Se for deg en natt, langt tilbake i tid. Vi befinner oss i en verden uten elektrisk lys, uten byer, uten motorveier. Alt som finnes er mørket, stjernene og bålet som brenner i midten av menneskenes samlingsplass. Skyggene danser, kastet opp mot fjellets vegger. Lukten av røyk blander seg med duften av våt jord. Rundt flammene sitter et lite samfunn av mennesker. De har hatt en lang dag med jakt, fiske eller sanking, og nå er de samlet her i sirkel.

‍

En person reiser seg. Hun er kledd i et skinn fra et dyr, bærer en maske laget av hjortehode, og trommer rytmisk på en skinnstrammet ramme. Slaget på trommen starter rolig, som et dunkende hjerte. Etter hvert tiltar rytmen; den smyger seg inn i alles pust, banker gjennom kroppen, og løfter stemningen inn i et landskap som ikke er helt denne verden. Dette er sjamanen, en som har evnen til å krysse grensen mellom menneskenes hverdag og åndenes virkelighet.

‍

Hun er både lege, prest, forteller og psykolog – men fremfor alt er hun en brobygger. Sjamanen ser forbindelser og krefter der andre bare ser tilfeldigheter. Hun har lært å lese naturens språk, å gå inn i endrede bevissthetstilstander og hente tilbake visdom, kraft og helbredelse. Hun er en reiseleder inn i den usynlige delen av tilværelsen.

Og nettopp derfor finner vi spor etter sjamanen gjennom hele menneskehetens historie.

‍

Hva er egentlig sjamanisme?

Sjamanisme er ikke én bestemt religion, og det er ingen "hellig bok" eller fast regelverk som beskriver hvordan det skal være. I stedet er det et uttrykk som brukes på mange urfolksreligioner, i svært ulike kulturer. Felles er troen på at noen mennesker kan gå inn i en spesiell tilstand av bevissthet – ofte kalt transe eller altered state of consciousness – og dermed kommunisere med åndevesener, dyr eller kosmos selv.

‍

De gjør dette ved hjelp av tromming, dans, pust, sang, stillhet eller bruk av naturens hjelpemidler, som ild eller planter. Denne forvandlingen er ikke bare en handling i hodet; det er hele kroppen og hele fellesskapet som deltar. Når sjamanen trommer eller synger, blir alle som deltar en del av reisen. Fellesskapet løfter sjamanen, akkurat som sjamanen løfter fellesskapet.

‍

Den britiske antropologen Charlotte Seymour-Smith beskrev sjamanen som en deltidsreligiøs leder, ikke nødvendigvis en prest på heltid, men en som hadde direkte erfaringer med den åndelige verden. Disse erfaringene ble ofte utløst gjennom ekstase, sansestimuli eller selvpåført stillhet og faste. Ifølge dette synet er sjamanen ikke en teoretiker, men en praktiker – en som gjør.

‍

Kroppen som inngang til andre virkeligheter

I sjamanismen er kroppen langt mer enn bare et skall som bærer sjelen. Kroppen er aktiv, deltagende og hellig. Når sjamanen beveger seg inn i transe, skjer det gjennom kroppen: rytmen fra trommen setter pulsen i sving, dansen strekker lemmene, pusten endrer seg, og stemmen bærer kraft.

Vi kan tenke oss at kroppen blir som et instrument – stemt spesielt til å kunne bære og tåle de sterke møtene mellom menneske og åndeverden. Når sjamanen roper, synger, hopper eller skjelver, er det ikke tilfeldig. Det er en tilstand av forvandling, en kroppslig praksis som i seg selv åpner en dør.

I mange kulturer var kroppen utsmykket som en del av dette. Tatoveringer, arr, maling og masker kunne markere sjamanens status eller gjøre kroppen til et levende kart mellom virkelighetene. Kroppen fungerte både som et tegn for fellesskapet og som et verktøy i ritualene.

‍

Dyrene og naturens språk

For sjamanen var naturen aldri bare bakgrunn eller ressurser – den var levende og fylt av ånder. Dyr, himmellegemer og planter var ikke symbolske på en fjern måte, men deltakere i det samme fellesskapet som menneskene.

Et av hovedprinsippene er ideen om kraftdyr eller åndeveiledere. Disse dyrene fungerte som beskyttere og kilder til visdom. En sjaman kunne ha bjørnen som sitt kraftdyr, en annen ravnen eller hjorten. Ved å gå i transe og "reise" sammen med kraftdyret fikk sjamanen innsikt og styrke som var umulig for et vanlig menneske.

