Noen ganger skjer det på de mest overraskende steder. Kanskje du har vært på en festival og kjent trommene vibrere i kroppen, eller sett en gruppe mennesker samlet til seremonier ute i naturen. Da har du kanskje støtt på en av de nyere, men samtidig eldgamle religiøse bevegelsene i Norge – grupper som Sjamanistisk Forbund, som søker visdom i tradisjoner langt eldre enn de fleste norske institusjoner.

‍

En annen vei enn storsamfunnet

Paganistiske religioner – som ofte innebærer naturbasert spiritualitet, rituelle handlinger utendørs og inspirasjon fra førkristne tider – skiller seg markant fra de mer etablerte religionene i Norge. Her handler det ikke om en streng trosbekjennelse, men om frihet til selv å finne meningen. Likevel møter slike grupper på en rekke utfordringer i møtet med storsamfunnet.

‍

Kulturell synlighet og respekt

For mange er kunnskapen om paganistiske retninger nærmest fraværende. Det fører til misforståelser: Enkelte tenker kanskje på ukjente ritualer med mystikk og distanse, mens noen tror det handler om ren underholdning. I virkeligheten er det mye dypere. Medlemmer i slike grupper opplever ofte at de må forklare, forsvare eller til og med unnskylde sin tro. Det er en utfordring når store deler av folket kjenner best til kristendom eller andre innarbeidede religioner, og myndigheter, media og institusjoner ofte har lite kunnskap om mangfoldet i livssynsfeltet.

‍

Kampen om likebehandling

Det finnes offentlige ordninger, støtteordninger og rettigheter til religiøse samfunn i Norge. Men å bli anerkjent og likestilt med de etablerte religionene kan bli en tålmodighetsprøve. Mange paganistiske samfunn må kjempe for seremonirettigheter, for å kunne vie, døpe eller holde begravelser på sine premisser. Ofte må de forholde seg til regelverk tilpasset større og mer tradisjonelle trossamfunn. Dette kan oppleves urettferdig, spesielt når tro og praksis står så fjernt fra statskirkens rammeverk og normer. Det er tidlig morgen, og et barn spør lærerens vennlige stemme: «Hva tror vi egentlig på her i landet?» Langt, langt flere enn man kanskje skulle tro, finnes det nordmenn som ikke kjenner seg igjen i svarene som gis. Her, som så mange andre steder, er banen satt av de store: Skolens læreplanmerker er tydelige, ressurser, undervisningsmateriell og høytidsmarkeringer peker nesten alltid på de veletablerte. Og for de som ikke har en synagoge, kirke eller moské, men kanskje heller et ritualsted i naturen, føles veien til anerkjennelse tung og kronglete.

‍

Skolen – et fellesrom med trange dører

Kristne høytider markeres fortsatt bredt i norsk skolehverdag; kirkebesøk som juleavslutning er ofte regelen og ikke unntaket. Læreplanene nevner gjerne et mangfold av livssyn, men med mer dybde og plass til majoriteten. For paganistiske trossamfunn – og de barna som tilhører dem – blir det fort til at kun navnet deres nevnes, uten forklaring, eller så må de selv be om fritak fra aktiviteter de ikke identifiserer seg med. Tilgang på egne stemmer, egne rituer eller en likeverdig plass i skolens bøker? Det mangler ofte helt.

‍

I medienes lys

Den norske kirke har vært en naturlig hovedperson i norske medier i flere tiår. De får plass til å forklare troen, svare på debatter, levere religiøse programmer og andakter. For paganistiske miljøer, derimot, handler synlighet ofte om å bli trukket frem i tabloidene som eksotiske innslag, eller i forbindelse med kontroversielle hendelser. Sjeldent får de plass til dybdeintervjuer, forklarende kronikker eller egne programmer som kan vise tradisjoner og feiringer på egne premisser. Det som kunne vært et rom for å bygge forståelse, blir i stedet tabloidisert med distanse og unøyaktige fremstillinger.

‍

På jakt etter plattformer og rettferdighet

Mens Den norske kirke har egne bygg, økonomisk støtte og et naturlig hjem i seremonier og offentlige markeringer, mangler paganistiske grupper ofte både ressurser, tilgang til offentlige rom og anerkjennelse som brukerstemmer til større anledninger. Søknader om tilskudd og registrering er mulig – men krever organisering og medlemstall som kan gjøre det vanskelig for små grupper å nå opp. Ritualplasser finnes, men sjelden på offentlige arenaer, og når viktige samtaler om landets livssyn føres, får ikke slike minoriteter egen mikrofon.

‍

Like rettigheter eller lik mulighet?

Norge har sterke lover for religions- og livssynsfrihet. Men praksis viser at det er forskjell på å «ha rett til» og faktisk «få muligheten til». For alle som søker seg hjem i det gamle, i naturen og i tradisjoner utenfor det etablerte, forblir kampen om å få plass ved bordet – i skolebøker, avisspalter og samfunnets viktige samtaler – et pågående prosjekt. Kanskje er tiden moden for at også de stemmene som alltid har vært her, men aldri fått rom, endelig blir hørt?

"Der de store trossamfunnene har dører på gløtt mot alle landets scener, står de mindre fortsatt og banker ytters med håpet om at noen skal åpne – og lytte."

