Tenk deg en reise tilbake til vikingtidens Norden. Skogene er dype, havet uendelig, og over gravhauger svever fortidens ånder i skumringen. Sammen med vanlige folk – bønder, fiskere, håndverkere – finnes det en kraftig, men mangfoldig spirituell praksis, som gjennom århundrer har vært kalt «hedendom». Men hvordan vet vi egentlig hva de trodde på, og hvem har fortalt oss historien?

‍

Da makten skrev religionens historie

Allerede på 1000-tallet møtte de nordiske folkene kristne misjonærer som så hedensk tro gjennom evangeliets linse. Adam av Bremen beskrev blant annet ofringene i Gamla Uppsala som brutale, med hoder og lik spredt i hellige lunder for frykt og avskyens skyld. Hans skildring var ikke bare en rapport, men et kraftig politisk og religiøst budskap til sine overordnede. Dette var folk det var moralsk riktig å kristne, om nødvendig med makt.

Bak slike beretninger lå det mer enn nysgjerrighet. De tjente et formål – å rettferdiggjøre misjon, konvertering og til slutt kongens og kirkens innføring av nye lover og institusjoner. Adam som kilde var aldri fri for politiske motiver, og hans fortelling satte rammen for både samtidens og ettertidens syn på norrøn tro.

‍

Forskning som mytekonstruksjon

Med tiden ble blikket på den gamle troen overtatt av konger, biskoper, aristokrater og utdannede antikvarer som Ole Worm og Olof Rudbeck. Den første hadde som mål å gi Danmark en storslagen forhistorie ved å tolke runesteiner og gravhauger, men lot seg styre av kong Christian IVs nasjonale agenda, og ga plass til fantasifulle «folketradisjoner» som passet med den ønskede historien om landets storhet.

Rudbeck gikk enda lenger. Med kong Karl XI som tilskuer, ønsket han å bevise at Gamla Uppsala var Atlantis – urkilden til all kultur. Bevisene var tilpasset hypotesen, og utgravingene bar preg av jakten på legender snarere enn nøktern vitenskap. Her var gravhaugene ikke bare rettersted for den døde, men symbol på nasjonal identitet bygget på prioriterte kart, bibelreferanser og ønsket tenkning.

‍

Når vanlige folk ikke fikk sin historie

Kristningen av Norden er ofte fortalt som kongers og helgeners verk – mektige menn og martyrer – nedskrevet av prester og embedsmenn. Hva med alle de vanlige menneskene? Mange arkeologiske funn tyder på at kristendommen i realiteten snek seg inn via handel, ekteskap og kulturmøter i lang tid før de massive kongelige omvendelsene.

Hyppig var prosessen med å inkorporere lokale skikker og symboler slik at overgangen mellom «hedenskap» og kristendom ble glidende. Likevel foreligger det lite dokumentasjon på denne prosessen, nettopp fordi den skriftlige kulturen ble innført med kristendommen, og embetsverkets fortellinger ble de som var verdt å bevare. Religionens historie for vanlige folk – livet på gården, i fiskerhytta, under midnattsol – forsvinner derfor ofte bak elitens fortellinger.

‍

Rettsprotokollenes dom over den gamle tro

Et mektig eksempel finner vi i rettssaken mot Poal-Ánde/Anders Poulsen, en noaidi fra Varanger. I 1692 skulle han for retten, og hans runebomme ble konfiskert. Han forklarte at bønnene hans til «Gud Fader» og hellige ånd egentlig var blandet med full respekt for naturens ånder og gamle skikker. Hans tro var integrert og leve i hverdagen. Men for dommerne og misjonærene var dette en livsverden som måtte demoniseres og fjernes, og  runebommer, tatt med tvang  –  selve symbolet på kontakt med åndeverdenen – ble brent på bål eller gitt bort som eksotiske suvernirer til stormenn , for å markere kristendommens seiersgang.

Historien om Poulsen forteller at det var ikke «hedningen» selv som skrev sin fortelling. Rettsprotokollene ble elitens stemme. Og den daglige religionen, der animisme og kristendom gikk hånd i hånd, ble ikke anerkjent som gyldig tro eller verdig bevaring.

‍

Kultspesialister uten privilegier

De norrøne folkene hadde ikke en profesjonell presteklasse slik kristendommen fikk. Goden og Gydja ledet ritualer i hovet, men var ikke nødvendigvis samfunnsadel. Deres rolle ble smått beskrevet i runefragmenter og arkeologiske funn, men det meste vi vet om dem kommer via sagaene – og gjennom Snorre Sturlason, islendingen som skrev de klassiske Edda-tekstene flere hundre år etter vikingtiden og med kristen verdensanskuelse som ramme.

Dette betyr at det vi tror vi vet om norrøn religiøs praksis ofte er filtrert gjennom kristent verdenssyn – fra Snorres rationalisering av gudene som mennesker, til sagaenes navngitte konger og eldgamle slekter, der bonde, kvinne og håndverkeres tro blir satt i skyggen.

‍

Når ritualer får fiendeansikt

I flere av de kristne skriftene er norrøne ritualer fremstilt som ubeskrivelig grusomme. Blot og ofringer fremstilles som blodige og bragte død for både mennesker og dyr. Hva var målet med slike beskrivelser?

