I den mørke, snødekte desemberkulda, når vinden uler over vidda og fjellene hvisker gamle hemmeligheter, våkner de gamle paktene mellom menneske og dyr til live. Fra et sjamanistisk ståsted er julen og januar ikke bare høytider for oss mennesker – det er tida da vi minnes våre hellige forpliktelser til småfuglene som tripper sultne i sneen, ekornene som gjemmer nøttene sine i haugene, duene som minner oss om tapte bånd, og de større skapningene som rådyr og elg som streifer landlig mark. Disse månedene, tradisjonelt de kaldeste og hardeste, krever at vi handler med hjerte og respekt, for dyrene er våre allierte i den store veven av liv.

‍

Haugbonden våkner i snøen

Langt tilbake i tid, lenge før lysene i juletreene blinket og moderne gaver fylte stuer, levde det en gammel bonde på en ensom gård ved foten av en snøkrone-haug. Han het Eirik, og han visste at jula ikke var hans alene. I haugen rett bak fjøset bodde haugbonden, den gamle vokter av jorden, en liten skikkelse med grått skjegg og øyne som glødet som glør i peisen. Haugbonden var ikke en tyrann, nei – han var en vevmester, som flettet røttene fra trærne til dyrenes skjebner, og han forventet sin del av høstens overflod. Men i desember, når frosten bet i bakken og elva frøs til is, vendte haugbonden seg til Eirik med en bønn: "Pass på de små, for de er mine øyne i skogen."

Eirik nikket, for han husket de gamle paktene. Som samene hadde mottatt reinsdyret fra Soldatteren, en gave med joik og respekt, hadde menneskene inngått løfter med fugler og pattedyrene. Duene, de lojale budbringerne fra Mesopotamia til nordiske tun, ba om vår omsorg siden de en gang ble gjort avhengige av oss. Ekornene, de smarte lagerbyggerne, minnet om balansen i skogen – uten dem ville nøttene råtne ubrukt. Og småfuglene, meiser og spurver, var små ånder som bar vår takknemlighet. Eirik begynte med dem. Hver morgen, før solen sto opp, strødde han frø i snøen ved låven: solsikkefrø til meisene, havre til spurvene, og litt brødsmuler til duene som plukket rundt tunet. Ikke for å mette seg selv, men for å holde pakten levende.

‍

Fjøsnissen og dyrene i fjøset

Mens haugbonden voktet haugene, hadde fjøsnissen sitt rike i den mørke, varme låven. Fjøsnissen, den røde lille mannen med hvitgrått skjegg og hue som en julestjerne, var ikke den gledesnissen vi kjenner i dag – han var gardvokteren, den som sørget for at kyrne ga melk, hestene holdt seg friske, og grisene vokste . De gamle tradisjonene, da småfolket – tusser, nisser og underjordiske – krevde sin tallerken med julegrøt på låveboden julaften. Uten den ble de sure, og ulykke rammet gården: kyrne ble syke, høna la ikke egg, og ekornene stjal korn fra kista.

I Eiriks fjøs satt fjøsnissen på en bjelke en kald desemberkveld, og så på de sultne duene som pep utenfor. "Mennesket har glemt," mumlet han, "men pakten lever ennå. Duene fløy for oss i gamle dager, bar bud fra gudene. Nå er de våre gjester." Eirik hørte hviskingen i vinden – sjamanens øre er alltid åpent – og satte ut en skål med grøt toppet med smør og en krumme til duene. Neste morgen var låven varm, og dyrene livlige. Fjøsnissen nikket fornøyd, og strakte sin usynlige hånd utover markene. Til rådyrene som bet i barken ved skogkanten, til elgen som stamret gjennom snøen, og til revene som snek seg nær gården. "Drikk av julevannet," hvisket han, for tradisjonen sa at vannet ved midnatt på juledagen helbredet alt.

For de som bor landlig til, ble dette en vane. Legg ut epler og gulrøtter til rådyrene – ikke for mye, men nok til å vise respekt. Elgen, den majestetiske skogens konge, trenger saltstein og høy i januarens iskalde netter. Og ikke glem haren, den sky løperen som hopper over snøhauger, eller reven som jakter i måneskinnet. Småfolket passer på dem alle, og når vi hjelper, styrker vi veven.

