Jeg husker den dagen vinden hvisket gjennom fjellet, og jeg første gang sto ansikt til ansikt med en sieidi – en av de store, stille steinene som har stått der siden forfedrene våre vandret disse vidda. Som en som lever med samisk sjamanisme i dag, føler jeg den levende kraften i disse stedene. De er ikke bare steiner; de er levende vesener, ånder som kommuniserer med oss gjennom landskapet. Rapportene jeg har lest – arkeologiske gravinger ved sieidi-steder som Sieiddakiedgi, Taatsi og Dierpmesvarri – bekrefter det jeg alltid har kjent i bein og sjel: disse hellige stedene har vært brukt i århundrer, formet av møter mellom vår tradisjon og inntrengere fra sør.

‍

Tenk deg en tid før kirker og markeder fylte nord. For lenge siden begynte forforeldrene å legge ned offer ved sieidiene: bein fra bjørn, fisk som abbor og ørret, fugler som orrfugl. Disse var ikke tilfeldige gaver; de var avtaler med åndene for jaktlykke og overlevelse. Rapporter viser hvordan reinsdyrbein dominerte fra 1400-tallet, da husdyrholdet vokste frem – en gradvis skifte fra villrein til tamrein, knyttet til handel med sør. Jeg ser det i dag: når reinsdyrene trekker over vidda, stopper man ved sieidiene for å takke, akkurat som de gjorde. Men møtene med handelsmennene sørfra endret alt. Handelsmenn fra Novgorod og Sverige bragte mynter og metall, som ble ofret sammen med lokale amuletter av tinn-bly-legering. Sieidiene ble broer mellom verdener, steder der vårt animistiske syn – der steiner og dyr har personlighet – møtte fremmede blikk.

‍

Kollisjon og utveksling

Vinden bærer ekko av gamle møter. Fra middelalderen kom birkarlene, de rike handelsmennene fra sør, og bygde markeder ved elvemunninger som Tornio og Kemi. Sieidiene ble vitner til dette: i Sverige og Norge finnes pilspisser og smykker fra vikingtid, parallelt med våtmarksdeponeringer lenger sør i Skandinavia – våpen, smykker og nøkler kastet i hellige vann. I Finland var det dyr som talte høyest, men mynter fra Norge, Tyskland og til og med arabiske dirhamer dukket opp, perforert som amuletter. Dette var ikke bare handel; det var en dans av kulturer. Noen sieidi-steder, som Rautasjaure, lå ved kobberårer – stedet der metall ble født, ofret tilbake til berget som ga det liv.

‍

Kristendommen kom som en storm fra sør. Kirker ble reist nær sieidiene: i Enontekio ved Uhriaihki-furen, i Utsjoki med utsikt til Ailagas-fossens ånder. Var det erobring? Ja, men også blanding. Folk ofret i kirker for jakt og sykdom, ba til gamle guder under nattverden. Lars Levi Laestadius, med samisk blod, vevde våre myter inn i loven – alvene ble djevler, men røttene levde videre. Jeg kjenner den spenningen i dag: sieidiene er bedre altere enn kirkeklokker, som dikteren Nils-Aslak Valkeapää synger. Arkeologene fant flyttet bein ved Sieiddakiedgi – ikke ødelagt av kirken alene, men ryddet som i vår tradisjon, der hellighet oppstår i ritualet, ikke i gjenstanden.

‍

Levende steder, levende gjenstander

I vår sjamanisme er alt i bevegelse. Sieidiene er ikke døde steiner; de er levende steder, som Julie Lund beskriver i sin analyse av ofringssteder med metallgjenstander. Objekter har biografier: lokale amuletter støpt for å ofres, mynter med lange reiser fra fjerne land, endret for å "drepe" deres sosiale liv før de gis tilbake. Dette er animisme – gjensidighet mellom mennesker, dyr og land. Bjørnbein fra 1100-tallet ved Nakkala vitner om tidlige jaktritualer; reinsdyr fra 1400-tallet markerer gjeterkulturens fremvekst. Moderne spor – euromynter, alkoholflasker, til og med yo-yoer og øyeringer – viser kontinuitet. Elgskaller på Kirkkopahta-steinen, reinsdyrkjøtt ved Äkässaivo: lokalfiskere og reindriftsfolk hedrer forfedrene.

‍

Men nye aktører kommer. Ny sjamanistisk kvarts og krystaller, lys og kvister ved Taatsi og Äkässaivo minner om britiske hedningers adferd ved Stonehenge– en ny blanding, noen ganger velkommen, andre ganger som neokolonialisme. Turister kaster mynter, fiskere smører konjakk på steinene. Jeg har selv stått og  trommet ved sieidien, følt noaidiens puls. Stedene lever, fordi vi gir dem liv gjennom ritualer knyttet til næring – jakt, fiske, reindrift.

‍

En bro av tid og tro

Synkretismen er hjertet i vår historie. Ikke bare kristendom og sjamanisme smeltet sammen; handel fra øst og vest, reindriftens fremvekst, alt formet sieidiene. Fra 1700-tallet avtok dyroofringer – kanskje blod og fett smurt på steinene ikke etterlot spor – men stedene forsvant ikke. I Sverige joikes det igjen ved returnerte sieidi-steiner. I dag vever vi gamle tråder inn i nye, tromma synger igjen.  Sieidiene har overlevd kolonisering, fordi de er levende – som oss. De hvisker: kom, ofre, lytt. I en verden av kirker og turisme står de stille, men pulserende, klar til å møte neste generasjon.

‍

Aikas, Tiina & Salmi, Anna-Kaisa (2013). "The sieidi is a better altar, the noaidi drums a purer church bell: long-term changes and syncretism at Sámi offering sites." World Archaeology.

Lund, Julie (2015). "Living Places or Animated Objects? Sámi Sacrificial Places with Metal Objects and Their South Scandinavian Parallels." Acta Borealia, 32(1), 20–39.

Ukjent forfatter (ukjent år). "North-South Encounters at Sámi Sacred Sites." (Akademisk rapport om samiske hellige steder).

Ytterligere Relevante Akademiske Kilder

Zachrisson, Inger (1984). "De samiska metalldepåerna år 1000–1350 i ljuset av fyndet från Mörträsket, Lappland." Archaeology and Environment, 3.

Mulk, Inga-Maria (1994). "The Sacrificial Places and Their Meaning in Sámi Society." I Sacred Sites, Sacred Places. Routledge.

Fossum, Birgit (2006). Förfädernas land: En arkeologisk studie av rituella lämningar i Sápmi, 300 f.Kr.–1600 e.Kr.. Studia Archaeologica Universitatis Umensis, 22.

Hansen, Lars Ivar & Olsen, Bjørnar (2004). "Samenes historie fram til 1750." Cappelen Akademisk Forlag.

Schanche, Audhild (2000). Graver i ur og berg: Samisk gravskikk og religion fra forhistorisk til nyere tid. Davvi Girji.

‍

‍