Når fjellet hvisker og trommene kaller

Forestill deg at du går på oppdagelsesferd i de nordnorske fjellene en vindfull høstdag. Plutselig får du øye på noe uventet under en stor steinblokk: En gammel, slitt tromme, med lærrester og metallbiter dinglende som rester fra en tid hvor magi og det overnaturlige var like virkelig som vinden du kjenner mot ansiktet. Hvem la denne trommen her? Hva betydde den for menneskene som brukte den?

Dette er ikke bare eventyr. Dette er fortellingen om de samiske sjamanene – noaider, som i flere hundre år brukte trommer og ritualer for å veilede folket gjennom livets store mysterier, lete etter bortkomne reinsdyr og snakke med kraftfulle ånder.

‍

Hva er noaidevuohta?

Noaidevuohta – ofte omtalt som samisk sjamanisme – er en litt hemmelighetsfull tradisjon, men kanskje kan det sammenlignes med å være en slags mellommann mellom vår egen verden og alt det usynlige. En noaidi er ikke som en vanlig prest eller trollmann; noaidien bruker transe for å «reise» til andre verdener – gjerne for å finne ut hvorfor noen er syke, for å hjelpe til med jakt og fiske, eller for å få svar fra åndeverdenen. Mange mente også at en noaidi kunne ta form som et dyr eller føre samtaler med forfedrenes ånder.

En ytre og veldig synlig del av denne tradisjonen var trommen. Trommens dype rytmer åpnet portene mellom det kjente og det ukjente – mellom menneskene og de skjulte kreftene man trodde fantes bak alt som lever.

‍

Hvordan skapte man trommer – og hvorfor?

Samiske trommer var håndlagde mesterverk. I Sør-Sápmi – altså de sørsamiske områdene av Norge – var det vanlig med en rammetromme: Et tykt stykke tre bøyd til en ramme, kledd med reinskinn. På skinnet malte man mystiske symboler. Ofte fantes sola midt på trommens topp, og rundt den kunne det være figurer for himmel, jord og underverden. Hver eneste strek, prikk og figur kunne være en dyp hemmelighet: Kanskje symboliserte de hellige steder, ånder, mennesker, dyr – eller veien videre etter døden.

Noen ganger ble trommene pyntet med ringer, metallbiter og lærreimer som klirret og klang mens trommen ble spilt. Det var ikke bare spennende – lyden fikk folk til å kjenne gåsehud, og styrket stemningen under ritualene. Trommestikker ble gjerne laget av horn fra rein – et dyr samene har elsket og levd tett med i tusener av år.

‍

Magi i fjellet – tre trommers skjebne

På slutten av 1900-tallet fant fjellvandrere og jegere tre sør-samiske trommer dypt inne mellom norsknorske fjell. Trommene hadde ligget skjult under store steiner i årevis, ja, kanskje hundrevis av år! Rundt trommene lå det også rare småting: Metallknapper, biter av horn, skinnende steiner, og tekstilbiter som kanskje hadde magiske funksjoner – for hvorfor skulle noen ellers veve mønster i forskjellige retninger bare for pyntens skyld?

Folk visste at slike trommer bar på kraft. Mange kviet seg faktisk for å ta på dem. «Vær forsiktig,» sa noen, «ellers får du ulykke hjem!» Det fortelles om en mann som fant en tromme og like etter så en svær ravn sitte og stirre på ham – som om åndeverdenen selv holdt øye med hva han gjorde.

‍

Hva brukte de egentlig trommene til?

Det mest kjente var å bruke trommen som nøkkel til transe. Når trommen slo, kunne sjamanen «reise» til andre verdener på åndeferd – for eksempel for å lete etter tapte sjeler, be om jaktlykke eller helbrede syke. Men minst like ofte ble trommen brukt til spådom: Da la man en liten «peker» (ofte en ring av metall eller en hvit stein) midt på trommen. Når sjamanen slo sine rytmer, begynte pekeren å danse – og hvor den stoppet på de ulike tegningene, bestemte svaret på det man lurte på. Ville flokken finne reinsdyrene? Kom noen til å bli friske? Svaret kunne ligge skjult i trommens magiske kart.

‍

‍

Trommens forbudte kraft

På 1700-tallet så de kristne misjonærene på trommene som en trussel. De mente samisk tro og magi måtte bort, og satte derfor i gang storstilt innsamling og ødeleggelse av trommer. Over hundre trommer ble samlet inn og sendt til Kongen i København – mange gikk senere tapt i en stor brann. Det er derfor de trommene som i dag finnes på museer eller i fjellet er ekstra sjeldne og verdifulle. De ble gjemt vekk av eiere som ville beskytte både seg selv og sin hemmelige viten.

