For mange, mange år siden fikk jeg øynene opp for runene. Jeg begynte å studere runene og som den nørd jeg er, så følte jeg at jeg måtte gå grundig til verks!

Rune-oversikt ble skaffet og finstudert. Så måtte jeg få meg et runesett og jeg følte at runesettet, det måtte jeg lage selv. Rognetreet var det treet som tiltalte meg mest. Rognen var jo skogfinnene og finnenes hellige tre, så – jo, det måtte bli en rogn jeg skulle lage runer av.

Nå er det jo en gang slik at det er ikke bare å gå ut og ribbe ei rogn. Det måtte være den riktige rognen og den måtte være «vennlig». Den måtte være sjenerøs.

Det tok meg 13 uker å finne den rette rognen! Tenk dere det, tretten uker! Men, der sto den, mellom en gran og en bjørk og utstrålte vennlighet. En gren lå nede på bakken og den så ut til å være som skapt for runer. Det skulle vise seg at det var den.

‍

Jeg skal ikke trette dere ut med å fortelle om slitet med å få av barken, strevet med å kappe greina opp i skiver, styret med å etse inn runene – før prosessen med «jobbe dem inn».

Månevann ble samlet inn. Fullmånevann, nymånevann og kvartmånevann … dette ble frosset ned i isterning-former. Jeg synes det er mest praktisk å oppbevare månevannet i terning-porsjoner.

‍

Så var det å vente på nymåne og innvie mine 24 skatter.

Jeg brukte ventetiden til å skaffe meg de urtene jeg følte hørte til de ulike runene. For runer og urter hører liksom sammen på et vis.

Odin ofret sitt ene øye for å få drikke av Mimes brønn, på den måten tilegnet han seg stor kunnskap og visdom. Så hang han seg i Yggdrasil for å få fatt i kunnskapen om runene og runene. Man snakker om at Jesus hang på korset i tre dager, men her har vi Odin – han hang i ni dager. Altså, tre ganger så lenge. Tenk det!

Vel, Odin fikk runene, men han var ikke så sjenerøs at han ville dele disse med menneskene … Men, Heimdal, vokteren av regnbuebroen, Bifrost, han var mer sjenerøs. Han fortalte en av sine sønner om disse fantastiske runene og på den måten fant runene veien til oss. Takk Heimdal, blæh Odin!

Vel, jeg hadde månevannet klart, jeg hadde runene – men, hva med urtene? Og krystaller? Urter og krystaller er jordens skatter. Hvordan skulle jeg finne de rette urtene?

Jeg gikk til veikrysset og satte meg ned, hver kveld i tre uker – da fikk jeg det for meg at jeg skulle kikke på urtene, tenke på dem, smake … Hvis mulig. Jeg kjente jo til mange urter, planter og trær – men, var det nok å kjenne til dem?

En fullmåne passerte, uten at jeg hadde kommet så mye lengre. Astrologien da? Det var jo «himmelkunnskap» og hørte til luften. Jeg kunne ikke overse de tolv tegnene eller planetene våre.

Ny runde med sitting i veikrysset. Jeg følte at astrologien måtte med og den kunne jeg så godt at de burde ikke bli så stort problem å flette den inn i runene, ville det?

Nymånen kom og jeg satt ute. Jeg sukket og spurte ut i luften: «Er jeg på rett vei?»

Da hørte jeg en kvinnestemme som sa: «kyllä!» Altså, «ja» på finsk. Jeg så meg rundt for å se om det var flere enn meg i krysset, men jeg var dønn alene. Jeg kikket litt forvirret rundt. Var jeg virkelig på rett vei?

Men, så tok jeg meg sammen. Jeg hadde spurt, jeg hadde fått et svar og hvem var jeg som tvilte på åndene, eller var det forfedrene?

Jeg gikk hjem og studerte runene. Jeg tinte opp vannet i fire boller. Jeg antok at runene nok hadde kommet flyvende ut av en av Yggdrasils brønner, så jeg følte det var riktig å legge dem i vann først.

‍

Jeg la runene i den bollen jeg følte var riktig. Så ofret jeg noen dråper av mitt eget blod i bollene. Odin hadde hengt i treet – jeg måtte ofre noe, jeg også …

Dagen etter tok jeg runene opp av vannet, la dem i en bolle med salt, urter og noen krystaller. Så tente jeg en oljelampe bak bollen.

Der lot jeg dem ligge i ni døgn og jeg passet godt på oljelampen i disse døgnene.

Mens jeg ventet på at runene skulle få ligge seg inn broderte jeg på et tøystykke og laget en pose. Hva jeg broderte? Favorittsymbolet mitt, solkorset …

Posen har blitt byttet ut et par ganger, men runene har jeg beholdt.

Selvsagt er det greit med kjøpte runer, men det er noe eget med å lage egne.

Og det er greit å lytte til andres kunnskap, men runene er litt snodige – de er ganske så personlige og de kan ha litt ulike betydninger, alt ettersom hvem som eier dem.

Jeg har mange runebøker, men uansett hvem som skriver, så har runene mine sin egen personlighet.

Og jeg sier ikke at jeg sitter på noen absolutt sannhet og fasit om runene, jeg har bare min sannhet og oppfatning. At jeg velger å dele med dere er fordi det kan hende at dere kan bruke noe av min kunnskap eller at noe av min kunnskap kan inspirere dere.

I neste innlegg skal jeg skrive om Fehu – den første runen i Frøys ætt.

‍