I møte med den fascinerende og komplekse verdenen av førkristen tro i Skandinavia under sen jernalder og vikingtid, dominerer gjerne fortellingene om de storslagne kultstedene og de mytiske gudene. Midt i sagaenes skinnende halllys og på de vidstrakte offerstedene ved Gamla Uppsala og Hlaðir er det lette å la seg rive med av bildene av rituelle stormønstringer til ære for guder som Óðinn, Þórr og Freyr. Men hva med den vanlige bonden? Hvordan var troen og kulten til gårdsfamilien som levde et liv dypt knyttet til jord og natur, langt unna de politiske og religiøse sentrene? For å forstå dette, må vi forlate de offentlige scenene og gå inn i hjemmenes og gårdenes sivile sfære, der hverdagsliv og tro ofte smeltet sammen. Gjennom denne historiefortellingen får vi et innblikk i hvordan troen tok form i de små husholdningene, der ritualene var tett vevd inn i dagliglivet – en privatsfære som tradisjonell forsking altfor ofte har oversett.

‍

Den store historien og dens skygger

I tradisjonell forskning har kildene dominert av heltedikt, kongesagaer og arkeologiske funn fra rituelt viktige plasser lagt grunnlaget for vårt bilde av den norrøne religionen. Disse kildene, skrevet ned hovedsakelig etter kristningen, bærer preg av elitenes perspektiv og legitimerer ofte de store gudene og mektige tempelanlegg som de mest synlige og viktige uttrykkene for religiositet i perioden. Som Anders Kaliff påpeker, lå likevel den egentlige religiøse kjerne i de daglige, private ritualene som fant sted i hjemmene og små fellesskap, og som betydde mer for den jevne bonden enn de storslåtte offentlighetene.

Dette paradokset har fått forskere til å løfte blikket fra sporene etter de store kultseremoniene til de diskrete, tilsynelatende ubetydelige familiære praksisene, i et forsøk på å rekonstruere et bredere og mer nyansert religiøst landskap — en familiereligion eller husholdningsreligion som preget den daglige troen og rytmen i livet hjemme på gården.

‍

Mer enn mat og arbeid

For å forstå denne private siden ved norrøn tro, er det viktig å kjenne til gårdsfamiliens tid og rom. Arkeologiske undersøkelser viser at det vanlige boforholdet i den norrøne jernalderen var langhus, der hovedrommet utgjorde en multifunksjonell arena for matlaging, håndverk, hvile og sosialisering. Rommet på langhuset var samtidig kjøkken, soverom, verksted og kultsted. Den nære plassen mellom menneskers daglige gjøremål og det overnaturlige tyder på at ritualer og fromhet var en integrert del av hverdagen, ikke noe atskilt eller sjeldent.

Et slikt liv samlet familiemedlemmer, tjenestefolk, slaver og kanskje til dels utleide arbeidere i et fellesskap, en sosial enhet. Denne husholdningen, «hjú» på norrønt, var sentral både som økonomisk enhet og religiøst fellesskap. Den representerte en dynamisk sammensetning som ikke nødvendigvis var begrenset til biologi, men inkluderte også allierte, gjester, og underordnede, noe som speiler en fleksibel forståelse av «familie» i denne tidsperioden

‍

Husholdningsreligionens kjennetegn

I motsetning til de offentlige blotene som krevde samlinger på sentrale steder og storstilt ofring, var husholdningsreligionen ofte knyttet til det konkrete hjemmet eller umiddelbart nærmiljø. Den foregikk gjerne i de samme rommene der dagliglivets trivielle gjøremål fant sted, men var like fullt dypt meningsfull for deltakerne. Ritualene var vanligvis viet til lokale ånder—familiens beskyttere, forfedre eller naturvesener nær gården—og skapte en kobling mellom det menneskelige fellesskapet og det overnaturlige landskapet rundt dem. Dette framheves i beskrivelser av kulten ved Giljá, der landets beskytter blir sett på som en seer med kontroll over dyrebestanden, eller i senere tekster hvor ofringer til lokale «landvættir» blir ansett som viktige for gårdens velstand.

En annen viktig karakteristikk var kvinnens posisjon som kultleder i mange husholdningsritualer. Der offentlig kulttradisjon ofte domineres av menn, ser vi i flere beretninger at kvinner hadde sentrale roller—enten som prestinner, husholdets åndelige voktere, eller som formidlere av magi og profeti. For eksempel i Vǫlsa þáttr, hvor husfruen aktivt sirkulerer et rituelt, mytisk symbol og leder familiekulten, fremstår hun som en sentral religiøs aktør. Dette illustrerer et kjønnsforskyvningsmønster der den private sfæren gikk i retning av større kvinnelig innflytelse enn den offentlige.

