Langt mot nord, der viddene møter det frosne ishavet, og naturens krefter både truer og gir, levde samene med en annen tids og verdensforståelses rytme. Der, midt i den barske naturens stillhet og de lange vinternettenes mørke, stod noaiden – samfunnet sin åndelige mellommann, vismann, helbreder og spåmann. Kaspar Peucer, en lærd europeisk professor og historiker, som i 1560 beskrev denne praksisen, gav oss et tidlig og sjeldent innblikk i sjamanistiske ritualer som fascinerer fortsatt i dag.

Gjennom hans øyne og penn får vi et møte med en sjamanistisk kultur, farget av det tidlige reformasjonstiden sitt skeptiske og kristne blikk, men like fullt rikt på detaljer som stemmer overens med det samiske folkelige liv og tro som senere ble bevart gjennom muntlige overleveringer. La oss gå dypere inn i denne verden, og følge med på hvordan en noaidi kann ha handlet, følt og tenkt i sin hellige rolle.

‍

Den hellige trommen – samspill mellom menneske og ånd

Førestill deg en kald kveld i en samisk leir. Rundt bålet sitter noen av bygdas folk samlet, men midt i rommet står den viktigste gjenstanden – noaidiens tromme, tung og gammel som landets historie. Trommen er ikke bare et instrument, men en portal til åndeverdenen, et kart over verden og en nøkkel til skjult kunnskap.

På trommens overflate er malte symboler: reinsdyr som svever gjennom vidda, ørn som kretser høyt over fjellet, og ørret som glir i klare fjellbekker. Disse bildene er ikke tilfeldig dekorasjon – de er åndelige symboler som representerer viktige ånder og naturkrefter. De er koder og veivisere for noaidiens reise.

Når trommen slås, slår lyden som ekko gjennom fjell og daler, en vibrasjon som også vekker de usynlige kreftene rundt. trommeviserens sprett over trommeflaten blir tolket som en beskjed: Dette er dyret som taler, og som skal ofres for å blidgjøre gudene.

For noaidi og for folket rundt er dette en hellig handling. Offeret, et reinsdyr kanskje, får sitt hode hengt opp i et hellig tre. Resten av dyret kokes i gryta, og i et fellesskap av inviterte venner deles kjøttet. Dette ritualet skaper et bånd – mellom mennesket og åndene, mellom nåtid og åndelig tid, mellom liv og død. Det er en kommunikasjon, et samspill som må mane frem hell og beskyttelse.

‍

Noaidens sjelereise

Et av de mest dramatiske og essensielle elementene i noaidevuohta er transe. Noaiden forbereder seg på reisen – det kan være for å grave frem skjult kunnskap, for å helbrede, eller for å spå om fremtiden. Han tar på seg sine sakrale klær, kanskje kledd i rituelle drakter, og slår på trommen med bestemte rytmer som driver ham inn i en dyp ekstase.

Plutselig faller noaiden om, og kroppen hans ser ut til å ha forlatt ham. Han ligger stilla, nesten livløs, som om han har dødd. Øynene kan være lukket, og hele hans væren synes hengitt til en annen verden. Samtidig må andre vokte ham, for kua eller vinden eller onde ånder kan prøve å røve hans sjel mens han ikke er til stede.

Dette er en slags mellomtilstand, hvor sjelen har sprengt grensene for vanlige tanker og sanser. Etter rundt ett døgn, våkner noaiden til ersindelse igjen, som etter et langt og dypt søvn. Kroppen beveger seg og livet vender tilbake, men nå er han bærer av ny kunnskap og innsikt. Han svarer på spørsmål om nære og fjerne forhold og kan gjengi detaljer bare de nærmeste vet om, noe som styrker hans troverdighet.

For noaiden er dette en risikofylt, men nødvendig reise for fellesskapets beste. Han vet at han nærmer seg noe større enn seg selv, en skjult ordning med makter som må forstås og aksepteres for å opprettholde balansen i hverdagslivet.

