I nattens knitrende mørke rundt bålet, hvor fortellinger om ære og skjebner ble spunnet, hvisket også noe annet, mystisk og urgammelt. Det handlet om kontakten med ånder og krefter man ikke kan se med det blotte øyet – sjamanismens hemmelige språk levde fortsatt blant ordene. Gjennom sagaene kan vi ane en skjult verden, en verden av transer, magiske reiser og profetiske kvinner – spor etter sjamanistiske praksiser som formet norrøn kultur og tanke. Denne fascinerende fortellingen krever at vi lytter ordentlig – for dens hemmeligheter ligger ikke rett frem, men i mellom linjene, i symbolene, i det usagte.

‍

Tenk på vølven, åndekvinnen, som i sagaene gjerne omtales som en mektig seerinne. Hun var kvinnen som kunne røre ved framtiden og trekke sjeler frem fra skyggene. I Egil’s saga møter vi en slik skikkelse. Vølven i Bergensområdet som gjennom dype transer spådde utfallet av slag og var en bærer av urgammel visdom. Hennes roller minner sterkt om sjamanens – hun seilte ikke bare i tankene, men reiste sjelen gjennom verdener for å hente kunnskap som kunne forandre liv. Vølvens evne til å leve mellom verdener, til å være en bro mellom menneskelig fellesskap og kosmiske krefter, er ren sjamanisme, pakket inn i sagaenes ornamenteringer.

‍

Men det er ikke bare i kvinnelige skikkelser vi finner disse magiske trådene. Seidmannen, omtalt med like deler frykt og respekt, går igjen i både Eddakvad og sagaer. I Ynglingasagaen fremstår Odin som mester i magi  – en form som innebar å manipulere skjebner og bevissthet. Smått foruroligende er det hvordan slike menn ofte var stigmatiserte, bundet til skyggekantene i sine egne samfunn, sett på som sosialt farlige på grunn av sin magi. Denne spenningen mellom makt og utstøting gjør seiðr-magiens rolle i sagaene fascinerende: Det var en kraft som var for mektig til å ignoreres, men som skapte frykt og avstand, et tydelig tegn på dens sjamanistiske røtter.

‍

I sagaenes fortellinger får vi også glimt av transe og sjamaniske reiser som ikke alltid blir forklart med ord, men som kan tolkes mot et sjamanistisk bakteppe. Gode eksempler finnes i Helgi Hundingsbanns saga, der drømmer og syn ikke bare er tilfeldige hverdagsfenomener, men portaler til større innsikter. Når Helgi ser ånder og mottar beskjeder i visjoner, er det en slags sjamanisme som titter fram – ikke gjennom fysiske reiser, men i drømmens verden, årvåkenhetenes skjulte rom. Slik formidler sagaene sjamanistiske praksisers essens – en bevegelse utover det konkrete, inn i det åndelige.

‍

Magien i sagaene er ikke bare noe mystisk. Den fungerer som et samfunnets lim. Da Harald Hårfagre ifølge Heimskringla søkte å samordne Norge under sin makt, omga han seg med vølver og magikyndige mennesker som formidlet guddommelig støtte og beskyttelse. Denne bruken av magi viser hvordan sjamanistisk praksis ikke bare var en privatsak, men et redskap for politisk styrke, en måte å skape orden i en verden full av kaos og farer. Magien ga ledere legitimitet og folk en følelse av trygghet, en forankring til det usynlige som holdt flokken samlet.

‍

I sagaene finnes også fortellinger om hvor dypt forbundet menneskene var med dyr og natur. Dyresymboler, ofte med magisk betydning, går igjen som tegn på beskyttelse eller åndevern. I tillegg er beskrivelser av drømmedyr eller åndedyr ofte omskrevet i sagaenes tekst, som i fragmentariske fortellinger om krigere som får hjelp fra åndedyrene sine i kamp eller på åndereiser. Dette speiler den sjamanistiske forståelsen av menneskers sjel som i kontakt med kraftdyr, en bro mellom det fysiske og åndelige, som til enhver tid kan hjelpe og beskytte.

‍

Det norrøne verdensbildet med sine tre verdener – underverdenen, menneskeverdenen, og de guddommelige verdener – danner en ramme der sjamanistiske reiser er grunnleggende. Sagaene viser minst like mange beskrivelser av reiser mellom disse verdener, både i form av drømmer, ekstaser og syn. Når sagahelter, prester eller guder reiser mellom disse sfærene, speiles sjamanens rolle: den som går frem og tilbake, den som henter mening der andre ser kaos.

Likevel var budskapene skjult i form av gåter, symbolbruk og flere lag av betydning. Sjamanismen i sagaene var ikke alltid direkte forklart, men alltid tilstede som en underliggende strøm som bar kultur, tro og samhørighet.