Bjørnen er et spesielt godt eksempel. I Sápmi, Nord-Amerika, og Eurasia finnes utallige fortellinger om bjørnen som helbreder og transformerer. Bjørnejakten ble ofte omgitt av seremonier nettopp fordi bjørnen ble betraktet som et hellig vesen, nærmest som et menneske i dyrekropp.

Fortellingene om mennesker som forvandles til bjørner, eller bjørner som tar menneskeskikkelse, gjenspeiler selve sjamanens oppgave: å krysse grenser. Å være både menneske og dyr, både kropp og ånd, både her og der.

‍

Gjenstander som vitner fra fortiden

Selv om tusener av år har gått siden de første sjamanene levde, har vi spor etter dem i arkeologiske funn. Det er funnet masker av hjortehoder, trommer, dekorasjoner og figurer som kombinerer menneske og dyr.

Ett eksempel er de såkalte hjortemaskene fra Star Carr i England, et arkeologisk funnsted fra steinalderen. Der har man funnet hjorteskaller som trolig ble båret av mennesker under ritualer. Med slike masker kunne sjamanen ta på seg dyrets rolle – ikke bare symbolsk, men bokstavelig, ved å bære dyrets ansikt foran sitt eget.

I bronsealderens Eurasia finner vi keramikk kar utformet som menneske-fugl-hybrider, askoskar som ofte viser vingede skapninger. Slike former forteller oss hvordan sjamanen ble sett som en som kunne fly mellom himmel og jord.

Disse gjenstandene blir som stille vitner. De står der i museene eller i utgravningene og minner oss på at mennesker for tusener av år siden stod overfor den samme virkeligheten som oss: mysteriet med liv, død, natur og kosmos – og de søkte mening gjennom ritualer.

‍

Ilden som transformasjonens kraft

Om natten er det bålet som lyser. Flammen trekker menneskene sammen, gir varme, men har også alltid båret på et snev av det magiske. I nesten alle sjamantradisjoner spiller ilden en hovedrolle. Den er både praktisk og symbolsk.

Ilden ble forstått som en kraft som forbinder jorden med solen, og som hadde evnen til å skape forvandling. Når metall ble smeltet eller leire ble brent, ble ildens rolle som skaper og transformator enda tydeligere.

Derfor ble smeder og ildmestere i mange kulturer sett på med ærefrykt. Deres arbeid lignet ritualet: å bære varmen, tåle gnistene og omskape råmaterialer til noe nyttig og hellig. De ble noen steder nærmest betraktet som sjamaner, fordi de håndterte selve livets ild.

‍

Sjamanisme i fortid og nåtid

Når vi snakker om sjamanisme, er det lett å plassere det i "gamle dager", som en praksis fra steinalderen eller hos urfolk langt borte. Men det finnes også i vår tid. Bare se på fenomener som festivaler, ravekultur eller store konserter.

Når musikken slår med tung bass, når mennesker danser i timevis, svetter, puster og glemmer seg selv, skjer det noe som minner om de samme prosessene sjamanen ledet i fortiden. Lyset, rytmen, fellesskapet og den endrede bevisstheten er universelle menneskelige erfaringer.

Også i den moderne verden har sjamanismen en plass, som tro og som en terapiform

Slik ser vi at sjamanistiske elementer ikke egentlig er borte, men finnes som mønstre i vår moderne verden – bare i nye former.

‍

Utfordringen med å studere sjamanisme

For arkeologer og antropologer er sjamanisme et vanskelig tema. Hvordan kan man tolke en tromme eller en maske funnet i en grav? Hvordan kan man vite om et spesielt tegn på en stein faktisk viser en sjaman, eller bare et menneske med en tromme?

For å forstå dette brukes to metoder:

Informasjonsbasert metode – å se på levende kulturer der sjamanisme fortsatt praktiseres, og trekke paralleller.

Formell metode – å se på selve gjenstandene og deres kontekst, og tolke ut fra spor i jorda.

Men det er alltid en fare for å tolke for mye. Derfor blir forskningen alltid en balanse mellom forsiktighet og det å våge å se linjene som binder nåtid og fortid sammen.

En helhetlig kraft

‍

Hva forteller sjamanismen oss i dag?

Kanskje først og fremst dette: mennesket har alltid søkt en helhet. Ikke bare mellom kropp og sinn, men mellom menneske, natur og kosmos. Sjamanismen minner oss på at vi aldri har vært isolerte vesener, men alltid del av en større helhet.

