En seterjente lytter

Det er august, og kveldslyset legger seg langt og gulaktig over Valdres-fjellene. Budeien Astrid har vært på setra siden sankthans, og hun kjenner nå hver eneste lyd i det lille dalføret. Kyrnes klaging, bekken som klukker, vinden i bjørkekrattene. Men denne kvelden er noe annerledes. Fra bakkekanten nede mot myra stiger en lyd – en fløyte, klar og melankolsk, med en melodi som ikke ligner noe hun har hørt av menneskelige fingre. Melodien svinger seg opp og ned i et toneleie som hverken er dur eller moll, og den slutter ikke; den bare avtar, som om den synker ned i bakken igjen.

Astrid setter fra seg melkebøtten. Bestemorens ord kommer tilbake til henne. Når du hører tussefløyten, ikke se etter den, og ikke si et ord. Hun lukker øynene, venter, og melodien dør bort. Neste morgen er én av kyrne urolig, men ingen ting er ødelagt. Hun har gjort det riktige.

Slike øyeblikk er ikke litteratur – de er memorandum, personlige opplevelsesberetninger, nedtegnet i hundrevis fra norske fjellbygder og skrevet ned av samlere som Peter Christen Asbjørnsen fra midten av 1800-tallet. De er sporene etter et forestillingsunivers som i årtusener levde parallelt med den kristne troen, under og ved siden av, i jordlaget under foten til den norske bonden og setermennesket.

‍

Fra þurs til tusse

Ordet tusse – i eldre norsk og i mange dialekter også tuss – er ikke en uskyldig diminutivform. Det bærer i seg norrønt þurs (eller þuss), et gammelt ord for troll, jotun og fiendtlig naturmakt. Det Norske Akademis ordbok bekrefter denne etymologien og beskriver tuss i norrøn mytologi som «jutul, troll som holder til i fjell og er æsenes og menneskenes fiende».

Forbindelsen til jotunverdenen er ikke tilfeldig. I Trymskviða, eddadiktet der kjempen Trym har stjålet Tors hammer, omtales Trym som þursa dróttinn – «tusse-drotten», herren over þursene. Her er altså þurs og tusse samme ord, og de betegner et folk av overveldende naturmakter, farlige og uberegnelige. Over tid – og særlig gjennom kristen tid – sank disse forestillingene ned fra det kosmologiske til det folkelige, fra den mytologiske kampen mellom guder og jotner til det mer intime forholdet mellom bonden og det underjordiske naboskapet hans. Þursen ble til tussen: ikke lenger verdensomspennende fiende, men nabo under gressbakken.

Henrik Ibsen bruker formen «thurs» i sin tidlige produksjon; Henrik Wergeland skriver om «thussernes vælde i Norrig gjenrejst» (sitert fra NAOB). Sigrid Undset lar karakterene sine i Kristin Lavransdatter nærmest ureflektert omtale «under al stenen bodde trold og tusser og alvefolket» som en selvfølgelig del av verdensbildet. Ordet bærer i seg et helt kosmologisk lag.

‍

Hva er egentlig en tusse?

Wikipedia om Tusse definerer dem som «noen av de vanligste overnaturlige vesnene eller vettene i norsk folketradisjon, nemlig huldrefolket, også kalt 'de underbuans' eller 'underjordiske'». Men denne definisjonen er for snever dersom man vil forstå hva tussene virkelig representerte i det norske bondesamfunnets forestillingsverden.

Tussene er ikke enkeltindivider, men et folk – et parallellsamfunn. De lever under jorda, i hauger, knauser, under fjellrøtter og terskler, men de lever et liv som speiler menneskenes eget. De har menn og kvinner, bryllup og begravelser, løer og seter. De har konger og prester. De arbeider, slåss, frykter korsets tegn og klokkelyden, og de forventer at menneskene respekterer deres territorium. Norrøne betegnelser som jardbu og jardbuar – «undreheimens folk», de som holder til i heimrinn nedri – fanger denne kosmologiske dimensjonen bedre enn det som seinere ble folkloristisk katalogisering, slik Wikipedia om skriver om de underjordiske

Det kollektive er sentralt. En tusse er ikke primært et individ; tussene er et folk. Og det er dette som skiller dem fra en rekke beslektede skikkelser.

‍

Utseende og vesen

Mennene blant tussene kalles i ulike regioner huldrekaller eller tusseladder – kortvokste gubber, gjerne grå- eller blåkledte, med noe gammeldags og fremmed over seg. Noen sagn beskriver dem som nesten usynlige, bare merkbare som en skygge i gresset eller et pust ved øret.

