I en landsby i India, idet solen synker bak palmetrærne, samles folk i ring. Det er ikke et tempel av stein de søker denne kvelden, men et menneske. En healer. En formidler. En som kjenner språkene mellom verdener.

Trommen begynner å slå. Sangene er gamle, men lever fortsatt. Noen lukker øynene. Andre gråter stille. Her er det ikke et skarpt skille mellom kropp og sjel, sykdom og historie, menneske og natur. Her lever sjamanismen – midt i hverdagen.

‍

Før religionene fikk navn

India er kjent for sine store religioner, hellige tekster og templer. Men lenge før skriftene, før presteskap og institusjoner, fantes det andre spirituelle veier. Jordnære, muntlige og levende.

I mange deler av India – særlig blant stammefolk og landsbykulturer – har sjamanistiske tradisjoner vært en naturlig del av livet. Her handler spiritualitet ikke om å tro på noe, men om å delta i det. Åndene er ikke fjerne. De er i skogen, i elven, i sykdommen – og i helingen.

‍

Healer, historieforteller og brobygger

Den indiske sjamanen – enten hun kalles healer, medium eller ritualleder – har mange roller. Hun heler ikke bare sykdom. Hun hjelper mennesker å forstå hvorfor noe har kommet ut av balanse.

Kanskje er det sorg som ikke er grått ferdig. Kanskje en konflikt i familien. Kanskje en ånd som er blitt oversett. I stedet for å spørre «hva feiler deg?», spør sjamanismen:
Hva har skjedd med deg – og hvem har du mistet kontakten med?

Heling skjer gjennom transe, sang, rytme, dans og samtale med åndeverdenen. Det er dramatisk, intenst og dypt menneskelig.

‍

Transe er ikke flukt – det er ferdighet

Mange har misforstått sjamanisme som kaotisk eller ukontrollert. Men i indisk sjamanisme er transe en ferdighet som trenes over tid. Healerne går bevisst inn i endrede bevissthetstilstander – og kommer tilbake igjen.

‍

Dette er ikke galskap. Det er kunnskap.

I India har man lenge hatt rom for tanken om at mennesket ikke bare har én identitet, én bevissthet eller én sannhet. Man kan romme flere lag samtidig. Og nettopp derfor har sjamanistisk heling hatt en naturlig plass – også i møte med psykisk smerte.

Når det moderne møter det eldgamle

I dag lever sjamanismen i India side om side med moderne medisin, teknologi og storbyliv. Noen avviser den som overtro. Andre vender tilbake til den når ingenting annet hjelper.

For mange unge mennesker – både i India og i Vesten – representerer disse tradisjonene noe dyrebart: en måte å forstå seg selv på som ikke reduserer alt til diagnoser og prestasjon.

Sjamanisme minner oss om at heling ikke alltid handler om å fjerne noe, men om å gjenopprette forbindelser.

‍

En levende arv

Sjamanismen i India er ikke et museum. Den er levende. Den forandrer seg. Den utfordres. Men den forsvinner ikke.

For så lenge mennesker spør:
Hvem er jeg?
Hvor hører jeg til?
Hva betyr det å være hel?

– vil det finnes de som lytter til trommens rytme og våger å gå mellom verdener.

Og kanskje er det nettopp der, i dette rommet mellom det gamle og det nye, at sjamanismen har mest å gi oss i dag.

‍

Kilder

Dandekar, Deepra (2018). Shamanism. I: P. Jain et al. (red.), Hinduism and Tribal Religions, Encyclopedia of Indian Religions. Springer Science+Business Media B.V.

Eliade, Mircea (1972). Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy. Princeton University Press.

Harner, Michael (1990). The Way of the Shaman. Harper & Row.

Walsh, Roger N. (1991). The Spirit of Shamanism. Tarcher.

Hutton, Ronald (2007). Shamans: Siberian Spirituality and the Western Imagination. Hambledon Continuum.

Vitebsky, Piers (2017). Living Without the Dead: Loss and Redemption in a Jungle Cosmos. University of Chicago Press.

Kakar, Sudhir (1982). Shamans, Mystics and Doctors: A Psychological Inquiry into India and Its Healing Traditions. Oxford University Press.

Hultkrantz, Åke (1996). Shamanic Healing and Ritual Drama. Crossroad.

Turner, Victor (1995). The Ritual Process: Structure and Anti-Structure. Aldine Transaction.

Kehoe, Alice B. (2000). Shamans and Religion: An Anthropological Exploration in Critical Thinking. Waveland Press.

‍

‍

‍