‍

Denne arven, skjult under krigenes og ættens fortellinger, er en påminnelse om hvordan sjamanismen ikke bare var magi – den var åndelig livskraft. Den var en måte å forholde seg til verden på som skapte mening, forbindelse og styrke, og som gjennom sagaene lever videre i våre minner og historier.

Til å begynne med kan vi se nærmere på konkrete sagaer for å forstå hvordan sjamanistiske spor manifesterer seg i handling og symbolikk. For eksempel i Grettis saga opptrer det flere scener der den overnaturlige og det magiske glir inn i hverdagsliv og kamp. Grettir selv kjemper ikke bare med mennesker, men også med ånder og troll, og har flere møter med skapninger som kan tolkes som åndepåvirkninger. Slike episoder kan forstås som beskrivelser av en verden hvor menneskesjelen er i kontakt med både synlige og usynlige krefter – en kjerne i sjamanismens innflytelse.

‍

I Volsunga saga, som blant annet forteller historien om Sigurd Fåvnesbane, finner vi sterke symboler på kraftdyr og åndevern som er typiske for sjamanistisk verdensforståelse. Dragen Fåvne, som Sigurd drepte, er ikke bare en fysisk fiende, men også et symbol på kaos og mørke krefter som må overvinnes for at sivilisasjon og orden skal blomstre. Sigurds forbindelse til hagen, som hjelper ham med kunnskap og beskyttelse, minner om hvordan sjamaner styrkes gjennom kontakten med åndedyr eller hjelpere. Dette gir sagaen en dypere dimensjon som går langt utover eventyrets overflate.

‍

Fra Egil’s saga kjenner vi andre fascinerende eksempler på magi og sjamanisme. Egil selv er en kompleks figur – en skald, kriger og samtidig en person med dype åndelige evner. Hans diktning og besvergelse av krefter vitner om et miljø hvor ord og musikk kunne åpne porter til det mystiske, et evig tema i sjamanistiske tradisjoner. I tillegg skildres Egils mor, Åsa, og hennes rolle som en slags magisk rådgiver som kan leses som et ekko av vølver og sjamankvinner – hun bruker makt og skyggetråder for å påvirke familiens skjebne.

‍

Vi kan også se nærmere på hvordan sagaenes forfattere har brukt litterære virkemidler til å pakke inn sjamanistiske tema i gåter og symboler. Mange av de mytiske hendelsene kan tolkes som allegorier på sjamanistiske ritualer: reisen inn i underverdenen, kampen med indre demoner, kommunikasjon med åndebeskyttelse. Den vanskelige balansegangen mellom makt og sårbarhet, mellom det synlige og usynlige, går gjennom mange sagaer.

‍

Sjamanismen i sagaene er også knyttet til et særlig funksjonsområde: helbredelse. Flere historier forteller om personer som helbreder sykdom ved å kontakte ånder, bruke magiske urter, eller gjennomføre ritualer som trekker det onde ut av kroppen. Her vises sjamanens rolle som healer tydelig, og understreker hvor viktig denne funksjonen var for samfunnet.

‍

Det er også verdt å reflektere over hvordan kristningen påvirket både folketro og de sjamanistiske sporene i sagaene. Mange av de opprinnelige magiske praksisene ble forsøkt fortrengt eller tilpasset i møte med den nye religionen. Slik har det også mest sansynlig forholdt seg i forhold til kvinners rolle i sagaene. Men som i mange andre kulturer overlevde sjamanismen i folketroen, og elementene fant veier inn i kristne ritualer og folkeeventyr. Sagaene bevarer derfor et historisk lag der sjamanistiske tanker lever videre bak det offisielle religiøse bildet.

‍

For dagens leser kan sagaenes sjamanistiske spor åpne en dør til en tid hvor verden hadde flere lag, og hvor tro og magi var levende krefter som formet liv og skjebner. Å lese sagaer med denne forståelsen, blir ikke bare et tilbakeblikk på fortiden, men også en inngangsport til å reflektere over hvordan vi i dag forholder oss til det mystiske og ukjente.

‍

Sagaenes magi forteller oss at mennesker alltid har søkt forbindelser til noe større. Denne søken har ofte tatt form gjennom sjamanisme – gjennom reiser med sjelen, gjennom møter med naturens ånder, og i kraften til ord og sang. Den arven bærer sagaene videre, og inviterer oss til å gå på oppdagelsesferd i våre egne historier og drømmer.

‍

Kilder

Hultkrantz, Åke (1983). The Religions of the Circumpolar North. Mouton Publishers.

Eliade, Mircea (1964). Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy. Princeton University Press.

Pentikäinen, Juha (1998). Oral Reproduction and Shamanism. Journal of American Folklore.

DuBois, Thomas A. (1999). Nordic Religions in the Viking Age. University of Pennsylvania Press.

Abram, Chris (2016). Shamans of the North: Sami Spirituality and Northern European Shamanism. Journal of Northern Studies.

Price, Neil S. (2002). The Viking Way: Religion and War in Late Iron Age Scandinavia. Uppsala Universitet.

‍