Sjamanistisk Forbund

Hrólfs saga kraka, Bødvar Bjarke og samiske bjørneriter

Bjørnen i sagaens og åndenes rike

‍

Nordiske sagaer er fulle av heltebragder, ærefulle kamper og underlige vesener, men få fortellinger er så gripende og mystiske som passasjen i Hrólfs saga kraka hvor en kjempebjørn plutselig leder de danske styrkene mot fienden. Det som først fortoner seg som et klassisk eksempel på overnaturlig styrke og magi, avslører dypere røtter – ikke bare i norrøn folkedikting, men også i samiske religiøse forestillinger og ritualer knyttet til bjørnen. Hvordan oppstår en slik bjørnemytologi i en islandsk saga, og hvilke spor av samisk sjamanisme og kultur kan spores i sagaens bearbeiding av dette materialet?

For å forstå dette må vi bevege oss fra sagaens litterære univers tilbake til en tid hvor natur, ånd og menneske var uadskillelige bestanddeler av verdensbildet for de fleste. Vi vil følge fortellingen om Bødvar Bjarke fra fødsel til død, og lete etter likhetstrekk og lån mellom samisk bjørnekult, eurasisk sjamanisme og nordisk berserkergang.

‍

Bjørneham, sjelsreise og kamp

I Hrólfs saga kraka, bevart i 1600-tallsmanuskripter men antatt skrevet i sin nåværende form rundt senmiddelalderens Island, møter vi Bødvar Bjarke ("lille bjørn"). Under et avgjørende slag mot Hjǫrvarðr, fortelles det at en enorm bjørn kjemper side om side med kong Hrólfrs menn. Sagaen beskriver hvordan bjørnen slår fiender ihjel med labben, trosser våpen, og skaper frykt i fiendernes rekker. Imidlertid viser det seg at denne bjørnen ikke bare er et uvanlig dyr, men en manifestasjon av Bødvar Bjarkes frie sjel på slagmarken, mens hans kropp samtidig er i dyp transe et annet sted, tydelig forankret i noe langt eldre: sjamanistisk ekstase og såkalt hamskifte.

Slike forestillinger har paralleller i eurasisk sjamanisme, hvor sjamanen kan sende sin sjel i dyreskikkelse ut, mens den fysiske kroppen ligger urørlig igjen. Tolley peker på liknende tanker blant samene, der bjørnen har en sentral plass i religion og riter. Viktigere enn forestillingen om berserkeren som forvandles til et dyr i kamp, er forbindelsen til forestillingen om sjelens evne til å ta dyreham – en idé som dominerer i sjamanistiske religioner, men som tilsynelatende er langt mer perifer i germansk tradisjon. Slik peker sagaen på kulturell overføring snarere enn direkte avstamning fra norrøn folkereligion.

‍

Bødvar Bjarke – halv bjørn, halv menneske

Bakgrunnen for Bødvar Bjarkes tilknytning til bjørnen utdypes senere i sagaen. Hans far, Bjǫrn (”Bjørn”), blir ved samisk trolldom forvandlet til en bjørn av sin samiske stemor. Han lever et dobbeltliv som bjørn om dagen og mann om natten. Hans elskede, Bera (“Binna”), oppsøker ham i bjørneham og tilbringer tiden i en hule, der hun til slutt bærer hans barn. Da Bjǫrn dør, tar hun med seg ringen han har skjult under venstre skulder – et motiv som også gjenfinnes i samiske bjørneeventyr og kultpraksiser hvor en “ring” eller symbol utgjør forbindelsen og arven mellom generasjoner og dyrisk kraft.

Bera får tre sønner: én med elglignende trekk, én med hundelignende trekk og Bødvar, den menneskelige, men med bjørnens styrke og vesen. At samligen mellom bjørn og menneske ender opp med at avkommet blir både menneske og dyr, har paralleller i ulike urfolkstradisjoner, også blant samer og urfolk i Sibir og Nord-Amerika.

‍

Ritual, totem og myte

Bjørnen hadde – og har til dels fortsatt – en unik stilling i samisk religion. Den var ikke bare et fryktet rovdyr, men et hellig totemdyr, ofte ansett som en stamfar for enkelte slekter eller stammer. Ved bjørnejakt fulgte en omfattende seremoniell praksis og taburegler: bjørnen måtte behandles med respekt både før, under og etter slakt, rituell vask og deling, bestemte offerhandlinger og sanger, og særskilte restriksjoner for kvinner og barn.

I det klassiske etnografiske arbeidet til Pehr Fjellström, presten som på 1700-tallet dokumenterte levende bjørneriter blandt samene, beskrives et mytisk narrativ hvor en utstøtt søster søker ly i bjørnens hule, bjørnen tar henne til ektefelle og får barn. Når bjørnen til sist lar seg jage og drepe i snøen, krever den at et messingstykke festes på pannen "for at sønnen ikke skal komme til å drepe ham". Søstrens sønner krever også sin del av kjøttet, og når det nektes dem, truer de med å vekke opp sin far gjennom å slå på bjørneskinnet – hvorpå kjøttet koker over i gryten (et ekko av animistisk praksis). Kvinner må ifølge reglene se bjørnejakten/gildet gjennom messingsirkler, og kontakt med bjørnekjøttet er tabubelagt. Dette ritualet har analogier langt inn i sibirsk og uralisk bjørnekult, og dets likhet med sagaens motiver er slående.

