I både samisk og norsk folkekultur har folk brukt spesielle vers og formler for å beskytte seg mot sykdom og ulykke. Slike vers ble brukt av folk som ble kalt «lesere» – personer med kunnskap om gamle ritualer. De kunne hjelpe både mennesker og dyr ved å si bestemte vers, ofte på en spesiell måte.

Men hvor kom disse versene fra? Hvordan kunne noe så gammelt leve videre etter at kristendommen ble innført? Svaret er at mange av disse versene opprinnelig kom fra førkristne, såkalte hedenske tradisjoner, og at de overlevde ved å blande seg med kristen tro.

‍

Noaidevuohta

Før kristendommen kom til Sápmi, hadde samene sin egen religion. En viktig person i denne troen var noaiden – en slags sjaman eller åndelig leder. Noaiden kunne kommunisere med ånder og naturkrefter for å hjelpe folk. Noaiden brukte spesielle vers, joik (en slags sang), og tromme (kalt runebomme) i arbeidet sitt.

Samene tror at alt i naturen har en ånd – fjell, innsjøer, dyr og mennesker. Hvis noe kom ut av balanse, for eksempel at noen ble syk eller været ble dårlig, kunne noaiden hjelpe til med å gjenopprette balansen. Dette gjorde han med vers og ritualer. Noen samer følger fortsatt den gamle troen.

Et vers kunne for eksempel brukes til å snakke til en sykdom og be den om å forsvinne. Det kunne høres slik ut:

«Vind og vann, far din vei,

sykdom, gå og kom ei mer.

I naturens navn, la kroppen bli ren.»

Selv om dette er et moderne eksempel, viser det hvordan man snakket direkte til sykdommen som om det var en person.

‍

Hva skjedde da kristendommen kom?

Da kristendommen ble innført i Norden og etter hvert i Sápmi (fra 1000-tallet og utover, men intens kristning av samene skjedde på 1600-tallet), ble de gamle troene forbudt. Noaidene ble forfulgt, og runebommene ble brent. Man skulle nå bare tro på én Gud, og det var ikke lov å snakke med ånder eller bruke magi.

Men tro og tradisjoner forsvinner ikke så lett. Mange samer fortsatte å bruke vers og ritualer i det skjulte. For å unngå problemer begynte de å inkludere kristne elementer i versene. Nå ble det plutselig Jesus eller Gud som fikk sykdommen til å gå bort – ikke naturånder eller gamle guder. Selv i dag finnes vers som er i den gamle troen.

Et typisk «kristnet» vers kunne lyde slik:

«Gud som skapte alt som er,

la kroppen leges, synd forgår.

I Jesu navn skal smerten gå,

og fred i hjertet bo og stå.»

Slik fortsatte mange å utføre gamle helbredelsesritualer, men med nye navn og kristne formuleringer. Dette ble starten på det vi kaller lesertradisjonen.

‍

Hva er lesertradisjonen?

Lesere var vanlige folk, ofte eldre kvinner og menn som hadde lært seg helbredelsesvers fra foreldre, besteforeldre eller naboer. Man sa at noen hadde «evnen til å lese» – det betydde at de kunne si spesielle vers med kraft.

Versene ble brukt for å:

Stanse blod,

Ta bort feber eller smerte,

Beskytte barn, dyr eller hjem,

Stoppe sykdom («stille» sykdommen),

Binde vær og vind.

Lesere blandet ofte gamle ord og rytmer med bibelske bilder. Selv om kristendommen dominerte samfunnet, levde disse versene videre i det skjulte – som en trygg tradisjon blant folk flest.

‍

Et konkret eksempel fra Tana i Nord-Norge viser hvordan en samisk leser ga hjelp til et barn med feber:

«Feber, feber, fly med vinden,

ut på fjell og over tind.

Gå fra barnet, finn et tre,

og hvil deg der i Jesu fred.»

Samtidig gjorde leseren korsets tegn over barnet tre ganger. Dette ble sett på som både bønn og helbredelse – og det var ofte stor respekt rundt leserne.

‍

Hva er svartebøker?

I Norge fantes det også en tradisjon med helbredelse og magi. Her brukte man gjerne svartebøker – hemmelige bøker fylt med magiske vers, besvergelser og oppskrifter. Disse svartebøkene var ofte skrevet for hånd og gikk i arv i familier.

Innholdet i svartebøkene lignet mye på det leserne i Sápmi brukte, men kunne også inneholde mer «farlige» formler, som:

Hvordan stoppe blod,

Beskyttelsesbønner,

Kjærlighetsmagi,

Værmagi,

Og noen ganger skadeformler (for eksempel å gi noen tannpine).

Svart magi var fryktet – men mange svartebøker var helt vanlige helbredelsesbøker. De blandet inn kristne formuleringer for å gjøre bruken «lovlig».

