Det er tidlig morgen i den grønne, tåkete jungelen på øya Borneo. Sollyset finner vei gjennom tretoppene som gyldne spyd, og fukten i luften glitrer som små ånder på vandring. En eldre mann sitter på huk ved et lite bål. Han mumler lavt, som om han snakker med noen som ikke er synlig for menneskeøyne. Røyken fra bålet slynger seg i spiral opp mot løvverket, og en summing fra jungelen våkner rundt ham – gibbonenes rop, de første fugleskrikene, lyden av liv. Dette er en balian, en sjaman fra Taman-folket, og i hans verden finnes ingen skarp grense mellom mennesker, dyr og ånder.

Slik begynner fortellingen om Taman-sjamanismen – en levende, pustende tradisjon, formet av regnskogens rytme og av århundrer med troskap til de usynlige kreftene som vever verden sammen.

‍

En eldgammel folkestamme ved elvens sølvbånd

Taman-folket bor i den sørvestlige delen av Borneo, der store elver flyter som glitrende bånd mellom jungelens fjell og sletter. Mange av landsbyene ligger i nærheten av Kapuas-elven – Indonesias lengste elv – og vannet er både livets vei og åndenes speil. For Taman-folket er verden levende. Fjellene, trærne, dyrene og vinden har alle sine egne sjeler. Å leve rett betyr å leve i balanse – ikke ta mer enn skogen gir, ikke krenke de åndene som vokter jorden.

Derfor er sjamanen, balianen, jungelens mellommann. Han går på stier ingen andre tør. Han kjenner navnene på ånder som bor i steiner og trær, han vet hvordan man roper etter en mistet sjel, og hvordan man bringer harmoni når mennesker og natur har falt i konflikt.

‍

En verden vevd av ånder

For å forstå taman-sjamanismen må man tenke annerledes om virkeligheten. I vestlig tankegang skiller vi mellom det fysiske og det åndelige. Blodet fra hjertet og drømmen i søvnen tilhører ulike riker. I Taman-tradisjonen finnes det ikke slike grenser. Drømmen er like virkelig som dagen, og åndene er like nærværende som luften man puster.

Hver skapning har en semangat, en livskraft. Hvis denne kraften blir skadet eller forsvinner, blir mennesket sykt. Når noen blir rammet av feber eller mister gnisten i øynene, sier man at sjelen har gått seg bort. Sjamanens oppgave er da å reise ut i de usynlige verdenene for å hente den tilbake.

‍

Sjamanens kall

Ingen velger selv å bli balian – kallet kommer som en storm, og den som prøver å ignorere det, kan bli gal eller syk. Ofte begynner kallet i barndommen: barnet får merkelige drømmer, ser ånder der andre ser skygger, føler seg dratt mot jungelen og de hellige stedene.

En eldre sjaman kan gjenkjenne dette og ta barnet som lærling. Lærlingen lærer urter, sanger, trommerytmer og navnene på hundrevis av åndevesener. Han lærer hvordan sykdom ser ut i åndeverdenens øyne – noen ganger som mørke slanger, andre ganger som skyer som kveler kroppen.

Opplæringen varer ofte i mange år. Før man blir en full balian, må man gjennom en prøvelse: en dyp transe der man reiser mellom verdenslagene, møter sine forfedres ånder, og får sitt kraftdyr – sitt åndelige speil.

‍

Verdenenes tre lag

Taman-folket beskriver kosmos som et tre med røtter, stamme og krone – et symbol mange sjamaner i verden deler.

Oververdenen er de høye åndenes rike. Her bor forfedrenes sjeler og de himmelske vokterne, og noen ganger kan sjamanen hente kraft derfra til helbredelse eller visdom.

Midtverdenen er menneskenes verden, der dagliglivet utspiller seg, men hvor ånder likevel vandrer usett.

Underverdenen er et mørkere, men ikke nødvendigvis ondt sted – det er her energier fødes, og sjamanen kan forhandle med de ville kreftene som skaper balanse og død.