‍

Åndeverdenens natur og omsorg

Peucer beskriver en verden befolket av mange ånder, usynlige krefter som både fester, fnyser og snakker med levendes sjeler. Spøkelser og hjemsøkelser er ikke noe abstrakt, men realiteter som samene levde tett med og fryktet. De visste at de dødes sjeler, som ikke fikk hvile, kunne skape sykdom, uro og ulykke.

For å holde disse plagsomme kreftene i sjakk, gravde samene gravene sine under ildstedet i huset – en medisin mot rastløse sjeler og en kraftfull beskyttelse. Dersom de ikke gjorde det, ville de dødes skygger hjemsøke og plage omtrent evig.

Denne praksisen viser en dyp respekt og forståelse for balansen mellom liv og død, en viten som tegner en levende åndelig kosmos. Samtidig sto samene under kristendommens trykk som forsøkte å erstatte gamle ritualer med ny tro og kontroll.

‍

Noaidiens tanker og indre liv

Hva kunne en noaidi ha tenkt i sin ekstase, i møte med disse mektige åndene? Han visste at han var trådt inn i en verden av farer, men også av beskyttelse og innsikt. I transen kunne han oppleve følelsen av å være bindeledd, en bokstavelig talt utvidet del av universet. For ham var trommens rytme og froskens hopp ikke magi, men en kommunikasjon, et sannhetssignal fra en annen virkelighet.

Han var også klar over risikoene: Hvis han ikke bevarte balansen, kunne onde ånder og demoner ta over hans kropp og sinn. Like fullt ville han bære håpet om å kunne hjelpe sitt folk – å finne veier rundt farene, å korrigere skjebner, og legge til rette for at naturen skulle være arbeidsom og mild.

Noaiden levde i spennet mellom den fysiske verdenens alvor og den åndelige verdenens mysterium. Hans indre verden var full av rytmer, symboler og bilder – en levende dialog mellom sjel og natur.

‍

Samisk sjamanisme i møte med kristen reformasjon

Peucer skrev sitt verk i en tid da protestantisk reformasjon skjøt fart og oppgjør med magiske og ikke-kristne skikker var harde. Han selv betraktet samisk sjamanisme som djevelsk – en farlig overtro som måtte bekjempes. Men samtidig gir han oss detaljerte vitnesbyrd om at sjamanismen var levende og viktig.

Samtidig oppsøkte kristne prester samene for dåp og undervisning i kristendom. Flere rapporterte om at eldre døde kort tid etter dåp, noe som vakte undring og frykt. Det var også forbud mot trolldom og sjamanistiske praksiser, og kongelig håndhevelse av kristne normer.

Likevel holdt mange samiske ritualer og overbevisninger stand, ikke bare i folkets bevissthet, men som en levende tradisjon som har overlevd mange århundrer.

‍

Sammenhenger og ettertidens perspektiv

Beskrivelsene i Peucers verk kan i dag sees parallelt med mange samiske fortellinger og skrifter fra senere tid, som de av Johan Turi, Anders Larsen og Jacob Fellman. Disse kildene bekrefter og nyanserer bildet av en samisk åndelig praksis som både handler om personlig erfaring, åndelig makt, og sosial samhandling.

I moderne tider ses noaidiens rolle som en viktig bærer av samisk kultur og kunnskap, en som veiledet i et liv preget av naturens luner og folkets eksistensielle spørsmål.

‍

Den samiske sjamanismen som Peucer skildret, gir et veritabelt vindu inn i en verden hvor natur, ånder og mennesker møtes i ritualer, transer og offer. Noaidiens liv og arbeid var dypt forankret i en kosmisk orden, hvor rytmer og tegn ble tolket for å mestre livets usikkerheter. Selv om reformasjonstidens autoriteter avviste praksisen som djevelsk, forblir dens rike og innsiktsfulle detaljer en skatt for forståelsen av samisk historie, kultur og åndelighet.

‍

Kilde

Denne teksten bygger på kritisk utgave, oversettelse og kommentarer av Kaspar Peucers verk fra 1560, utarbeidet av Per Pippin Aspaas og Harald Gaski i Nordlit 33 (2014).

‍