‍

Eksempel fra en svartbok mot blødning

«Tre menn gikk gjennom Galilea,

de så en mann som blødde.

Jesus sa: "Stans blødning, stans!"

Og blødningen stanset.

Som den stoppet der, skal den stoppe her.

I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.»

Slike vers ble ofte gjentatt tre ganger mens den som leste strøk hånden over såret eller laget korsets tegn.

‍

Hva har disse to tradisjonene til felles?

Både i samisk lesertradisjon og norske svartebøker finner vi mange likheter:

De bruker faste vers og gjentakelser.

De forsøker å påvirke virkeligheten gjennom ord.

De snakker til sykdom eller naturkrefter som om de var mennesker.

De kobler sammen gammelt og nytt – hedenske (førkristne) ideer og kristen språkbruk.

De handler om vern, helbredelse og balanse.

Folk trodde at ordene hadde kraft – men bare hvis man sa dem riktig, på rett tid og med riktig tanke. Det var ikke bare hva man sa, men også hvordan man sa det.

‍

Hvorfor overlevde disse tradisjonene?

Et viktig spørsmål er: Hvorfor forsvant ikke disse gamle tradisjonene da kristendommen kom? Svaret er at folk fortsatt trengte hjelp til ting ikke legen eller presten kunne ordne: sykdom, ulykker, urolige dyr, vondt vær og dårlige årstider.

I tillegg ble ikke leserne eller svartebøkene nødvendigvis sett på som onde – ofte var dette folk i bygda som ønsket å hjelpe. De var en slags mellomting mellom lege, prest og vis person. Mange gikk først til leseren før de gikk til legen.

Kristne uttrykk ble brukt for å beskytte seg mot anklager om trolldom. Når man avsluttet et vers med «I Jesu navn» eller «Amen», hadde man ryggen fri – og samtidig ga det ekstra kraft til ordene.

‍

Hvordan brukes dette i dag?

Selv i dag finnes det folk som bruker gamle vers og helbredelsesritualer. Den mest kjente i Norge i moderne tid er kanskje Snåsamannen – Joralf Gjerstad – som ble berømt for å «lese for folk» og bruke hendene til å helbrede.

I Sápmi finnes fortsatt lesere og joikere som blander gamle tradisjoner med nye former for trosuttrykk. Mange bruker i dag både tradisjonskunnskap og kristen tro sammen – et bevis på at synkretisme (blanding av religioner og tradisjoner) fortsatt lever.

‍

Eksempel på et moderne samisk vers for sykdom

«Ånd og styrke, lys og fred,

som snø mot jord, fall stille ned.

Vind bærer vekk det onde bånd,

og Beaivvi velsigne dem med helbredens hånd.»

‍

Eksempel på moderne hedensk vers

Stav er reist, og ord er talt!

Stav er sterk, og runen malt!

Stav er reist, og ord er talt!

Lys og lykke, vær meg nær!

Sol og måne, se meg an!

Vind og væte, rens min hand!

Sol og måne, se meg an!

Gi din kraft, la veien åpnes!

Hør mitt kall, du gamle makt!

Hør min røst, du ættes akt!

Hør mitt kall, du gamle makt!

La seiðr veve, la lykken vokse!

• Kyrre Franck

‍

‍

‍

Hva kan vi lære av dette?

Historien om versene viser at kultur og tro alltid er i forandring. Selv når noe blir forbudt, kan det leve videre i andre former. Ved å pakke inn de gamle versene i nye ord – kristne ord – kunne folk bruke dem videre i generasjoner.

Dette viser også hvor viktig ord er for mennesker. Det handler ikke bare om magi – men om håp, kjærlighet, og ønsket om å hjelpe andre. Versene ble et uttrykk for omsorg og fellesskap – en måte å håndtere det ukjente på.

Fra gamle myter og sjamaner, via kristne lesere og svartebøker, og helt fram til dagens alternativbehandlere og tradisjonsbærere – ord har hatt en spesiell kraft. Og kanskje viktigst: de har hjulpet folk å føle seg tryggere i møte med sykdom og fare.

Den samiske lesertradisjonen og norske svartebøker viser oss at magi, religion og dagligliv ikke alltid er så forskjellige som vi tror. De er alle måter å forstå og påvirke verden på – og å gi trøst når livet er vanskelig.

‍

Kilder

Rydving, Håkan. The End of Drum-Time: Religious Change among the Lule Saami, 1670s–1740s. Uppsala: Uppsala University Press, 1993.

Hagen, Rune Blix. Trolldomsprosessene i Finnmark. Cappelen Damm, 2011.

Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning (red.). Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.

Holck, Per. Svartebøker og magi i Norge. Pax Forlag, 2001.

Hultkrantz, Åke. Shamanic Healing and Ritual Drama: Health and Medicine in Native North American Religious Traditions. Crossroad Publishing Company, 1992.

‍