Når balianen trer inn i transe, følger han stammen på dette store kosmiske treet – stigende eller synkende, alt etter hva han søker.

‍

Trommene og sangene

Ingen sjamanisk reise uten musikk. Balianen bruker ofte rytmiske instrumenter laget av bambus eller trommer trukket med dyrehud. Lyden er både et språk og en bro. Når rytmen begynner, endrer verden seg. Fuglene tier, vinden lytter.

Sjamanen synger lange, melodiøse bønnesanger – pengasoh – som forteller åndene hvem han er, hvorfor han har kommet, og hvilke gaver han bringer. Sangene kan beskrive hele reiser: over fjell av ild, gjennom elver av minner, inn i forfedrenes rike. I dette språket finnes bilder som ikke oversettes, men føles: lyden av skog i hjertet.

For de unge i Taman-landsbyene er det alltid et øyeblikk av ærefrykt når trommen begynner. De vet at nå åpnes portene – mellom drøm og virkelighet, mellom liv og død.

‍

Helbredelse som gjenveving

Når et menneske blir sykt, kalles balianen til huset. Familien stiller frem offergaver: ris, egg, blomster, og en liten bolle med vann som et symbol på sjelens speil. Røyken fra røkelsen trekker opp i luften, og sjamanen begynner sin reise.

Helbredelse er aldri bare medisinsk, men en gjenveving. Tamanene ser sykdom som en revne i livets vev, og sjamanen vever trådene sammen igjen. Han bruker planter med kraft – roten av ingefær, bark av helbredende trær, blader med bitre smaker – men det virkelige verktøyet er hans evne til å kommunisere med åndene.

Etter seremonien må pasienten ofte unngå visse matvarer eller steder i flere dager, for sjelen som nettopp er vendt hjem, er ennå sårbar som en fugleunge.

‍

Drømmenes port

Drømmer spiller en avgjørende rolle i taman-sjamanisme. Mange seremonier blir planlagt etter drømmer, og åndene taler gjennom nattens bilder.

En sjaman kan fortelle at en fisk i drømmen betyr et budskap fra vannets ånder, mens en flygende fugl kan være et varsel om kommende endring. Men det viktigste er følelsen i drømmen – om den var kald eller varm, fylt av sang eller stillhet.

Barn blir ofte oppmuntret til å fortelle drømmene sine ved morgengry. Slik utvikles evnen til å lytte – ikke bare med ørene, men med hele kroppen.

‍

Tamanenes forhold til naturen

Taman-sjamanismen er uløselig forbundet med naturens rytme. Hver elv, hvert fjell og hvert dyr har en vokterånd. Før man hogger et tre, ber man om tillatelse. Før man fisker, kaster man litt ris i elven som takk.

Dette er ikke symbolikk for Taman-folket – det er ren respekt. De tror at mennesket kun er én del av et stort slektskap som også omfatter trærne, dyrene og vinden. Å skade skogen uten samtykke er å såre sin egen familie.

Sjamanens rolle blir derfor også politisk og økologisk: han minner folk om sine røtter og sitt ansvar for livets helhet. I nyere tid, der skogene trues av hogst og palmeoljeplantasjer, har flere ballianer begynt å samarbeide med miljøaktivister. For dem er det ikke bare naturvern, men sjelens vern.

‍

Overganger og ritualer

Taman-sjamanismen omfavner menneskets livsløp fra fødsel til død. Når et barn blir født, kalles en sjaman til å velsigne det og be åndene gi en sterk semangat. Under oppveksten får barnet sitt “åndelige søsken” — et dyr som sjamanen finner i transe, og som skal følge barnet i livet.

Når noen dør, holdes en ngayau, en overgangsseremoni. Sjamanen leder sjelen til forfedrenes land slik at den ikke blir fanget i mellomverdenen. Slike ritualer kan vare i flere netter med sang og trommespill. I lyset fra faklene virker jungelen levende, som om den puster sammen med menneskene.

