Šiella kan forstås som små, men ladede gjenstander i samisk tradisjon: metallringer, messingstykker og andre former for vern og makt som inngikk i et større ritualfelt. I Steens materiale trer de fram som ting som ikke bare ble båret, men brukt i møte med sykdom, død, overgang og kontakt med det usynlige. Šiella er ikke bare et etnografisk begrep, men et spor etter en verden der metall, kropp og åndelig beskyttelse hang tett sammen. Artikkelen bygger på boken Sjiella av Adolf Steen utgitt i 1959.

‍

Når metall blir vern

Forestill deg en vinter i Kautokeino. Det er stramt, kaldt og preget av overganger som må håndteres med omtanke. En mann dør, og det som umiddelbart kan synes som et enkelt praktisk problem, blir i stedet et ritualt spørsmål: hvordan skal den døde føres videre, og hvordan skal de levende beskyttes? I denne sammenhengen kommer šiella inn som en liten metallring, bundet til den dødes håndledd. Ringen er ikke pynt, og ikke bare et tilfeldig objekt. Den er en del av en forestilling om at døden må ledsages av noe som kan styre, skjerme eller dempe virkninger som ellers kunne ramme både den døde og de etterlatte.

Denne bruken av šiella peker mot en eldre samisk forståelse av at overganger er farlige. Døden er ikke bare sluttpunkt; den er et brudd der krefter kan løsne. Det som følger liket, må derfor ha en funksjon. Metallringen blir et vern som både kan holde noe på plass og markere en grense. Her ligger et av de tydeligste sporene til en samisk ritualpraksis hvor materielle ting fungerer som bærere av beskyttelse.

‍

Šiella som beskyttelse

šiella kan komme  i flere former, men den mest gjennomgående bruken er som amulett. Den kunne bæres på kroppen, ofte på finger eller håndledd, men også festes på andre steder der den fikk en beskyttende funksjon. Det vesentlige er ikke alltid formen, men relasjonen mellom gjenstanden og mennesket som bar den. Šiellaen var noe som skulle avverge, skjerme eller binde bort ulykke. Den kunne beskytte mot sykdom, mot farlige påvirkninger og mot det som i eldre forestillinger ble oppfattet som skadelig kraft.

Denne typen bruk passer godt inn i et bredere mønster i samisk tradisjon, der små gjenstander ikke bare er dekorative, men inngår i en aktiv forståelse av verden. Metall har her en særlig plass. Messing, kobber, sølv og andre metaller blir ikke behandlet som nøytrale materialer, men som ting med egenskaper som kunne gripe inn i helsen, skjebnen eller kontakten med det usynlige. Šiellaen blir derfor et vern som virker i kraft av både materiale, plassering og sosial forståelse.

‍

Mellom liv og død

Det som gjør šiellaen særlig interessant, er at den ikke bare hører hjemme i livet, men også i dødsritualet. Når den festes til den døde, beveger den seg inn i grenselandet mellom verdener. Den døde er ikke lenger en vanlig person, men heller ikke helt borte. I en slik fase må det etableres kontroll og orden. Ringen som bindes fast til håndleddet, kan forstås som en del av denne ordningen. Den markerer at den døde skal behandles på en bestemt måte, og at overgangen må ha et vern.

Det er også verdt å merke seg at det i teksten finnes beskrivelser av hvordan ringene kunne samles inn, oppbevares og siden tas fram igjen. Det antyder at šiella ikke alltid ble brukt én gang og så kastet. Den kunne ha en lengre biografi, der en ring gikk fra hånd til hånd, fra sykdom til beskyttelse, fra hverdagsbruk til ritus. På den måten blir šiella et objekt med minne. Den bærer med seg spor av tidligere bruk og tidligere forbindelser.

‍

Trommen og den åndelige praksisen

En av de mest sentrale koblingene  er forholdet mellom šiella og den samiske trommen, runebommen. Her blir metall ikke bare et vern på kroppen, men et element i en større sjamanistisk praksis. I beskrivelser av trommen dukker det opp små metallringer, beslag eller andre gjenstander som sitter fast på skinnet, på rammen eller i tilknytning til viseren. Disse delene var ikke tilfeldige. De deltok i trommens funksjon som redskap for kontakt, varsling og reise mellom nivåer av virkelighet.