‍

Mye å bygge opp – lite å lene seg på

Store trossamfunn har ofte lange tradisjoner, ferdige ritualer, bygninger og institusjoner – også økonomisk og organisatorisk. Paganistiske grupper som Sjamanistisk Forbund starter gjerne med et ideal og entusiasme. Alt organiseres fra bunnen av: nettverk, medlemsregister, arrangement, til og med utdanning av seremoniansvarlige. Mange drømmer om egne seremoniplasser ute i naturen, men møter både ressursmangel og kommunal usikkerhet. Det gir sterke fellesskap, men også stor sårbarhet. Europa – gamle røtter, nye spirer

Langs elver, mellom skoger, på steinlagte torg og i travle byer – Europa forteller en historie som strekker seg tusener av år bakover. Under overflaten av gamle katedraler og moderne bygater finnes fortsatt sporene av livssyn og ritualer som ble forsøkt glemt. I dag våkner disse gamle tradisjonene til liv på nye måter, og skaper et annerledes religiøst landskap enn i generasjonene før oss.

‍

De etablerte og de søkende

På den ene siden står kontinentets dype, felles kristne historie; høye spir mot himmelen, gamle klostre og spor av tro gjennom kultur og høytider. Men under dette brede taket skjer det et stille skifte. Flere velger i dag å forlate de store religionene – noen i protest, andre fordi de søker noe nytt eller vil vende tilbake til det forfedrene trodde på. Resultatet er en mosaikk av religiøsitet: Fra naturbaserte skikker i Skandinavia og de baltiske landene, til urbane heksemiljøer midt i Berlin og Bucuresti.

‍

Mangfold og motstand

Det finnes ikke én måte å være “paganistisk” på i Europa lenger. Noen bygger opp lokale varianter sterkt forankret i historie og identitet, slik vi ser blant annet i Litauen, Latvia og Finland, mens andre er åpne for inspirasjon på tvers av landegrenser og epoker. Felles for mange grupper, særlig de såkalte Native Faith- eller etnisk-religiøse bevegelsene, er ønsket om å gjenopplive, og kanskje også forsvare, lokale tradisjoner mot den globale likhetens press.

‍

Likevel møter disse bevegelsene utfordringer i møte med både stat, kirke og samfunn. Det kan handle om alt fra manglende offentlig anerkjennelse, til offentlig skepsis og stereotype forestillinger. I noen land er det offisiell religionsfrihet, men gamle maktstrukturer og normer setter fortsatt grenser for hvor mye plass minoritetstradisjonene får.

‍

Fellesskap og framtidsdrømmer

Samhold og identitet står sentralt i mange paganistiske miljøer. Ikke sjelden blir nettopp fellesskapet en slags motkraft mot utestenging og misforståelser; her finnes det plass for nysgjerrighet, drøm og søken etter mening på egne vilkår. Inspirert av landskap, folketradisjoner og lokale myter vokser det nå frem feiringer, seremonier og festivaler – noen ganger nesten i det stille, andre ganger med offentlig oppmerksomhet og medieinteresse.

Samtidig er det mye å bygge opp: Ritualer må rekonstrueres, kunnskap søkes i gamle tekster og muntlig overlevering, og grupper organiserer seg ofte via frivillig arbeid og digitale nettverk. For mange gir dette nettopp den følelsen av å være med på noe nytt, noe som spirer under overflaten av Europas velkjente fasader.

‍

En levende lengsel

Enten man møter et fakkeltog gjennom skogen i Estland, et moderne blót i Danmark eller en høytidelig blomsterkrans-samling ved midnattssolens rike i nord, er det én ting som går igjen: Ønsket om tilhørighet – til jorden, til fellesskapet og til noe som fantes før oss alle. Gjennom de mange små og store initiativene i Europas paganistiske miljø føler flere at de endelig kan komme hjem, selv når reisen fortsatt er ny.

"Å gjenoppdage gamle veier kan være en stille opprørshandling – og et håp om en ny begynnerglede. Kanskje er det nettopp i det ukjente landskapet at vi finner veien videre, sammen."

‍

Vekst og fremtidshåp

Men nettopp i utfordringene spirer fellesskapet. Det er i det nære, i lysten til å finne en vei utenfor det etablerte, at mange finner mot til å engasjere seg. Kanskje kan det å være en del av en mindre gruppe – en samling av folk som tør å søke tilbake til røttene sine, og samtidig se fremover – være et sted å finne både identitet og tilhørighet. Der seremonier holdes under åpen himmel, feires livets overganger og fellesskapet blir sterkt.

For noen føles det som å komme hjem, selv om veien er ny og uvant. Det er kanskje slik et lite frø av nysgjerrighet plantes – og det er ikke sikkert det skal så mye mer til før enda flere ønsker å være med på reisen.

‍

Les mer om medlemskap i Sjamanistisk Forbund

‍

‍

Kildehenvisninger

Uldal, Geir & Winje, Geir: Paganism in Norway. Brill. (2016)

Reed, M.F.: Norwegian Stave Churches and their Pagan Antecedents. Akademisk artikkel.

Nordeide, S.W.: The Christianization of Norway. Norwegian Archaeological Review. (2007).

Rountree, Kathryn (red.): Contemporary Pagan and Native Faith Movements in Europe: Colonialist and Nationalist Impulses. Berghahn Books. (2015).

Lundby, Knut: Conflictual Diversity and Contested Cultural Heritage: Newspaper Coverage of Religion in Norway 1938–2018. Universitetet i Oslo.

Dyrendal, Asbjørn: Media Constructions of 'Satanism' in Norway (1988-1997).

Asprem, Egil: Heathens up North: Politics, Polemics and Contemporary Norse Paganism in Norway (2008).

‍

‍

‍