Tussekvinnene – huldrene – framstår i sagnet som uforklarlig vakre, gjerne som budeiepiker med gullhår, men de bærer en avsløring: kuhalen som henger ned under stakken, eller den innhule ryggen. Wikipedia om Huldra påpeker at kuhalen og den innhule ryggen er «episke kriteriumsmotiv» – i opplevelsesfortellingene tror fortelleren at han møter en vanlig menneskekvinne, inntil han får øye på disse tegnene og forstår at dette ikke er et menneske.

I noen dialekter beskrives tussen som «et lite loddent nøste», ikke større enn en knyttneve – et nesten abstrakt vesen, en naturkraft uten klar form, slik NAOB siterer fra Regine Normanns eventyr. Dette viser at begrepet favner vidt. Fra den nærmest menneskelige huldrekallen til noe nærmest elementært.

‍

Tusser fra sør til nord

Norge er et langstrakt land med skarpe lokale tradisjoner, og tussene skifter karakter etter dal og fjord.

Setesdal er kanskje det fascinerende unntaket. Her ble tussene regnet som kristnet – de gikk i kirke, bygget egne kirker, og hadde egne prester. Wikipedia om Tusse forteller at det på lørdager ble ofret øl, lefse og førstegrøde til tusser og vetter ved tussehaugene – hauger som lett lot seg identifisere som eldre gravhauger. Begge grupper ble regnet som skytsånder for hjemmets trivsel og velferd, «mye som romernes lares».

Valdres er kjent for tussefløyten – den merkelige melodien som unge musikere lærte seg av tussefolket på setra, gjerne mot sin vilje, og som de siden aldri helt klarte å glemme. Musikken stod i et spesielt, ambivalent forhold til det underjordiske. Den var bro og trussel på samme tid.

Gudbrandsdalen og Nordland brukte betegnelsen tuftekall om det tilsvarende vesenet, en form som sporer til dialektformer med sterk tilknytning til tufteplassen og dermed til forfedrene som ryddet jorda.

Telemark er rikt på huldresagn og historier om samkvem mellom tussefolket og menneskene, med sterke innslag av musikk og dans.

‍

Seterlivet og det doble territoriet

Forholdet mellom tussene og menneskene var strukturert – nesten kontraktsmessig – rundt årets syklus og bruken av fjellsetrene.

Wikipedia om Underjordiske slår fast at de underjordiske bodde på setrene den delen av året da menneskene holdt seg i bygden. Om sommeren, når menneskene drev fe til fjells, måtte overgangen markeres rituelt. Man banket på seterdøra, spurte om lov til å bo der den sommeren, og vigslet seteren med ild – en markering av eiendomsrett overfor de vesener som hadde holdt hus der gjennom vinteren. Unnlot man å gjøre dette, kunne huldrefolket hevne seg ved å gjøre buskapen syk eller volde annen skade.

Et kjent vandresagn – referert til av Wikipedia om Underjordiske – handler om jenta som er igjen på setra alene. Da kommer huldrefolket og forsøker å få henne til å gifte seg med en av sine. Kjæresten hennes kommer i siste øyeblikk og redder henne, noen ganger med en arvesølvknapp i rifla. Sagnet er ikke bare spenningsfortelling.Det er en utforsking av grensen mellom menneskenes samfunn og det parallelle folket, og hva som skjer når grensen trues.

Det avgjørende skillet: tusse, haugbonde, nisse og huldra

Her er det nødvendig å stoppe opp og tegne klare linjer, for disse fire skikkelsene er blitt sammenblandet til det utydelige av popularisering og kommersialisering.

‍

Tussene/tussefolket

Et kollektivt underjordisk folk med eget samfunn, egne normer, eget territorium. De er ikke primært knyttet til én gård eller én familie; de hører hjemme i naturen og under jorda, med et bredt virkeområde.

Haugbonden/gardvorden

Noen steder identifiseres han som  forfedreånden – den navngitte, identifiserbare mannen som ryddet gården, og som etter sin død ble dens vokter. Emil Birkelis Fedrekult i Norge (1938) dokumenterer denne ofringens kultur i detalj, den er personlig, gårdsspesifikk, ættesbunden. Tussene er et folk – et naturfolk. Haugbonden er en spesifikk forfedreånd knyttet til én bestemt gård og dennes ætte. Den ene er naturreligion; den andre er slektsreligion.

‍

Nissen/fjøsnissen/tuftekallen

Nissen er gårdens hushjelpende vette. Han bor i låven eller under terskelen. Han gjør nattarbeid, steller hestene, bærer høy. Han er én skikkelse, knyttet til én gård, og han krever lønn. Julebrøt, rømmegrøt med smør på toppen, respekt og punktlighet.

