund.

‍

Månen i deg

Månen finnes ikke bare på himmelen. Hun finnes også i oss. Hun er rytmen i våre hjerter, i våre følelser, i vår pust. Når du ser henne neste gang, kan du forsøke å lytte. Kanskje hører du havet inni deg bevege seg litt. Kanskje kjenner du en gammel rytme våkne.

Månen minner oss om at vi er levende vesener i en levende verden. Hun viser oss at alt henger sammen – himmel og jord, lys og mørke, tidevann og tårer, kropp og sjel.

Så la oss leve med månen igjen. La oss følge hennes gang slik våre forfedre gjorde. La oss feire hennes lys og hennes mørke. For i hennes syklus finner vi vår egen balanse. I hennes forandring finner vi livets evige stillhet.

‍

Kilder og inspirasjon:

Islandsk tidsregning: www.islandsk.no/vis/dager-og-maneder

Månen i norrøn og moderne tradisjon: Wikipedia – Måne (gud)

Tradisjonell sjamanistisk praksis, seremonier og observasjoner fra Sjamanistisk Forbund

‍