Historiene fra sagalitteraturen og dikt som Austrfararvísur og Þiðranda þáttr ok Þórhalls påpeker også at husets vegger og dører var ikke bare fysiske barrierer, men symbolsk viktige skiller mellom det kjente, trygge og det ukjente farlige. Når det ble holdt blot for alvvesener (álfar) eller andre lokale ånder, var det ikke tillatt for utenforstående å trenge inn, ofte ble dørene holdt lukket som et ledd i å skjerme deltakerne mot ondskap utenfra. Slike ritualer kunne ikke brytes av tilreisende eller besøkende, uansett status eller ansvar.

Denne strenge kontrollen med hvem som hadde tilgang til ritualet understreker at husholdningsreligionen ikke bare var assosiert med sted, men med deltakelse i fellesskapet. Blant kjente og nære kunne gjester bli inkludert, som i fortellinger hvor venner overnatter i lengre perioder og deltar i den religiøse praksisen. Det gir en forestilling om et sosialt definerbart fellesskap, der ritualet er en markør for intern solidaritet

Fra matoffer til forfedrekult

Mat og drikke var ofte viktige elementer i husholdningsritualene, men ikke nødvendigvis i form av store, forseggjorte dyreofringer som i de offentlige blotene. Det kunne være mindre «vegetariske» ofringer, som melk og andre landbruksprodukter, mens kjøtt i mindre grad ble benyttet. Historier om såkalte «älvkvarn» og tradisjonen med å legge matoffer på hellige steiner eller innledende forberedelser kan være eksempler på slike praksiser.

Forfedrekult spilte også en sentral rolle. I sagaene fortelles det hvordan avdøde familiemedlemmer, ikke sjelden høystatus-personer, fortsatt ble æret etter døden og knyttet til gården som ånder eller «alver». Denne forbindelsen mellom fortid og nåtid synes å være et viktig bindeledd i familie- og husholdningsreligionen, der offer og rituell ære gjorde kontakten med forfedrene levende og beskyttende.

‍

Livets overganger

Mens de store overgangsritualene som fødsel, bryllup og død er viktige i mange religioner, er de i de norrøne kildene i mindre grad koblet eksplisitt til husholdningsreligionen slik vi kjenner den fra sagaene. Det kan skyldes kildenes aristokratiske og kristne perspektiv, eller at slike hendelser ikke var rituelt markert i den private sfæren i samme grad som senere i historien. Likevel finnes visse indikasjoner på bruk av rituelle handlinger rundt fødsel og navnsetting i de gamle eddadiktene. Når det gjelder døden, er den rituelle begravelsen av høvdinger et bedre dokumentert område, men disse skjedde som regel i større fellesskap og utendørs, ofte i gravhauger, utenfor hjemmets private ramme.

‍

En ny forståelse av vikingtidens tro

Å trå utenfor de gode sagafortellingene om guder og storslåtte blot, åpner en rikere og mer levende forståelse av hvordan troen levde i det nære, daglige livet til den vanlige bonden og hans familie. Husholdningsreligionen var en levende dimensjon av deres eksistens, der sosiale relasjoner, natur og usynlige krefter sammenvevet livets praktiske og åndelige sider. Kvinners lederskap, lokalånder og forfedrekult utgjorde noen av de sentrale elementene i denne private troen.

Denne privatsfæren var i likhet med mange andre samtidige kulturer preget av en skjør balanse mellom det synlige og det usynlige, mellom det menneskelige og det guddommelige, et samspill som krevde både omtanke, grenser og ærbødighet. Når vi idag ser tilbake, er det viktig å gi rom for at troen var mangfoldig og differensiert – ikke bare en eliteorientert religion, men inngrodd i de små fellesskapene som utgjorde det norrøne samfunnets grunnvoller

Kilder:

Murphy, Luke John. Familial Religion in Pre-Christian Scandinavia? Ancestor-Worship, Mother-Priestesses, and Offerings for the Elves. Aarhus University/University of Iceland/Stockholm University, 2019.

Kaliff, Anders. “Offering, Society and Ritual at Gamla Uppsala.” Studia Archaeologica, vol. 123, 2001.

Bodel, John, and Saul M. Olyan, editors. Household and Family Religion in Antiquity: Th Ancient World Comparative Histories. Wiley-Blackwell, 2008.

Bellah, Robert N. Religion in Human Evolution: From the Paleolithic to the Axial Age. Harvard University Press, 2011.

Gunnell, Terry. The Origins of Drama in Scandinavia. Boydell and Brewer, 1995.

Jochens, Jenny. Old Norse Images of Women. University of Pennsylvania Press, 1996.

Raudvere, Catharina. “Popular Religion in the Viking Age.” In: The Viking World, edited by Stefan Brink and Neil Price, Routledge, 2008.

Schjødt, Jens Peter. Initiation Between Two Worlds: Structure and Symbolism in Pre-Christian Scandinavian Religion. University Press of Southern Denmark, 2008.

Grønlie, Siân. “‘No Longer Male and Female’: Redeeming Women in the Icelandic Conversion Narratives.” Medium Aevum, vol. 75, no. 2, 2006.

‍