Det finnes også eksempler på bjørneeventyr i nordsamisk og finsk folketro hvor animalske forfedre gir opphav til særskilte grupper/slekter, noe lignende elg- og ulvemotivene i sagaen.

‍

Hvordan smeltet bjørneritene sammen med norrøn fortellertradisjon?

Hvorfor finner vi rester av samisk bjørneideologi i en islandsk saga? Kontaktsonen mellom nordmenn og samer var særdeles aktiv gjennom vikingtid og middelalder. Nordmenn hadde – spesielt i Nord-Norge og Trøndelag – langvarig og nær kontakt med samisk religion og magipraksis, noe som ikke bare resulterte i norrøne forestillinger om “finnamagikere” (Uttrykket som ble brukt om noaidien på den tiden), men også i direkte kulturelle overføringer hva gjelder tro på formendring, kraftdyr og kraftobjekter.)

At sagaen videre, som Tolley påpeker, fremstiller denne passasjen som eventyrlig og med magiske lån fra både folketradisjon og religiøse ritualer, underbygger at forfatteren ikke nødvendigvis hadde dyptgående kunnskap om alle lagene, men kjente til motivene, kanskje gjennom muntlig tradisjon fra nordmenn som en gang bodde i nærheten av samer.

‍

Ritual, initiering og tap

Slik sagaen fremstiller det, kan Bødvar Bjarkes bjørneepisode leses både som en eksemplifisering av initiatorisk overgang (fra barndom til mann, fra menneske til over-menneske/dyr) og som en dramatisk fortelling om styrke, transformasjon og tap. Bjørnens død og deling kan tolkes bokstavelig, som en innføring i magiske krefter eller overføring av egenskaper fra dyr til menneske, slik det finnes i totemistiske religiøse systemer.

I det islandske miljøet hvor sagaen ble formet, var bjørnen ikke lenger et religiøst totem, men sagaen bevarer noen av de gamle funksjonene – for eksempel den magiske ringen skjult under bjørnekroppen (symbol for makt, arv og identitet), og tabuer rundt bjørnekjøttets konsum. Dette speiler både fremmedhet ("det andre") og nostalgi etter tapt magi og heltemot.

‍

Mellom norsk berserkergang og samisk sjamanisme

Berserkeren – den ekstatiske krigeren – er et sentralt emne i sagaene, men i motsetning til den frie sjelens bjørneham er det funnet lite i germansk tradisjon som tilsier formell “sjelereise” av sjamanistisk type. Hvor mye av “berserkergangen” i sagaene er da et forsøk på å forklare det primitive og dyriske i kampen? Kanskje har norrøne diktere, gjennom kontinuerlig kontakt med samisk kultur, innlemmet elementer som ga mening i en ny, mer kristnet og samtidig folkloristisk fortellertradisjon, uten å forstå eller overlevere alle ritualene bak.

‍

Fra saga til verdenslitteratur

Myten om bjørneforvandlingen og den ekstatiske krigeren finnes i ulike former over hele Eurasia og Nord-Amerika: fra den finske bjørnejakta til den sibirske bjørnemaskeraden og den nordamerikanske Tlingit-fortelling hvor en kvinne gifter seg med en bjørn, og deres sønner blir ble halv-bjørner, halv-mennesker. Det er ikke tale om direkte overføringer, men om en universell motivverden hvor natur og samfunn er sammenvevd i ritual, myte og magi.

‍

Hrólfs saga kraka som kulturmøte

Hrólfs saga kraka er ikke bare et eventyr om heltemot og overnaturlige krefter. Gjennom sin mytisk-folkloristiske bearbeiding av samiske (og typisk eurasiske) bjørneriter, eksemplifiserer sagaen et sjeldent innblikk i fortidens flerkulturelle, tverretiske møte mellom samisk animisme, nordisk heroisme og den uhåndgripelige magien som oppstår i grenselandet mellom tradisjoner. Den stedsforankringen sagaen gjør – med samiprinssessen som antagonist – viser at nordiske fortellere hadde både kontakt med og respekt for den samiske bjørnemytens makt.

Sagaen levner ingen tvil om at bak dagens litterære eventyr ligger årtusener av ritual, tro og praksis. Forståelsen av sagaen som kulturell artefakt krever at vi ser forbi den heroiske handlingen og til kjernen av hva bjørnen var: bærer av liv, død, ånd og makt – og i samsvar med samisk tradisjon, evig gjenfødt og resirkulert i verdens naturlige og overnaturlige orden.

Hrólfr kraki regnes i dag hovedsakelig som en legendarisk, ikke-historisk person, hvis liv og bedrifter først og fremst lever i sagaer og sagn snarere enn pålitelige historiske kilder. Likevel er det klart at fortellingene om Hrólfr og hans menn henter inspirasjon fra virkelige hendelser, mennesker og miljøer i tidlig middelalder, og at sagaene kombinerer historiske reminisenser med mytiske og folkelige motiver.