Forestill deg en iskald morgen for mer enn ti tusen år siden. Frostrøyken står som sølvtråder mellom granene, og en jeger trekker pusten dypt inne i en tåkefylt sump ved Europas nordlige breddegrader. Han er ikke helt menneske lenger – i hvert fall ikke etter sitt eget syn. På hodet bærer han et frontstykke av hjort med gevir, huden er spent over skuldrene, og sporene han følger er mer intuitive enn synlige. I hans verden går man ikke bare ut for å jakte. Man går ut for å bli dyret.

‍

Dette er ikke bare spekulasjon, men et bilde basert på arkeologiske funn og etnografiske kilder. Gjennom tusener av år har mennesker tatt på seg horn og gevir for å inkarneres i de skapningene de jaktet på, ikke kun for praktiske formål, men som del av en dypere rituell og åndelig forbindelse. Disse praksisene har skissert konturene av urgamle forestillinger om naturforståelse, makt, balanse og forvandling. Den hornede jegeren – enten det var hjort i Eurasia eller vill sau i Nord-Amerika – var mer enn en dyktig jeger. Han var et slags levende grensesnitt mellom verdener.

‍

Vi skal følge sporene i snøen – fra Europas tåkete mesolittiske skoger til Nord-Amerikas tørre sletter – og forsøke å forstå hvem disse hornede menneskene var. Vi skal se på hvordan jakten ble liturgi, hvordan gevir ble symbol og hvordan sjamanen bar dyrets kraft inn i menneskets verden.

‍

Mellom dyr og menneske – en urforbindelse

I mange førhistoriske samfunn eksisterte ikke et tydelig skille mellom mennesker og dyr slik vi kjenner det i dag. Et hjortedyr eller en vill sau ble ikke betraktet som et “annet vesen”, men som en parallell livsform, med egen sjel, intensjon og kraft. I flere urfolksspråk viser ord for enkelte dyr både til selve dyret og til noe sakralt, som natur, himmel eller guddom.

I Nord-Asia kunne eksempelvis ordet bugu bety både reinsdyr og himmelsk kraft. Tilsvarende kunne vill sau i amerikanske kulturer være symbol for livskraft, jaktlykke eller direkte forbundet med ordet “å drepe” – ikke som vold, men som del av den sykliske livgivende kraften.

Hos disse menneskene handlet jakt ikke bare om næring; den var en hellig handling som måtte forberedes. Jakten sammenfalt ofte med ritene for fruktbarhet, overgangsseremonier og fornyelse.

‍

Geviret som port – å bli dyret

I Europa finnes arkeologiske funn fra steder som Star Carr (England) hvor man har avdekket hodeplater av hjort, med hull borede inn for å festes til menneskehoder. Disse ble ikke kun brukt praktisk for å nærme seg dyrene – tanken var at mennesket ble dyret, både fysisk og mentalt.

Når jaktlaget danset ikledd gevir, imiterte bevegelser og lyd, var dette mer enn skuespill. Dette var en måte å skifte status og identitet på – midlertidig. Man ble et vesen i overgang mellom menneske og dyr, mellom denne verden og den andre. I trancen som skapes gjennom rytmisk tromming, dans og i enkelte tilfeller bruk av psykedeliske planter, dreide man sin bevissthet inn i dyrets perspektiv. I det øyeblikket sammenfallet oppsto, antok jegeren dyrets kraft og med det evnen til å lykkes i jakten.

Det samme bilde finner vi i Amerika, hvor enkelte jegere bar horn fra vill sau eller prærieantiloper. I noen kulturer ble det sagt at jakt ikke kunne lykkes med mindre man først hadde drømt om dyret – en drøm som gjerne ble gitt av dyresjelen selv.

‍

Jakten som drama – når naturen svarer

I den amerikanske ørkenen kunne man høre rungende smell når to villsaubukker kolliderte under kamp. Urfolk brukte denne kunnskapen aktivt under jakt. De imiterte lydene, eller brukte hunder til å drive dyrene fram mot jegere som lå skjult. Noen ganger bygde de “falske jegere” av steinblokker langs kanten av kløfter, for å lure dyrene til å tro at jegerne var flere.

I Eurasia er det dokumentert at jegere gnidde seg inn i naturlige oljer for å fjerne menneskelukt og kunne bevege seg stille i hjortens område. De kunne knele og imitere hvordan dyrene spiste, ikke i grotesk form, men som en handling for å knytte seg til livskraften dyret representerte.

Når dyret ble felt, var ikke ritualet over. Bein og hodeskalle ble ofte lagt på plattformer eller festet på stolper, for at sjelen skulle vandre tilbake inn i verden og gi opphav til nytt liv.

‍

Fra jeger til sjaman – når hornet blir hellig

Etter hvert oppstod en gruppe mennesker som fikk særskilt ansvar for kontakten mellom verdener: sjamanene. Disse var trosset overgangsfasen mellom jeger og dyr så mange ganger at de ikke lenger bare “hermet naturen”; de kommuniserte direkte med den.

Her ble horn og gevir ikke lenger brukt som jaktverktøy, men som permanent symbol på åndelig kraft.

I Sibir kunne en sjaman bære en drakt av hjorteskinn med små jernstykker formet som gevir. Det var ikke lenger nødvendig med ekte gevir; symbolet var nok. Hornene representerte:

forbindelsen med dyrenes verden

kraften til å bevege seg mellom dimensjoner

status som vokter mellom liv og død

oppstigning (som grener) og rotforbindelse (som slektslinjer)

‍

I Amerika bar enkelte sjamaner horn fra bighorn sauer, sydd sammen med skjell og tråd av planter. Disse hornene kunne fungere som en beskyttelse og et tegn på at bæreren var “dyrenes herre” – den som kunne bringe dem til menneskene når behovet var der.

