Sjamanistisk Forbund

En fortelling om ild, ånd og heling

Skogen er stille før den våkner. Ikke stille på den døde måten, men på den lyttende måten. Den typen stillhet som finnes rett før noe skjer. Bjørkene står der som gamle voktere, hvite og værbitte, med arr etter frost, vind og tid. Det er i disse arrene chagaen vokser. Ikke som en blomst, ikke som noe vakkert i vanlig forstand, men som et mørkt, forkullet sår – et tegn på at noe lever i grenselandet mellom liv og død.

Chagaen ser ikke ut som medisin. Den ser ikke ut som noe man skal ta inn i kroppen. Den ligner mer restene etter et gammelt bål, som om lynet har slått ned og etterlatt seg et stykke natt midt på trestammen. Likevel er det nettopp her, i dette svarte hjertet av bjørk, at en av skogens eldste lærere bor.

Denne artikkelen en fortelling om chaga. Men enda mer er det en fortelling om en seremoni – om hvordan mennesker igjen har lært å lytte til planter, ild og ånd. Om hvordan heling ikke bare handler om virkestoffer, men om relasjon. Om hvordan en sopp kan være både medisin og vesen, både substans og bevissthet.

Skogens slektskap

I samisk tradisjon er naturen ikke noe man eier. Den er noe man er i slekt med. Trær, steiner, dyr og planter er ikke ressurser, men relasjoner. De har ånd, vilje og hukommelse. Når man går inn i skogen, går man ikke inn i et nøytralt rom, men inn i et levende fellesskap.

Å sanke chaga er derfor ikke jakt i vanlig forstand. Det er en form for møte.

Man går sakte. Man lar blikket gli over bjørkestammene. Ikke for å lete grådig, men for å gjenkjenne. For chagaen viser seg ikke for den utålmodige. Den vokser ofte høyt oppe, på gamle trær, der barken har sprukket og treet har kjempet lenge. Den finnes der livet er hardt, der motstand har formet styrke.

Når man finner den, stopper man. Man legger hånden på treet. Man spør – ikke høyt nødvendigvis, men med kroppen og hjertet – om det er tillatt å ta. Og man tar aldri alt. Chagaen skal få vokse videre. Bjørka skal leve. For heling som ødelegger sitt opphav, er ikke heling.

Etterpå legges det igjen en gave. Litt mat. En slurk te. Et stille takk. For det som tas, er ikke bare en fysisk substans. Det er en relasjon som åpnes.

‍

Glemsel og gjenoppdagelse

På norsk side av Sápmi var chaga lenge nesten glemt. Moderniseringen, effektiviseringen og den moderne medisinen fortrengte sakte den kunnskapen som ikke lot seg standardisere. Likevel levde tradisjonen videre på russisk side av Sápmi, hvor chaga fortsatt ble drukket som te og brukt som del av hverdagslig og seremoniell praksis.

Da chagaen igjen begynte å vise seg tydeligere her, skjedde det ikke først og fremst som en trend eller et kosttilskudd. Den kom tilbake som lærer.

Gjennom jevn bruk av chaga-te erfarte flere at virkningen strakte seg utover det kroppslige. Sansene ble skjerpet. Drømmene tydeligere. Intuisjonen dypere. Det oppsto en forståelse av at chaga ikke bare virket gjennom sine kjemiske forbindelser, men også gjennom sitt nærvær.

Spørsmålet meldte seg stille, men tydelig: Hvordan ønsker chagaen selv å bli møtt?

‍

Da seremonien tok form

Svaret ble ikke hentet fra bøker eller systemer. Det ble hentet gjennom relasjon.

Kyrre, som gjennom mange år har arbeidet i skjæringspunktet mellom samisk tradisjon, sjamanistisk praksis og plantekunnskap, tok initiativ til å spørre videre. Ikke for å skape en ny seremoni, men for å lytte. Sammen med en samisk eldre ble det bedt om veiledning – ikke fra mennesker alene, men fra chagaens ånd selv.