Ofte var de et retorisk våpen i kristendommens kamp om sjeler. Ved å male den opphavlige troen som skremmende og uforståelig, ble det enklere å rettferdiggjøre både lovgivning og tvangsomvendelse. Eliten hadde ingen interesse av å forstå den opprinnelige meningen av ritualene, så lenge de kunne klassifiseres som «hedenske barbarier». Slik ble også vanlige menneskers tro demonisert og sett som et hinder for «ordentlig» samfunnsutvikling.

‍

Arkeologiens stille vitnesbyrd

I dag gir arkeologien oss innblikk i ritualene og troen slik den levdes av folk flest. Funnet av moselik, amuletter, skålgroper og haugfolk forteller om et mangfold av praksiser knyttet til både overnaturlige vesener og slektens ånder. Tollundmannen, for eksempel, gir oss spor etter menneskeofring i skandinaviske myrer – ikke som et særegent barbarisk ritual, men som del av datidens verdensbilde der åndene var levende blant folk.

Våpen, smykker og gjenstander senket i sjøer som ved Illerupfunnet kan tolkes som offerhandlinger for å bevare samfunnets balanse – mye mer enn bloddryppende grotesker. Men slike konkrete spor gir oss bare antydninger. De sier lite om mytene, sangene og symbolene som var viktige for vanlige folk – alt dette er filtrert bort eller endret av dem som skrev den «offisielle» historien.

‍

Snorre og sagaene i kristen drakt

Snorre Sturlason skriver på 1200-tallet, langt etter at kristendommen ble enerådende, og med en agenda om å flette sagaene inn i en forståelig, (for hans samtid) kristelig verdenshistorie. Gudene får roller som til dels reflekterer kristne helgener, riter ordnes etter kristne moralske begreper, og guddommene rationaliseres bort fra kaos og seksualitet.

Tydelig ser vi dette i sagaenes nedtoning av kvinners og gudenes ukontrollerte kraft – det ville vært for destabiliserende for kirkens samfunnsorden. Finnene og samene, folkene som levde i grenselandet mellom den norrøne og den russisk-ortodokse verden, får heller ikke sine historier fullstendig fortalt. De utgjør et bakteppe for elitens fortelling om konger, prester og nasjonsbygging.

‍

Nye blikk og glemt visdom

Den moderne arkeologiens metodiske blikk har gjort det klart at elitens og kristendommens fortelling lenge har bestemt hvilke deler av norrøn tro som skulle bevares og tolkes. Forskningen snur nå blikket bort fra kirkens og kongens fortelling mot ritualene, symbolene og gjenstandene til de vanlige troende.

Gjennom utgravninger, tolkninger av stein, bein og runer kan vi gradvis løfte frem de livene som aldri ble nedskrevet, og gi stemme til alle dem hvis religion var levende, men aldri «offisiell». Det norrøne samfunnet var ikke bare en fortelling om kongers omvendelse og kamper mellom guder. Det var også dagliglivets magi under stjernene, tapt i stillhet, men bevart i gravhaugens dype mørke.

‍

Kilder

Main, Austin. "The Roots of Old Norse Religious Studies: The Eclipse of Archaeological Empiricism over Nationalism Christocentrism." (2015). Bachelor Thesis, Washburn University. [Vedlagt rapport]

Andrn, Anders. "Behind Heathendom: Archaeological Studies of Old Norse Religion." Scottish Archaeological Journal, 27, no. 2 (2005).

Anderson, Sven Axel. "The Attitude of the Historians Toward the Old Norse Sagas." Scandinavian Studies and Notes 15, no. 8 (1939): 266-274.

Bugge, Sophus. "The Home of the Eddic Poems, with Special Reference to the Helgi-Lays." London: David Nutt, 1899.

Cawley, Frank Stanton. "The Figure of Loki in Germanic Mythology." The Harvard Theological Review 32, no. 4 (1939): 309-326.

Olsen, Olaf. "Hrg, Hov og Kirke: Historiske og Arkaeologiske Vikingetidsstudier." København: G.E.C. Gad, 1966.

Pontoppidan, Erich. "Den danske Atlas I." Copenhagen, 1763.

Rudbeck, Olof. "Atlantica" (1679).

Worm, Ole. Various Letters and Antiquarian Works (early 17th century).

Gardela, Leszek, and Carolyne Larrington. "Viking Myths and Rituals on the Isle of Man." Nottingham Centre for the Study of the Viking Age, 2014.

Lindqvist, Sune. "Uppsala Hgar och Ottarshgen." Stockholm: Wahlström Widstrand, 1937.

Nerman, Birger. "Vilka konungar ligga i Uppsala hgar?" (1913).

Jensen, Ola W. "Earthy Practice Towards a History of Excavation in Sweden, in the 17th and 18th Centuries." Current Swedish Archaeology 12 (2004): 61-82.

Trigger, Bruce G. "A History of Archaeological Thought." New York: Cambridge University Press, 1989.

Byock, Jesse L., translator. "The Prose Edda" by Snorri Sturluson. London: Penguin Group, 2005.

‍