‍

Når moderne tid møter åndenes tid

Som mange urfolk i Sørøst-Asia lever Taman-folket i møter mellom to verdener. Unge mennesker drar til byene for å studere eller jobbe. Mobiltelefoner, fjernsyn og internett finner veien inn i landsbyene. Samtidig føler mange at noe glipper – en forbindelse til noe gammelt og hellig.

Derfor ser vi i dag en slags gjenfødelse av taman-sjamanismen. Unge tar opp instrumenter, lærer de gamle sangene, og deltar i verksteder for å forstå symbolene og plantemedisinen. Noen sjamaner kombinerer gamle metoder med moderne kunnskap, for eksempel ved å forklare helbredelse som “balansering av energi” eller “psykologisk ro”. Likevel insisterer de på at den åndelige kjernen må bevares: respekten for de usynlige kreftene.

‍

Når jungelen blir lærer

En av de mest fascinerende sidene ved taman-sjamanismen er hvordan den ser på naturen som en levende skole. Skogen underviser, sier de gamle. Et tre viser tålmodighet, maurene lærer samarbeid, tordenværet minner deg om ydmykhet.

Sjamaner går ofte alene i jungelen i mange dager for å søke visjoner. De faster, mediterer og drikker infusjoner av visse planter som hjelper dem å åpne sansene. De lytter til fuglesangens mønstre og vannets stemme. Der, midt i den stillheten, kommer svarene – ikke som ord, men som opplevelser.

‍

En åndelig inspirasjon for verden

Taman-sjamanismen bærer et budskap som går langt utover Borneos jungel. I en tid der mange mennesker på jorden kjenner seg frakoblet fra naturen, minner denne tradisjonen oss om at alt liv henger sammen.

Når man ser på jorden som et levende vesen, forandres måten man handler på. Man begynner å legge merke til de små tegnene – månen som stiger, vinden som endrer tone, fuglene som roper i regn. Man forstår at spiritualitet ikke er noe som skjer i templer, men i hvert pust, hvert skritt på jorden.

Mange moderne mennesker, også utenfor Asia, søker nå inspirasjon fra slike tradisjoner. Ikke ved å kopiere ritualer, men ved å lære holdningen: å leve med respekt, tilstedeværelse og kjærlighet til alle skapninger.

‍

De usynliges arv

En natt, når jungelen er mørk som koks og sikadene synger i kor, kan man i en Taman-landsby høre den dype, rytmiske trommen starte. Et barn våkner, lytter og kjenner hjertet slå i takt. Kanskje vil han en dag bli en balian. Kanskje ikke. Men sangen som fyller natten, er en del av ham uansett – en arv av lyd, røyk og ånd.

Taman-sjamanismen lever så lenge noen fortsatt husker at verden er magisk. Den minner oss om at bak hvert tre og under hver sten finnes et pust av livets ånd, ventende på å bli hørt.

Det er dette balianen forsøker å lære oss: Å lytte dypere. Å leve slik at sjelen og naturen vandrer sammen – i gjensidig respekt, i rytmen av trommen, og i visdommen som kommer fra stillheten etter sangen.

‍

Kilder

Bernstein, Jay H.: Spirits Captured in Stone: Shamanism and Traditional Medicine among the Taman of Borneo. Lynne Rienner Publishers, 1997.

Bernstein, Jay H.: “Taman Shamanism (Borneo).”

I: Shamanism: An Encyclopedia of World Beliefs, Practices, and Cultures, Academic Works, 2004.

Rousseau, Jérôme: Review av Spirits Captured in Stone...

Journal of Asian Studies, 1998.

King, Victor T.: “Reflections on Borneo Studies, Anthropology and the Social,” Working Paper Series, IAS, 2020.

Encyclopedia Britannica: “Shamanism | Definition, History, Examples, Beliefs.”

Winkelman, Michael: “Shamanism in Cross-Cultural Perspective.” International Journal of Transpersonal Studies, 2012.

Wadley, RL: “Reconsidering an Ethnic Label in Borneo The 'Maloh' of ...”

Journal of Southeast Asian Studies, 2000.

‍