Når sjamanen kledde seg i dyreskinn, trommet, danset og malte kroppen, var det et uttrykk for dette store samspillet. Hun bar hele universet i seg, og fellesskapet speilet seg i henne.

Og kanskje er det nettopp derfor sjamanisme fortsatt finnes. Fordi den ikke bare er en religion eller et sett med ritualer, men en menneskelig erfaring som aldri kan forsvinne: trangen til å gå dypere, lytte til naturen, åpne øynene for det mystiske, og kjenne seg forbundet med alt levende.

‍

En evig reise

La oss vende tilbake til bålet. Vi ser for oss skygger som danser langs klippeveggene, vi hører trommen dundre, vi merker fellesskapets åndedrett bevege seg som ett. Sjamanen trer inn i transe, forlater kroppen, og reiser til åndenes verden. Hun vender tilbake like plutselig som hun forsvant, ansiktet skimrende av svette, øynene brennende. Hun bærer med seg en beskjed, en helbredelse, en visdom.

Slik har det vært i tusenvis av år. Og slik er det fortsatt, på nye måter. Sjamanen viser oss at mennesket kan gjenkjenne seg selv i naturen, i dyrene, i stjernene og i universet.

Sjamanisme er derfor mer enn historie. Mer enn tro. Den er et kompass som peker oss mot helhet, en evig reise vi alle bærer i oss – om vi bare lytter til rytmen.

‍

‍

Kilder

Anttonen, V. (2007). "Transcending Bodily and Territorial Boundaries. Re-conceptualizing Shamanism as a Form of Religion." Shaman, 2(1&2), 5–22.

Childe, S. T., & Killick, D. (1993). "Indigenous African Metallurgy: Nature and Culture." Annual Review of Anthropology, 22, 317–337.

Clark, J. G. D. (1975). The Earlier Stone Age Settlement of Scandinavia. Cambridge University Press.

Clottes, J. (2011). Pourquoi l’art préhistorique? Paris: Gallimard.

Clottes, J., & Lewis-Williams, D. (2001). Les Chamanes de la préhistoire. La Maison des roches éditeur.

Conway, T. (1990). Spirits on Stone - the Agawa Picture Rocks. Heritage Discoveries Publication #1.

Debelius, M. (1992). The Spirit World. Time-Life Books.

Dewdney, S. (1975). The Sacred Scrolls of the Southern Ojibway. University of Toronto Press.

Gheorghiu, D. (2008). "The Emergence of Pottery." In A. Jones (Ed.), Prehistoric Europe: Theory and Practice. Wiley-Blackwell.

Grim, J. A. (1983). The Shaman - Patterns of Religious Healing Among the Ojibway Indians. University of Oklahoma Press.

Hamayon, R. (1995). "Le chamanisme sibérien: Réflexion sur un medium." La Recherche, 275, 416–421.

Henshilwood, C. S., & d’Errico, F. (Eds.). (2011). Homo Symbolicus: The Dawn of Language, Imagination and Spirituality. John Benjamins.

Lewis-Williams, D. J. (2009). Inside the Neolithic Mind: Consciousness, Cosmos and the Realm of the God. Thames and Hudson.

Little, A., et al. (2016). "Technological Analysis of the World's Earliest Shamanic Costume." PLoS ONE, 11(4).

Nash, G. H. (1998). Exchange, Status and Mobility: Mesolithic Portable Art of Southern Scandinavia. BAR International Series.

Nash, G. H. (2001). "Altered States of Consciousness and the Afterlife: A Reappraisal of a Decorated Bone Piece from Ryemarksgaard, Central Zealand, Denmark." In A. M. Choyke & L. Bartosiewicz (Eds.), Crafting Bone. BAR International Series.

Olsen, S. L. (1998). "Animals in American Indian Life: An Overview." In M. C. Bol (Ed.), Stars Above Earth Below. Roberts Rinehart.

Pásztor, E. (2011). "Prehistoric Sky Lore and Spirituality." In D. Gheorghiu (Ed.), Archaeology Experimenting Spirituality? Cambridge Scholars Publishing.

Pentikäinen, J. (2006). "The Bear Myth from a Finnish and Uralic Perspective." Shaman, 14(1&2), 61–80.

Porr, M. (2004). "Grenzgängerin – Die Befunde des mesolithischen Grabes von Bad Dürrenberg." In Katalog zur Dauerausstellung im Landesmuseum für Vorgeschichte Halle.

Pyne, S. (2001). Fire: A Brief History. University of Washington Press.

‍