Langt mot nord, under de store fjellene og dype innsjøene i Sápmi, har det alltid eksistert en usynlig verden. En verden som lever parallelt med vår, og som bare noen få har fått et glimt av. Her, i mørket under jorden, bor Ulddat – de underjordiske.

‍

Møtet med det skjulte

I generasjoner har samene fortalt om Ulddat. De er ikke som oss, men heller ikke helt forskjellige. Noen sier at de ser ut som mennesker, men at huden deres er blek, nesten gjennomsiktig, og at øynene deres kan lyse i mørket. De bor i fjellene, i huler som ingen mennesker kan finne, og noen ganger kan man høre latteren deres når nordlyset danser over himmelen. Andre ganger er de stille, og bare lyden av vinden over vidda minner oss om at de er der.

Det sies at Ulddat har sine egne samfunn, speilbilder av menneskenes liv. De har egne reinflokker, egne hjem og egne regler. Men alt skjer i det skjulte, i en verden bak vår egen. Noen ganger, når tåken ligger tung over elvene, kan grensene mellom verdenene bli tynne. Da kan det hende at mennesker og Ulddat møtes.

‍

Historiene som lever

Det finnes mange historier om Ulddat. En av de mest kjente handler om barn som forsvinner. I en gamme i Kautokeino, for mange år siden, lå en kvinne alene med sitt nyfødte barn. Hun sovnet, og da hun våknet, var barnet borte. Bare et lite arr på magen vitnet om at det hadde vært der. Folk sa at Ulddat hadde tatt barnet, og lagt igjen en skiftning – et barn som så likt ut, men som aldri ville bli som de andre.

Andre fortellinger handler om handel og bytte. En mann fra Tana fikk en gang uvanlig mye fisk. Han fortalte at han hadde møtt en fremmed ved elvebredden, og at de hadde gjort en avtale. Mannen fikk fiskelykke, men måtte love bort sitt første barn til Ulddat. Slike historier minner oss om at det å ta imot gaver fra de underjordiske alltid har en pris.

Og så er det historiene om de hvite reinene. Noen sier at de har sett flokker av hvite, umerkede rein på fjellet, og at disse tilhører Ulddat. De er vakre, men også farlige – for den som prøver å fange dem, kan forsvinne for alltid.

‍

Ritualer og respekt

For samene har Ulddat aldri bare vært eventyr. De har vært en del av hverdagen, en kraft man må ta hensyn til. Når noen skulle slå leir, passet de på å ikke gjøre det i nærheten av steder hvor Ulddat holdt til. Fjell og steiner som var kjent for å være portaler til de underjordiske, ble respektert. Ingen hogg ved der, og ingen jaktet i disse områdene uten å gi et offer først.

Ofte ble det gravd ned sølvmynter ved foten av fjellet, eller helt ut melk og blod som gave. Noen ganger brukte sjamanen, noaiden, runebommen sin for å kommunisere med Ulddat. Han kunne reise i transe til deres verden, forhandle om å få tilbake et bortført barn, eller be om hjelp til å kurere sykdom.

‍

Når verden blir utrygg

I tider med sykdom og nød, vendte folk seg ofte til Ulddat. Da koleraen kom til Finnmark på 1800-tallet, samlet folk seg for å ofre rein til de underjordiske. Kanskje, tenkte de, ville det blidgjøre Ulddat og bringe helsen tilbake til bygda.

Kvinner hadde også sin plass i møtet med Ulddat. I noen områder danset de nakne under fullmånen for å be om fruktbarhet, og håpet at de kvinnelige Ulddat skulle høre deres bønner.

‍

Ulddat og den kristne tiden

Da kristendommen kom til Sápmi, forsøkte misjonærene å utrydde troen på Ulddat. De kalte dem for demoner, og advarte mot å ha noe med dem å gjøre. Men troen på de underjordiske forsvant ikke. Den levde videre i hemmelighet, i historier fortalt rundt bålet, og i små ritualer som ble utført i skjul.

Ulddat i dag

I dag lever Ulddat videre i samisk kunst og litteratur. I romaner og dikt brukes de som symboler på det skjulte og det motstandsdyktige – en påminnelse om at ikke alt kan sees, og at noen krefter alltid vil leve under overflaten. De hvite reinene, de usynlige samfunnene, og de gamle ritualene minner oss om en tid da verden var større, og grensene mellom det synlige og usynlige var tynnere. Hvem vet, kanskje kan man enda møte Uldaene på vidda.

‍

En arv av respekt

Historiene om Ulddat har alltid handlet om respekt. Respekt for naturen, for det ukjente, og for de kreftene vi ikke kan kontrollere. De har lært samene å leve i balanse med omgivelsene, å ikke ta mer enn man trenger, og å huske at vi bare er gjester i en større verden.

I dag, når folk går over vidda, kan de fortsatt kjenne et gufs fra under jorden. Kanskje er det bare vinden. Eller kanskje er det Ulddat, som følger med – slik de alltid har gjort.

Kilder:

Mebius, Hans (2007) Bissie, studier i samisk religionshistoria. Östersund: Jengel förlag.

Pentikäinen, Juha (1996) Shamanism and Northern Ecology. Berlin: De Gruyter.

Spangen, Marte (2020) "Sámi Myths and Medieval Heritage" i Myths and Magic in the Medieval High North. Turnhout: Brepols.

Sara, Máret Ánne (2016) Mellom verdener. Guovdageaidnu: DAT.

Oskal, Nils (2000) Traditional Sámi Reindeer Husbandry. Karasjok: Davvi Girji.

Kusmenko, Juri (2008) The Sami and Scandinavians. Berlin: Humboldt-Universität.

‍