‍

Småfolkets julevandring

En natt, mens Eirik satt ved ilden og joiket lavt for å roe sjelen – en samisk ekko av respekt for reinsdyret – hørte han små skritt utenfor. Det var småfolket som vandret: nisser fra haugene, tusser fra skogen, og fjøsnissens søsken fra nabogårder. De samlet seg rundt en gammel eik, der ekornene hadde gjemt sine nøtter, og holdt møte. "Vinteren biter hardt i år," sa haugbonden, stemmen som raslende blader. "Småfuglene sulter, duene fryser på takene, og rådyrene har glemt stiene til maten." Fjøsnissen nikket: "Menneskene må minnes paktene. Soldatteren ga reinsdyret med forpliktelse – ingenting kastet bort, alt æret. Slik skal det være med alle."

Småfolket sendte en drøm til Eirik. Han våknet med et rykk og så visjoner: Duer som fløy med bud om fred, ekorn som danset i grantrærne, meiser som kvitret takk. Neste dag samlet han naboene. "La oss være paktenes voktere," sa han. De strødde frø overalt: til meisene, sidensvansene, dompapene og domeneene som hekker i buskene. For ekornene la de ut valnøtter og hasselnøtter i hulene ved stubbene. Duene fikk korn og vann i gamle trågjerder. Og for de større – rådyr, elg, rev og hare – satte de ut høyballer, epler og saltblokker på markene, langt unna veiene der biler lokker faren.

I byene, der snøen legger seg grå, kunne folk gjøre det samme. Heng opp talgboller til småfuglene – kokt fett blandet med frø, hengende som juletrepynt i buskene. Duer samles ved kirkene, minner om gamle offer; gi dem rugbrød og havre. Ekorn følger ofte til parker – kast nøtter under eikene. Og overalt, husk januar: de lengste nettene, når frosten krangler lengst. Da trenger dyrene oss mest.

‍

Den store julejakten på godhet

Eirik og småfolket fortsatte sin vandring gjennom desember. En kveld møtte de en flokk rådyr ved elvebredden, magre og skjelvende. Haugbonden blåste i et usynlig horn, og dyrene nærmet seg. Eirik delte ut gulrøtter fra kjelleren – ikke tyveri fra gården, men overflod fra pakten. "Vi bruker alt," tenkte han, som samene med reinsdyret: huden til klær, beina til verktøy, men nå handlet det om å gi tilbake. Fjøsnissen lo lavt: "Se på elgen der borte! Han bærer skogens ånd. Gi ham høy, så han står sterkt mot ulven."

Andre dyr kom til syne i  vinternatten. Reven med sin røde pels, sulten etter julens overflod. Legg ut restekjøtt eller fisk, men hold avstand – respekt er nøkkelen. Haren, den fertile løperen, trenger bark og kvister fra bjørk. Og ikke glem ugla, nattens vise, som jakter på ekorn og mus, men selv sulter i stormen – la småfugler leve for å mate henne. Småfolket danset rundt bålet de tente i skogen, en gammeldags julefest der nisser og tusser sang viser om balanse. "Brutte pakter bringer ulykke," advarte haugbonden. "Ulven ble fiende da vi glemte brorskapet. Men nå gjenoppretter vi!"

I januar, når jula ebber ut men kulda biter, fortsatte Eirik. Han bygde fuglehus fylt med frø, satte ut vannbad med varme steiner under isen. Naboene fulgte etter: En dame i bygda hang opp nett med talg til blåmeis og løvsanger. En bondefamilie la ut epler til rådyrene hver kveld. Elgenes spor i snøen viste vei, ekornenes klatring i trærne ga håp. Småfolket nikket fra haugene: "Dette er sjamanens vei – å veve oss inn i naturens hjerte."

‍

Arven fra pakten og småfolket

Årene gikk, og Eiriks gård blomstret. Dyra trivdes, for paktene var holdt. Duene vendte hjem med fredens bud, ekornene fylte skogen med liv, småfuglene kvitret vårens lov. Haugbonden og fjøsnissen ble legender, men deres stemme lever i oss. I dag, i vår tid med klimaets raseri og vintrenes lengde, kaller de oss tilbake. Fra sjamanistisk syn er det ikke veldedighet – det er hellig plikt. Ta vare på småfuglene med frø og boller, ekorn med nøtter, duer med korn. Landlig? Hjelp rådyr, elg, rev, hare med mat som ikke skader balansen. Småfolket ser på, og når vi handler, varmer julen oss alle.

La denne historien være din guide. Gå ut i snøen, hør vindenes hvisken, og vær paktenes vokter. For i kalde julenetter og januarvinder finner vi ikke bare feelgood – vi finner hjemme, i veven med dyrene og småfolket. Eirik smilte mot haugen en siste gang: "Takk skal dere ha, gamle venner." Og snøen falt mykt, som en velsignelse fra Soldatteren selv.

‍

Ha en vakker feiring