For Márka-samene var landskapet aldri taus. Fjell, vann, skog og myr var levende deler av en større familie. Stedsnavnene var ikke tilfeldige; de var fortellinger, minner og advarsler, innvevd i språket.

Erika De Vivo beskriver det slik:

“Indigenous Sámi toponyms enshrine local understandings of relations between the environment and its inhabitants – humans and other-than-humans – offering an emic perspective of Indigenous conceptions of shared spaces regulated by relationships, reciprocity, and respect.”

I Márka lever denne forståelsen fortsatt i ordene. Et navn som Čuoppomáddojorbmi betyr “Froskemorens hull” – et vann eller en myr der Froskemora bor. Andre navn peker til hennes nærvær: Čuoppoláddu (Froskedammen), Čuoppojávri (Froskesjøen), Čuopponjunnji (neset der froskene samles).

Hvert navn er et ekko av et forhold mellom mennesker og andre vesener, og minner oss om en tid da grensene mellom åndeverden og menneskets var nærere.

‍

Mødrene – Máddut

Froskemora er én blant mange Máddut – åndevesener som fungerer som voktere og mødre for ulike arter. Hver Máddu er vokter for sin del av naturen: én for fiskene, én for fuglene, én for småkrypene i bakken.

De Vivo forklarer:

“Among the many beings dwelling in the Márka, Čuoppomáddu holds a special place in local memory; she is one of the numerous Máddut or ‘Mothers’, guardian spirits presiding over their species, protecting their offspring and environments. Offending a Máddu or harming her descendants brings consequences.” (s. 15)

Å vise respekt for en Máddu er å vise respekt for selve livsveven. I denne forståelsen er mennesket aldri hersker, men deltaker – en som må leve i balanse med alt det andre.

‍

Froskemora våker i myra

Ifølge fortellingene, slik Asbjørg Skåden samlet dem i boka Čuoppomáddu (1994) og senere oversatte til norsk som Froskemora – Čuoppomáddu (2008), lever Froskemora i dype dammer, bekker, elver og myrer. Hun er stor som et menneskebarn, med kraftige armer og blank hud. Hun viser seg sjelden – bare når mennesker forstyrrer henne eller skader hennes små.

Da hopper hun opp, griper den skyldige og drar dem ned i vannet.

Men om hun blir latt i fred, lever hun stille og usett.

De Vivo skriver:

“She resembles a large frog, appearing to humans only when disturbed or her offspring are threatened: then she jumps on the persecutor, killing, maiming or frightening her/him off. If she and her offspring are left in peace, she minds her own business.” (s. 15)

For Márka-samene var hun både skremmende og hellig – en beskytter av grensene mellom menneskenes og naturens verdener.

‍

Et barns respekt for vannet

Asbjørg Skåden fortalte at hun som barn visste nøyaktig hvor hun kunne bade, og hvor hun ikke måtte gå. Ingen voksne trengte å advare henne – for hun visste hvor Čuoppomáddu bodde.

“She does recall avoiding those places out of respect rather than fear, observing the spatial division between humans and other-than-humans because she understood where Čuoppomáddu dwelt.” (De Vivo, s. 16)

Hun vasset og lekte i elva, men aldri i den stille kulpen nedenfor – for det var Froskemorens hjem.

Dette var ikke bare frykt, men en lært respekt: et intuitivt samspill mellom barn og natur.

“As a child, she had waded and splashed in the creek but never in the pool below – Čuoppomáddu territory – with whom she respectfully shared the river.” (s. 16)

Slik lærte barna i Márka grensene for sin egen verden. Det var ikke mennesket som eide naturen – men naturen som delte sitt rom med mennesket.

‍

En fortelling for å vokte liv

Asbjørgs sønn, forfatteren Sigbjørn Skåden, fortalte De Vivo hvordan Froskemora-historiene ble fortalt videre i hans barndom:

“You start telling Čuoppomáddu stories because you do not want your child to go down to the river or the lake on its own, of course, or down to the water where they can drown. Čuoppomáddu is like a big frog, between half a meter and a meter. She is huge. She chases people. If she gets to take you it can just strangle you because she’s got strong arms.” (s. 16)

Foreldrene brukte altså Froskemora som en vokterfigur – et bilde på både naturens kraft og nødvendigheten av å vise forsiktighet. Fortellingene holdt barna trygge, men de lærte også et dypere prinsipp: respekt for alt som lever.

‍

Mytens økologi

I Márka var fortellingene aldri løsrevet fra virkeligheten. De var forankret i et erfaringsbasert forhold til naturen. Froskene, forklarer De Vivo med henvisning til forsker Boekraad (2016), hadde en viktig rolle i økosystemet – de holdt vannet rent og balansert.

Derfor ble de også sett på som vesener med ånd. Å skade en frosk uten grunn var å krenke den naturlige orden.

“Both Boekraad’s and Magga et al. consider Sámi indigenous values and practices as factors fostering intra/inter-species equilibrium.” (De Vivo, s. 15)

Froskemora, Čuoppomáddu, ble dermed et bilde på naturens selvopprettholdende kraft. Hun var vokter av livets minste ledd – en påminnelse om at også det som virker ubetydelig, bærer en hellighet.