Huldra (enkeltskikkelse)

Huldra er den vakre, forlokkende tussekvinnens navngitte form – én skikkelse fra tussefolket løftet ut til individuelt ikonisk status. Wikipedia om Huldra beskriver henne som «et overnaturlig kvinnelig vesen», men presiserer at «begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske». Huldra er altså ikke atskilt fra tussefolket. Hun er dets mest kjente ansikt utad – det localiserte, individuelle møtepunktet mellom menneskemenn og det underjordiske folk.

Tussefløyten og tussebrura

Forholdet mellom tussene og menneskene var ikke bare en kamp om territorium – det var også et samkvem, farlig og forlokkende. Tussefriar-motivet er utbredt. En ung mann på setra møter en vakker budeie, og det er først etterpå at han forstår at hun ikke var av menneskeslekt. I noen sagn gifter hun seg med ham og mister kuhalen ved kirkedøra. I andre er hun borte om morgenen, og mannen er syk i hjertet resten av livet.

Musikken er en sentralnervebane i dette forholdet. En ung mann hørte tussefløytens melodi fra en haug, lærte den ved å lytte gjennom bakken eller ved direkte møte, og tok den med seg hjem – men musikken kom med en pris. Den var umulig å glemme, den virket hypnotisk, og spillemannen levde alltid litt mellom to verdener. Asbjørnsen og Moes samlinger fra 1845–48 er fulle av slike beretninger. Mange av de eldre hardingfeleslåttene sies å ha tussefolkets opphav.

‍

Religiøs og kosmologisk dimensjon

Bak tussene og all den øvrige folketroen om de underjordiske ligger en urgammel forestilling som Wikipedia om Underjordiske formulerer slik: «Opprinnelig dreier seg om en urgammel og globalt utbredt forestilling om at menneskene hadde et videre liv under jorden etter døden. De døde holdt man seg inne med ved å ofre til dem for å sikre seg gode levekår.»

De underjordiske er, i dette perspektivet, de døde som ikke er gått bort. Det levende og det døde er ikke radikalt adskilt i dette verdensbildet; de er naboer i det samme landskapet. Den norske bondens mark tilhører også de som ryddet den og ble begravet i den. Tussenes samfunn er et speilbilde av menneskenes, men de er på den andre siden av grensen som døden utgjør – og det er dette som gjør møtene med dem så ladet.

Møtet med kristendommen endret disse forestillingene. De underjordiske gikk «fra å være gode og hjelpende vesener» til noe man måtte passe seg for. Kors og klokkeklang ble de underjordiskes fiender. I Setesdal ble tussene integrert i et kristent verdensbilde gjennom en lokal teologi som forsonet det gamle og det nye uten å utslette noen av dem.

‍

Stedsnavn, musikk og folkekunst

Tussene lever i stedsnavn – Tussevatnet, Tusseheimen, Tussefjellet – som forteller at disse navnene er satt av folk som hadde levende forestillinger om hva som bodde der. De lever i musikken. Hardingfelerepertoaret er gjennomsyret av slåtter med tussetilknytning. I folkekunsten – rosemaling, treskjæring, bunadsmotiver – dukker huldra og tussene stadig opp som motiver som forbinder nutiden med en eldre forståelse av landskapet.

Turistindustrien har gjort tusser og nisser til søte suvenirfigurer, men det er viktig å forstå at dette er en trivialisering av noe som var genuint alvorlig i det førindustrielle bondesamfunnet: troen på at jorda var befolket, at den hadde sine egne innbyggere med krav og rettigheter, og at menneskenes velferd avhang av at dette forholdet ble holdt ved like.

Arne Garborg, som bedre enn noen annen skildret det seinmoderne møtet med den tradisjonelle norske bondesjelen, forstod denne dimensjonen. I hans univers er landskapet aldri tomt; det er ladet med det uuttalte – klappingen på døra når man kom til seters, korsgangen ved bjørkekrysset i utmarka, den lille klumpen av lefse lagt under steintrappen på lørdag.

Tussene er de underjordiske naboene til et folk som levde tett på jorda, tett på sine døde, og tett på det som ikke kunne forklares. De er ikke fiender og ikke venner. De er det tredje rommet mellom oss og det vi ikke er.

Kildeliste

Akademiske kilder

Hodne, Ørnulf (1999). Norsk folketro. Cappelen Damm.

Hodne, Ørnulf (2016). Vetter og skrømt i norsk folketro. Cappelen Damm.

Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.) (1988). Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press.

Asbjørnsen, Peter Christen (1845–48). Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Christiania.

Birkeli, Emil (1938). Fedrekult i Norge. Norsk folkeminnelags skrifter. Oslo.

Oppslagsverk og nettkilder

Wikipedia: Tusse

Wikipedia: Underjordiske / Haugfolk

Wikipedia: Huldra

Wikipedia: Tonttu / Nisse (folklore)

Det Norske Akademis ordbok: tuss

Vest-Agder-museet: Tussa i folketradisjonen

‍