‍

Hva lærte oldtidens fortellinger oss?

Allerede i middelalderen skrev islandske og norske forfattere om samiske «trollmenn» med magiske krefter, selv om de ikke alltid nevner trommen direkte. Seneres historier fra 1600- og 1700-tallet – både fra svenske og norske prester, men også fra samer selv – forteller konkret om trommens kraft og hvordan den kunne brukes til å falle i ekstase, snakke med ånder og til og med helbrede syke mennesker.

En av de mest spennende fortellingene er fra Finnmark, hvor gamle Anders Poulsen fortalte at det var hans egen mor som lærte ham å bruke trommen. Jepp, også kvinner kunne være mektige noaider! Noen fortellinger er dramatiske: Noaiden faller i bakken, skummer fra munnen, og kroppen blir svart… andre ganger er historiene rolig, nøktern – trommen blir bare brukt i familien til å avgjøre hverdagslige spørsmål. Selv innenfor sjamanismen var det altså stort mangfold.

‍

Hva med arkeologi og steinalderens bilder?

Kan man finne sjamanisme i gamle gravhauger eller på fjellvegger? Kanskje, kanskje ikke. Noen forskere mener symboler på bergkunst fra Alta kan tolkes som trommer eller åndelige reiser – men ingen kan være helt sikre. Det man kan si, er at symbolene og ritualene har satt dype spor i mange tusen år, både i stein, skinn og bein, og i folks fortellinger.

‍

Arven lever videre

Selv om mye av den gamle samiske sjamanismen ble truet eller forsøkt utryddet, lever arven igjen i dag: I historier, i forskningen og, ikke minst, i ny stolthet for kulturen. Trommens rytme kanskje ikke høres like ofte rundt bålet lenger – men for de som lytter nøye, kan man ennå høre et ekko av det gamle samiske hjerteslaget.

Slik viser historien om de samiske trommene hvordan mennesker alltid har søkt magi, sammenheng og forståelse – enten det er i stjernenes dans, reinsdyrenes spor, trommens dype rungende stemme eller i vinden over vidda. Kanskje finnes det fortsatt hemmeligheter gjemt i fjellet som bare venter på å bli funnet?

‍

‍

Kilder:

Berglund, B. (2010). Shamanism and Material Culture in the Northern Circumpolar Area, Brought to the Fore by Some Newly Discovered South-Saami Drums With Accessories in the Norwegian Mountains. I: Westerdahl, C. (ed.), A Circumpolar Reappraisal: The Legacy of Gutorm Gjessing (1906–1979). Proceedings of an International Conference held in Trondheim, Norway, 10th-12th October 2008. BAR International Series 2154, Archaeopress, Oxford.

Eliade, M. (1998 ). Sjamanisme. Henrykkelsens og ekstasens eldgamle kunst. Pax Forlag A/S, Oslo. Orig. title: Le chamanisme et les techniques archaïques de l’extase.

Bäckman, L. (1978). Types of shamanism: Comparative Perspectives. I: L. Bäckman & Å. Hultkrantz (red.), Studies in Lapp Shamanism. Acta Universitatis Stockholmiensis, Stockholm Studies in Comparative Religion 16, ss. 62–90.

Manker, E. (1938). Die lappische Zaubertrommel I. Nordiska Museet. Acta Lapponica 1. Stockholm.

Hultkrantz, Å. (1977). Ecological and Phenomenological Aspects of Shamanism. I: Bäckman, L. & Hultkrantz, Å. (red.) Studies in Lapp Shamanism. Acta Universitatis Stockholmiensis/Stockholm Studies in Comparative Religion, ss. 9–35. Stockholm.

Zachrisson, I. (1991). The Saami Shaman Drums. Some Reflections from an Archaeological Perspective. I: Ahlbäck, T. & Bergman, J. (red.), The Saami Shaman Drum. Scripta Instituti Donneriani Aboensis XIV, ss. 80–95. Åbo.

DuBois, T. A. (2009). An Introduction to Shamanism. Cambridge University Press.

Diószegi, V. (1963). Zum Problem der etnischen Homogenität des tofischen (karagassischen) Schamanismus. Glaubenswelt ind Folklore der sibirischen Völker, ss. 261–357. Akadémiai Kiadó, Budapest.

Qvigstad, J. (1903). Kildeskrifter til den lappiske mythologi. Det Kongelige Videnskabers Selskabs Skrifter, 1, ss. 1–90. Trondhjem.

Johansen, A.B. (1979). Nordisk dyrestil – opphav og bakgrunn. AmS-Skrifter 3. Stavanger.

‍