‍

Navnene vender tilbake

I kolonitidens Norge ble samiske stedsnavn lenge fjernet fra kart og veiskilt. Denne prosessen beskriver De Vivo som “toponymic silencing” – et forsøk på å slette språk og dermed kultur.

“Naming a place anew is a widely documented act of political possession… Equally, the taking away of a name is an act of dispossession.” (Helander, sitert i De Vivo, s. 9)

Men Márka-samene lot ikke navnene forsvinne. De ble holdt levende i fortellingene, i dagligtalen, i minnene. I år 2001, da aktivister satte opp håndmalte samiske navneskilt i området, kom også Čuoppomáddu tilbake – som symbol på gjenreising av kultur og verdighet.

“The reclaiming of formerly silenced toponyms and the conscious use of Indigenous placenames is an act of decolonisation considered a form of toponymic resistance.” (De Vivo, s. 5)

Da navnet igjen ble synlig i landskapet, fikk også ånden sin plass tilbake.

‍

Fra myr til avløp

De Vivo forteller at Sigbjørn Skåden i voksen alder flyttet til Tromsø, men fortsatt fortalte Čuoppomáddu-historier til sin lille sønn. I byen fantes ingen myrer eller dammer, så han tilpasset fortellingen:

“Since there are no swamps or marshes in Tromsø, he said he could adopt the sewer system as his reference… By collocating Čuoppomáddu stories in the sewers rather than in the swamps, Sigbjørn hopes to prevent his child from playing near dangerous waters.” (s. 17)

Froskemora hadde altså flyttet – fra myra til byens rør og kummer – men meningen var den samme. Historien levde videre, formet av tiden, men trofast mot sin kjerne: respekt for liv og for de grensene naturen setter.

Dette er, som De Vivo skriver, et uttrykk for kulturell tilpasning uten tap – en levende tradisjon som forandrer form uten å miste sin ånd.

“Through this form of adaptation, by absorbing change… these stories transform and yet maintain their core features while reinforcing the bond between younger generations and the cultural landscape of their ancestors.” (s. 17)

‍

Márka – et minnelandskap

I Márka finnes fremdeles stedsnavn som Ulddaráigi (Ulddas hule), Stáloráigi (Stállus hule) og Eahpádusjalga (De uønskede barnas eng). Hvert navn bærer minner om andre vesener, andre tider. Sammen danner de et åndelig kart over menneskets plass i en levende verden.

“In Stuornjárga, toponyms function as repositories of meaning, encapsulating elements of local Sámi cosmologies, testifying to non-Christian Sámi worldviews while documenting the relationship between the Márka-Sámi and their landscape.” (De Vivo, s. 18)

Navnene gjør landskapet flerstemt – et kor av historier, dyr, mennesker og ånder som alle bor i det samme rommet.

‍

Flere Mødre – Máddut

Froskemora er bare én av mange Mødre som vokter naturens arter og steder. Rundt om i Sápmi finnes fortellinger om Guollemáddu (Fiskemora), Čuoppomáddu (Froskemora), og andre mindre kjente voktere.

De Vivo understreker dette mangfoldet:

“A máddu may be known in some areas and unknown in others, and the presence of a Mother of a species in local folklore reveals a lot about the community acknowledging her.” (s. 15)

Hver Máddu speiler et særskilt forhold mellom mennesker og deres omgivelser. De er på én gang naturens voktere og symboler på menneskets ansvar. Derfor lever de videre – i fortellinger, i navn, og i måten folk fortsatt snakker om naturen på i Márka.

Mødrenes tilbakekomst

Når fortellingene om Čuoppomáddu blir fortalt i dag, er de mer enn eventyr. De er kulturell hukommelse, en levende forbindelse mellom generasjoner.

De minner oss om at respekt for naturen ikke bare handler om lover, men om forhold – om gjensidighet, takknemlighet og måtehold.

Som De Vivo skriver i konklusjonen:

“By evoking and transmitting Čuoppomáddu stories, orally or in writing, Sámi values reach younger generations, preserving knowledge about local culturally-specific practices.” (s. 17)

Og kanskje er det nettopp dette som gjør fortellingene så aktuelle i vår tid. For når verden igjen søker etter balanse med naturen, har Márka-samenes fortellinger om Mødrene – Máddut – mye å lære oss.

‍

Et ekko fra vannet

Om man går stille i Márka en vårdag og lytter, kan man kanskje fortsatt høre den lave klukkingen fra en dam, et pust under vann, en bevegelse i sivet. Kanskje er det bare vinden.

Eller kanskje er det Čuoppomáddu, Froskemora, som minner oss om å se hvor vi trår, og om å huske hvem vi deler jorda med.Hun tilhører ikke fortiden. Hun er fremdeles her – i navnene, i vannet, i minnene.

Kilder:

De Vivo, Erika. 2022. “Everybody Knew Čuoppomáddu Stories: On Human/Other-Than-Human Relations in Stuornjárga as Revealed Through the Márka-Sámi Toponyms.” Lagoonscapes, Vol. 2, No. 1, 1–22.

Skåden, Asbjørg. 1994. Čuoppomáddu. Skánik: Skániid Girjie.

Skåden, Asbjørg. 2008. Froskemora – Čuoppomáddu. Skánik: Skániid Girjie.

‍