I de vidstrakte ørkenene og de grønne dalene i Usbekistan bor en mytologisk verden som har formet folkets liv, tro og kultur i tusenvis av år. Her møter vi ikke bare historier om guder og helter, men en levende tradisjon der sjamaner, ånder og mytologiske figurer fortsatt spiller en sentral rolle i menneskenes hverdag. Usbekisk sjamanisme er ikke bare en religion eller en tro, men en livsform som binder sammen fortid og nåtid, menneske og natur, det synlige og det usynlige.

‍

Mytologiens røtter

Mytologien i Usbekistan er en rik blanding av lokale tradisjoner, turkiske innflytelse og religiøse syn fra både islam og eldre animistiske forestillinger. Myter er her ikke bare fortellinger, men en måte å forstå verden på – en form for oral poetisk skapelse som har blitt videreformidlet fra generasjon til generasjon. Folkloristen M. Juraev påpeker at myten var menneskets første bevisste forsøk på å forklare naturlige fenomener, og at disse fortellingene har blitt til en egen genre innen folkloristikken.

I Usbekistan er mytologien særlig knyttet til sjamanismen, der sjamanen fungerer som en formidler mellom mennesker og de usynlige verdenene. Sjamanen er ikke bare en helbredende figur, men en bærer av mytologiske forestillinger og tradisjoner. De fortellinger og ritualer som utføres av sjamaner under seremonier, er i seg selv mytologiske fortellinger – en slags levende mytologi som fortsetter å utvikle seg.

‍

Mellomperson mellom verdenene

Sjamanen i Usbekistan er en person som har blitt valgt av åndene, og som har gjennomgått en vanskelig og ofte smertefull prosess for å oppnå denne rollen. Ifølge tradisjonen må sjamanen lide, ofte i form av sykdom eller psykiske lidelser, før han eller hun kan bli akseptert av de usynlige verdenene. Denne lidelsen er ikke bare en prøvelse, men en nødvendig del av prosessen for å bli en formidler mellom mennesker og ånder.

En typisk historie fra Usbekistan forteller om en kvinne som led av alvorlige sykdommer og ble forlatt av medisinen. Etter mange år med lidelse dukket det opp en gruppe feer som berørte henne og fortalte henne at hun måtte bli sjaman for å hjelpe andre. Etter å ha fulgt feenes instruksjoner, begynte hun å bedre seg og tok til slutt på seg rollen som sjaman. Dette mønsteret gjentar seg i mange fortellinger – sjamanen må lide, bli valgt av åndene, og så til slutt bli en formidler og helbredende figur.

‍

Mytologiske figurer og ånder

I Usbekistan finnes det en rekke mytologiske figurer som spiller en sentral rolle i sjamanismen. Blant de mest kjente er feer, helgener, forfedre og ulike ånder. Disse figurene er ikke bare symboler, men virkelige tilstedeværelser som kan hjelpe eller skade mennesker avhengig av hvordan de behandles.

En av de mest kjente mytologiske figurene er Anbar-mor, som er en historisk person som har blitt til en mytologisk patron for sjamaner. Anbar-mor er ofte nevnt i sjamanens ritualer, og sjamanen tilbeder henne som en beskytter og veileder. Andre mytologiske figurer inkluderer helgener, profetiske personer og forfedre, som alle har en rolle som beskyttere og formidlere mellom mennesker og ånder.

Feer, demoner og andre ånder er også sentrale i Usbekistans mytologi. Feer er ofte beskrevet som vesener fra en annen verden, som kan være både gode og onde. Demonologiske figurer som demonen, ginen, helkatten, gjenget, nattskrekk og bogy er ofte forbundet med onde krefter og kan føre mennesker til undergang. Disse figurene er en del av det mytologiske landskapet og spiller en viktig rolle i både sjamanens ritualer og folkets tro.

‍

Ritualer og helbredelse

Sjamanens ritualer er en sentral del av Usbekistans sjamanisme. Under disse ritualene kaller sjamanen på sine mytologiske patroner og ånder for å hjelpe mennesker med sykdom, problemer og spådommer. Ritualene inkluderer ofte bruk av spesielle gjenstander som fløyte, pisk, amuletter, fetisjer, kniv og bøker. Disse gjenstandene er ikke bare symboler, men virkelige verktøy som hjelper sjamanen å kommunisere med de usynlige verdenene.