I samisk sjamanisme er trommen et instrument for kommunikasjon og innsikt. Den er ikke bare lyd, men en måte å orientere seg i en verden der mennesker, ånder, sykdom og skjebne står i relasjon til hverandre. Når metallringer eller messingstykker blir knyttet til trommen, er det fordi også de inngår i dette feltet av kraft. De kan være knyttet til viseren, til tegn, til målte figurer og til det som skal tolkes. Šiella er dermed ikke bare en personlig amulett, men også en del av sjamanens redskap.

‍

Hva ringen gjorde

Det viktigste spørsmålet er ikke bare hva šiella var, men hva den gjorde. Ut fra Steens bok framstår den som en gjenstand som kunne avgrense, beskytte og knytte sammen. Når den ble båret av et menneske, kunne den holde ulykke på avstand. Når den ble bundet til en død, kunne den følge overgangen og bidra til kontroll i møte med dødens usikkerhet. Når den inngikk i trommerytme og ritus, kunne den bli en del av en videre kommunikasjon med det usynlige.

Dette peker mot en grunnleggende samisk forståelsesform der handling og ting ikke er skilt så skarpt som i moderne vestlig tenkning. En ring er ikke bare en ring. Den er et forhold, en intensjon, en praksis. Den virker i samspill med ord, berøring, plassering og sammenheng. Derfor gir det mening at samme type gjenstand kan opptre i ulike ritualfelt: som vern mot sykdom, som ledsager ved død, eller som del av en større sjamanistisk helhet.

‍

Metall, lyd og kraft

Metall har en egen plass i disse fortellingene. Det skinner, klinger og bærer lys. Det kan bæres på kroppen, og det kan festes til redskaper. I de eldre beskrivelsene som trekkes inn, finnes det mange varianter: messingring, sølvring, kobber, tinn, blandingsmetaller og små beslag. Det er som om materialet i seg selv var viktig, men også lyden og glansen. I ritual sammenheng blir metall ikke passivt. Det responderer, markerer og forsterker.

Dette er særlig tydelig i tilknytning til trommen. En liten ring eller et metallstykke kunne gi lyd når trommen beveget seg eller ble slått, og lyden kunne oppfattes som en del av tegnsystemet. Det er ikke vanskelig å se hvordan en slik ting ville få symbolsk tyngde i et samfunn der sjamanens arbeid var knyttet til varsler, helse og kommunikasjon med andre makter. Šiella kunne på den måten bli en liten, men virksom del av et komplekst ritualapparat.

‍

I møte med sykdom

I materialet står sykdom sentralt. Šiella brukes ikke bare mot abstrakt ondskap, men i møte med konkrete sykdommer og plager. Den kunne være det som ble lagt på kroppen for å hindre at sykdom fikk feste, eller det som ble brukt for å beskytte barnet, den syke eller den som var særlig utsatt. Slik blir šiella en del av hverdagsreligionen, ikke bare av de store ritualene.

Dette er viktig fordi det viser at samisk ritualpraksis ikke kan reduseres til dramatiske sjamanritualer alene. Den var også vevd inn i det daglige livet: i omsorg, i graviditet, i barnevern, i håndtering av sårbarhet. Šiella opptrer da som en liten, praktisk og samtidig symboltung gjenstand. Den hjelper mennesker å bevege seg gjennom en verden som oppleves som full av påvirkninger.

‍

Gaver, offer og relasjon

Et annet trekk i materialet er koblingen mellom šiella og offer. Noen av ringene kan ha vært gitt som gave til sjamanen, eller inngått som betaling eller takk for hjelp. Andre kunne ha en mer direkte offerfunksjon, der gjenstanden ble viet til en kraft, en ånd eller en bestemt sammenheng. I slike tilfeller er šiella ikke bare beskyttelse, men en del av en relasjon mellom menneske og det overmenneskelige.

Det er nettopp her šiella knyttes tett til samisk sjamanisme. Sjamanisme handler ikke bare om å “ha en tro”, men om å arbeide i et system av gjensidighet, tegn, gaver og handlinger. En metallring kan gis, mottas, bæres, ofres eller bindes. Hver handling plasserer gjenstanden i et nytt forhold. Šiella er derfor både ting og handling, objekt og relasjon.

‍

Misforståelser og endringer

I de eldre kildene blir šiella ofte omtalt på måter som senere kan virke forenklede. Noen kilder blandes sammen, andre tolker fenomenet gjennom egne religiøse briller. Likevel er det tydelig at bruken av metall som vern og ritualobjekt har hatt stor utbredelse i samisk kulturhistorie. Over tid endrer også ordene seg. Šiella skrives i dag gjerne med moderne ortografi, men har eldre skrivemåter og lokale former. Selve praksisen ser også ut til å ha variert fra område til område.