I 2008, under en tre dager lang seremoni i Finnmark, begynte chaga-seremonien å ta form. Den vokste frem langsomt og uten hast, som chagaen selv. I 2010 ble seremonien delt offentlig for første gang, og har siden blitt videreført av Kyrre og andre i Sjamanistisk Forbund, alltid med samme kjerne: respekt, relasjon og tilstedeværelse.

‍

Å åpne rommet

Chaga-seremonien begynner lenge før noen drikker te.

Den begynner med ilden.

Ilden er ikke bare varme, men et levende samlingspunkt mellom verdener. Før seremonien starter, konsekreres ildstedet, ofte med einer. Røyken stiger sakte og binder sammen jord og himmel. Rommet endrer karakter. Oppmerksomheten samles. Det hverdagslige trer til side.

Ved inngangen til seremoniplassen brennes chaga på begge sider. Røyken markerer overgangen fra det vanlige til det hellige. Når man går gjennom denne åpningen, trer man inn i et rom hvor andre regler gjelder – et rom preget av stillhet, respekt og nærvær.

‍

Kokingen – å vekke chagaens ånd

Chagaen legges i vann og settes over ilden. Den fosskoker ikke, men trekker langsomt, ofte i to til fire timer. Dette er et arbeid som krever tålmodighet og tilstedeværelse.

Mens teen langsomt mørkner, rettes bønner og intensjoner mot chagaens ånd. Ikke som faste formuleringer, men som et fokusert nærvær. I denne tradisjonen forstås kokingen som en måte å vekke chagaens ånd på – gjennom varme, tid, ild og oppmerksomhet.

Det er ikke bare virkestoffene som frigjøres. Det er også relasjonen.

‍

Seremoniens indre arbeid

Når chaga-teen deles, er rommet allerede forandret. Stillheten er dyp, men levende. Mange opplever at tiden mister sin vanlige form.

Før man drikker, inviteres deltakerne til å henvende seg til chagaens ånd. Til å uttrykke sin intensjon – stille eller høyt – og åpne seg for det arbeidet som skal skje.

Seremoniholderens oppgave er å holde rommet åpent og fokusert. Dette beskrives ofte som hardt åndelig arbeid: å opprettholde en klar og stabil spiral hvor chagaens ånd kan virke uten å bli styrt.

‍

Opplevelse og etterklang

Opplevelsene varierer. Noen kjenner varme eller bevegelser i kroppen. Andre ser indre bilder, eller opplever emosjonell forløsning. Mange beskriver en dyp ro og en følelse av å bli holdt av noe eldre og større enn dem selv.

Chagaens arbeid er sjelden dramatisk. Det er styrkende, samlende og forankrende. Den minner kroppen om dens egen intelligens, og mennesket om sin plass i naturens kretsløp.

Arbeidet avsluttes ikke når seremonien gjør det. For mange fortsetter prosessen i dagene og ukene som følger – i drømmer, innsikter og endret relasjon til skog og natur.

‍

En levende tradisjon

Chaga-seremonien slik den praktiseres i Sjamanistisk Forbund i dag, er ikke ment som en rekonstruksjon eller en fast form. Den forstås som en levende tradisjon – forankret i samisk natursyn, men åpen for dialog, erfaring og videre modning.

Gjennom seremonien inviteres deltakerne til å gjenopprette en relasjon som mange har mistet: forholdet til plantene som levende vesener og medskapere i helingsprosesser.

Chagaen vokser fortsatt stille i bjørkenes sår. Den venter ikke på alle. Men den svarer dem som nærmer seg med respekt, tålmodighet og vilje til å lytte.

Les seremonibeskrivelsen her

Kilder:

Medisinsk og biologisk forskning på chaga (Inonotus obliquus):

Zjawiony, J. K. (2004). Biologically Active Compounds from Aphyllophorales (Polypore) Fungi. Journal of Natural Products, 67(2), 300–310.