En typisk sjamaneritual starter med at sjamanen kaller på sine patroner og ånder. Sjamanen kan for eksempel kalle på sine forfedre, helgener eller feer, og be dem om hjelp. Under ritualene kan sjamanen også ta på seg rollen til disse figurene, og for eksempel bevege seg og snakke som en gammel kvinne eller en fe. Dette er en måte å vise at sjamanen er en formidler mellom mennesker og ånder, og at han eller hun har makt til å hjelpe mennesker gjennom åndenes kraft.

Helbredelse er en av de viktigste oppgavene til sjamanen. Sjamanen kan hjelpe mennesker med både fysiske og psykiske lidelser, og ofte brukes ritualer for å finne ut hva som er årsaken til sykdommen. Sjamanen kan for eksempel spå om fremtiden, finne ut hvor tapte gjenstander eller personer er, og hjelpe mennesker med å takle livets utfordringer. Gjennom sine ritualer og mytologiske fortellinger gir sjamanen mennesker håp og styrke, og hjelper dem til å forstå verden rundt seg.

‍

Mytologiens betydning i dag

Usbekisk sjamanisme og mytologi er fortsatt levende tradisjoner i dag. Selv om mange mennesker har gått over til islam, fortsetter sjamanismen å spille en viktig rolle i folkets liv, spesielt i landlige områder. Sjamaner hjelper mennesker med sykdom, problemer og spådommer, og forteller fortsatt mytologiske fortellinger som formidler verdier og kunnskap fra fortiden.

Mytologien har også påvirket Usbekistans litteratur og kunst. Gjennom mytologiske fortellinger og figurer har folkets poetiske tenkning blitt rikere og mer variert. Mytologiske figurer og motiver har blitt tatt med i episke og lyriske verk, og har bidratt til å forme Usbekistans kulturelle identitet.

‍

En levende tradisjon

Usbekisk sjamanisme og mytologi er ikke bare en del av fortiden, men en levende tradisjon som fortsetter å utvikle seg. Gjennom sine ritualer, fortellinger og mytologiske figurer gir sjamanen mennesker håp, styrke og forståelse. Sjamanismen er en måte å forbinde seg med det usynlige, og å finne mening i livets utfordringer. I Usbekistan lever mytologien fortsatt, og forteller om menneskets evige søken etter svar på livets store spørsmål

I artikkelen om uzbekisk mytologi og spirituell praksis må vi presisere at de spirituelle mellomleddene som i vestlige og globale sammenhenger kalles sjamaner, i uzbekisk kultur omtales som bakhshi, porikhan, eller kushnoch. Disse rollene fungerer som bindeledd mellom menneskene og åndeverden, i likhet med sjamanen andre steder, men med lokale særegenheter og navn.

I en moderne forståelse går vi bort fra en snever definisjon av sjamanisme som kun knyttet til urfolksritualer. I stedet oppfatter vi bakhshi og lignende spirituelle veiledere som utøvere av en levende praksis som inkluderer helbredelse, kontakt med forfedres ånder, spådom og veiledning i personlige og kollektiv livsspørsmål. Dette er ikke bare en tradisjonell overlevering, men en dynamisk, spirituell metode som også i dag kan bidra til balanse og innsikt, ikke ulikt moderne sjamanistiske praksiser globalt. Dermed kan vi forstå uzbekisk "sjamanisme" som en del av en bredere, tilpasningsdyktig spirituell tradisjon med lokal terminologi og særpreg.

Kilder

Kayumov Olim Sadiridinovich, "Uzbek Mythology and Shamanism," Middle European Scientific Bulletin, Volume 5, October 2020.

Juraev, M. (dato ikke spesifisert), Folkloristiske analyser av mytologi som bevisstgjøring av naturlige fenomener.

Mirzaeva, T. (dato ikke spesifisert), Feltstudier om sjamanistiske ritualer i Sentral-Asia, inkludert opptelling av åndelige enheter og sjamanens kall.

‍