Det er derfor viktig å ikke gjøre šiella til én fast størrelse. I noen sammenhenger er det en ring. I andre er det et metallstykke, et bånd, en del av en tromme eller en gjenstand knyttet til begravelse eller vern. I noen tilfeller er den tydelig beskrevet, i andre må vi lese mellom linjene. Nettopp denne variasjonen viser at šiella var et levende element i en større tradisjon, ikke en museumsdefinisjon.

‍

En levende tradisjon

Ser vi helheten, trer et tydelig bilde fram: Šiella var en liten gjenstand i fysisk forstand, men en stor gjenstand i symbolsk forstand. Den kunne bæres av et menneske som skulle beskyttes, følge en død inn i graven, henge i trommens verden eller inngå i ritualer der helse, skjebne og kontakt med det usynlige sto på spill.

Det er dette som gjør fortellingen om šiella så sterk. Den viser et samisk livs- og trosunivers der ting ikke var døde ting, men aktive deltagere i ritualer og relasjoner. Metallringen på håndleddet, i kisten, på trommen eller i beltet var ikke tilfeldig valgt. Den hadde funksjon, minne og mening. Og når vi leser slike beskrivelser i dag, ser vi ikke bare en gjenstand, men en hel kultur av omsorg, vern og åndelig praksis.

‍

Misjonærblikket

Samtidig må teksten leses kritisk. Adolf Steen var misjonær, og det preger framstillingen hans både i språk og fortolkning.

Han leser mye av praksisen gjennom et kristent og misjonsfaglig perspektiv, der eldre samiske ritualer ofte forstås som overtro, frykt eller restene av en førkristen religion. Det betyr ikke at observasjonene er ubrukelige, men at de alltid er filtrert gjennom en bestemt holdning til samisk trosliv.

Derfor er boka verdifull som historisk kilde, men den må brukes som en kilde om samisk praksis, ikke som et nøytralt speil av den. Den forteller både om šiella og om hvordan en misjonær på 1950-tallet valgte å forstå šiella

‍

Fysisk bruk

Båret på kroppen som amulett. Šiella kunne bæres som ring, metallbit eller smykke på finger, håndledd, belte eller annet sted på kroppen.

Festet til spedbarn og barneutstyr. I nyere og eldre tradisjoner knyttes šiella/komsekule til barn, særlig ved vugge, komse eller som gave til nyfødt.

Brukt i forbindelse med den døde. I Steens materiale ble messingring bundet til den dødes håndledd og fulgte liket i kisten.

Plassert ved eller på trommen. Šiella kunne være koblet til runebomme, viseren eller metallinnslag i trommens struktur.

Brukt som offergave på offersted. Små metallgjenstander og mynter kunne ofres ved sieidi eller andre hellige steder.

Samlet, oppbevart og gjenbrukt. Ringene kunne tas vare på, selges, gis videre eller komme fram igjen i nye sammenhenger.

‍

Intensjon og funksjon

Vern mot ondskap og skadelige krefter šiella skulle avverge det onde, beskytte mot uhell og holde farlige innvirkninger på avstand.

Beskyttelse mot sykdom. Gjenstanden ble brukt som vern ved sykdom, svakhet og sårbarhet, både hos barn og voksne.

Skjerme den døde og de levende. I begravelsessammenheng ser šiella ut til å ha hatt en beskyttende og avgrensende rolle.

Skape trygg overgang mellom verdener. Ved død, sykdom og ritualer markerte šiella grensen mellom det vanlige og det farlige, mellom liv og det som er bortenfor.

Virke i sjamanistisk sammenheng. Metall og ringform inngikk i redskap og praksiser knyttet til noaidi, trommebruk, varsler og kontakt med åndelige krefter.

Gi lykke, styrke og sosialt vern. I noen tradisjoner knyttes sølv og metall også til lykke, status, gavepraksis og overgangsriter.

Fungere som offer eller betaling. I enkelte sammenhenger kunne Šiella være en gave til ånder, steder eller ritualspesialister

‍

Kilde

Sjiella av Steen, Adolf · Bok · Bokmål · utgitt 1959. Boken kan leses digitalt på nasjonalbiblioteket

‍