‍

Seremonier og overganger – fra gutt til mann, fra menneske til vokter

I flere kulturer måtte unge menn felle sitt første store dyr – ofte hjort eller vill sau – som en del av en overgangsseremoni til voksenlivet. Dette var mer enn et bevis på styrke; det var en bekreftelse på at de kunne balansere kraften i naturen med respekt.

I Hopi-tradisjonen bærer noen av medlemmene  horn under seremonier som markerer nytt liv. Hos Navajo finnes guden Ghanaskidi, som har bighorn-horn og kontrollerer overflod og tåke. I noen ritualer vendes hornet motsatt vei som tegn på overgang mellom liv og død.

‍

Når dansen blir bønn

Noen grupper, som Havasupai i Grand Canyon, danser fortsatt med horn i seremoniell sammenheng. Hornene er i dag laget av papir eller tre, men symbolikken er intakt. Dansen er ikke forestilling; det er bønn. En bevegelse inn i det gamle, inn i et slektskap med dyret som en gang ga dem liv.

Gjennom sang og etterligning av dyrenes bevegelser, forsøkte man å tiltrekke dyrets sjel, ikke for å dominere det, men for å etablere en form for samtykke. I noen tradisjoner ble det sagt at dyret måtte ville bli jaktet – mennesket måtte be om lov.

Fra jakt til kosmologi – hornets plass i universet

I enkelte tradisjonelle kosmologier symboliserer fjellets topp det guddommelige punktet der kraften er sterkest. Vill sau lever ofte i denne høyden, og blir dermed en naturlig bærer av den øverste energi. Når sjamanen bærer horn fra disse dyrene, markerer han ikke bare dominans – han bærer fjellets kraft.

Geviret kan ses som en antenne mot himmelen og samtidig som røtter tilbake til dyrene og forfedrene. Slik blir sjamanen et levende tre i menneskeform – med røtter i jordens dyp og grener mot himmelen.

‍

Hornjegerens arv – hva forteller dette oss i dag?

Det kan være lett å betrakte disse skikkene som fremmede, nesten uforståelige. Men om vi lytter inn i kjernen av det hele, finner vi ideer som er slående aktuelle:

Mennesket er ikke atskilt fra naturen, men en del av den.

Jakten handlet om gjensidighet, ikke utnyttelse.

Transformasjon er mulig – gjennom ritual, respekt og intensjon.

Symboler har kraft når de bæres med innsikt.

I vår tid er det sjelden noen tar på seg horn for å jakte. Men kanskje kan vi fremdeles lære noe av den hornede jegeren. Kanskje kan vi, om ikke med gevir, så med intensjon, tre inn i en mer lyttende relasjon til naturen. Vi trenger ikke bli dyret – men kanskje kan vi igjen lære å lytte som dyret.

‍

Et ekko mellom tider

Når vi ser på gamle hulemalerier av hornede mennesker, kan vi spørre: er dette en gud, et menneske, et dyr? Svaret er muligens: ja.

Den hornede jegeren var ikke én ting. Han var overgangen, relasjonen, innpustet mellom verdener. Han jaktet, men han tilba. Han tok liv, men ga kraft videre.

I ettertid kan vi kanskje si det slik:

Han bar horn for å huske at styrke krever ydmykhet.

Han bar dyrets ansikt for å minne om at livet er en sirkel.

Og når han vendte tilbake, la han geviret fra seg – men kraften bar han videre.

Kanskje gjør vi klokt i å hente litt av den kraften tilbake. Ikke for å jakte, men for å leve.

‍

Kilder

Mykhailova, N. & Garfinkel, A. P. (2018). Horned Hunter — Shaman, Ancestor, and Deity. Origin of language and culture: ancient history of mankind, Vol. 5(1), 5–26.

HORNED_HUNTER_SHAMAN_ANCESTOR_A…

Eliade, M. (1972). Shamanism: archaic techniques of ecstasy. Princeton University Press.

Jacobsen, E. (1993). The Deer Goddess of ancient Siberia: a study in the ecology of belief. Studies in the History of Religions, Volume LV.

Conneller, C., & Schadla-Hall, T. (2003). Beyond Star Carr: The Vale of Pickering in the 10th millennium BP. Proceedings of the Prehistoric Society, 69: 85–105.

Garfinkel, A. P. (2006). Paradigm shifts, rock art theory, and the Coso sheep cult of eastern California. North American Archaeologist, 27: 203–244.

Garfinkel, A. P. & Austin, D. (2011). Reproductive Symbolism in Great Basin Rock Art. Cambridge Archaeological Journal, 21(3): 453–471.

Garfinkel, A. P. et al. (2016). Ritual, Ceremony, and Symbolism of Archaic Bighorn Hunters. Rock Art Research, 33(7): 193–209.

Matheny, R. T. et al. (1997). Animal ethology reflected in the rock art of Nine Mile Canyon, Utah. Journal of California and Great Basin Anthropology, 19(1): 70–103.

Myers, D. L. (1997). Animal Symbolism among the Numa. Journal of California and Great Basin Anthropology, 19: 32–97.

Vander, J. (1997). Shoshone Ghost Dance Religion: Poetry Songs and Great Basin Context. University of Illinois Press.

Reichard, G. A. (1950). Navajo religion – A study of symbolism. Princeton University Press.

Titiev, M. (1992). The Hopi. University of Arizona Press.

Hultkrantz, Å. (1981). Belief and Worship in Native America. Syracuse University Press.

Devlet, E. (2001). Rock art and the material culture of Siberian and Central Asian shamanism. In N. Price (red.), The Archaeology of Shamanism. Routledge.

‍

‍