Jeg har stått ved vann i tåke, tidlig, før noen andre er våkne, og kjent på hvor tynn grensen mellom verdener egentlig er. Ikke tykk, slik vi liker å tro. Bare tynn nok til at man glemmer den er der, helt til man en morgen står midt i den halvvåkne tilstanden – halvt her, halvt et annet sted – som sjamaner i tusenvis av år har brukt som inngangsport dit de skulle.

Folk tenker gjerne på sjamanisme som noe langt unna. Sibir. Amazonas. Steder vi aldri har vært. Men den nordiske halvkulen har sin egen tradisjon, begravd i sagaene, i eddadiktene, i historier folk fortalte lenge før noen skrev dem ned. Og det som slår meg gang på gang: det er ikke stor avstand mellom en samisk noaides tromme og en norrøn volves stav. Eller mellom en sibirsk sjamans åndereise og Odin, hengende ni netter i et tre.

‍

En reise som ikke er en metafor

La meg starte med en historie som færre kjenner. Den handler om en mann som het Erik.

Erik var sønn av en norsk småkonge, og en julaften ga han et løfte: han skulle finne Ódáinsakur. Den udødeliges åker. Stedet der sorg, sykdom, alderdom og død rett og slett ikke fantes. Ikke i himmelen – nede. Under jorda, eller i det minste et sted man måtte gjennom underverdenen for å nå.

Sammen med en dansk navnebror dro han av gårde. Gjennom Miklagard, gjennom Syria, gjennom et India som i sagaen virker mer som en drøm enn et sted på kartet, til de kom til et mørkt land der stjernene stod fremme midt på lyse dagen. Der, etter en tett skog, fant de en elv med en steinbru over, og på brua lå en drage med gapet vidåpent.

Den danske vennen ville snu. Erik gjorde det motsatte. Han grep tak i en av mennene sine med den ene hånden, sverdet i den andre, og løp rett mot dragens kjeft.

‍

De ble slukt.

Og på andre siden – ingenting vondt. Røyken løftet seg, og der lå en solfylt slette full av blomster, elver av honning, luft som aldri ble mørk, ingen skygger noe sted. Midt i det hele et tårn som svevde uten fundament, med en stige opp til et rom fullt av fløyel og gull og mat de aldri hadde smakt maken til. De trodde de var kommet til Ódáinsakur selv. Det var de ikke helt – en engel forklarte senere at dette bare var forgården, at selve Paradis lå enda lenger inn, forbeholdt sjelene til de døde. Men de fikk hvile der i seks dager før de ble sendt hjem for å fortelle det de hadde sett (Eiríks saga víðförla, gjengitt hos Viktor Rydberg i Investigations into Germanic Mythology).

Jeg husker jeg leste denne historien første gang og tenkte: dette er ikke bare et eventyr. Nå skal jeg være ærlig med deg – det jeg sier videre her er min egen lesning, ikke noe Rydberg selv skriver. Han er opptatt av å spore navn og genealogier tilbake til mytologiens opphav, ikke av å sammenligne med sjamanistisk praksis. Men strukturen i historien kjenner jeg igjen fra mange trommereiser jeg har ledet eller selv vært på, og den likheten er for tydelig til at jeg klarer å la den ligge. Man forlater det kjente. Man møter noe som skal skremme en bort – en drage, en vokter, et mørke. Man går gjennom det i stedet for rundt det. Og på den andre siden finnes det som healere over hele verden kaller den nedre verden: et sted uten tid, uten sykdom, der man møter hjelpere man ikke visste fantes.

‍

Gudmund og den som visste alt

Det finnes flere sagaer som forteller lignende historier, og de peker mot en skikkelse som dukker opp igjen og igjen under forskjellige navn: Gudmund, konge over de Glitrende Sletter. Han bodde, ifølge sagaene, nord for Hålogaland, ved Gandvik, og han og hans folk ble så gamle at de levde i generasjoner uten å dø. Etter sin død ble han tilbedt som en gud.

Her blir det interessant, for Rydberg gjør noe jeg synes er ganske elegant i sin analyse: han argumenterer for at denne middelalder-Gudmund egentlig er en kristnet, fortellermessig omskrivning av en langt eldre skikkelse – Mimir. Kilden. Visdommens vokter.

‍

Og det er her den nordiske mytologien virkelig begynner å snakke sjamanismens språk.

Mimir sitter ved en av røttene til Yggdrasil, verdenstreet, og vokter en brønn så full av visdom at Odin – selveste Allfar, høvding over gudene – ikke har noen makt over den i det hele tatt. Han må be. Han må lide. Rydberg viser, med henvisning til Hávamál 138–140, hvordan Odin bare får drikke av kilden som en gave eller et lån fra Mimir – aldri som noe han kan ta med makt (Hávamál, str. 138–140; Rydberg, kap. IV). Tenk på det et øyeblikk: den mektigste guden i hele det norrøne universet, og han må underkaste seg lidelse og bønn bare for å få smake på kunnskap som ligger nede, under bakken, i den nedre verden.

Igjen – dette er der teksten slutter og min egen tolkning tar over. Rydberg bruker Hávamál rent filologisk, for å spore hvilken kilde Odin faktisk drakk av og hvem "Bolthorns berømte sønn" var. Men det prinsippet han peker på uten å si det høyt, kjenner enhver sjaman igjen fra sin egen kropp. Man får ikke visdom gratis. Man betaler for den – med tid, med ubehag, med å gi slipp på noe man trodde man trengte. En noaide fastet. En sibirsk sjaman gjennomgikk det som på fagspråket kalles en initieringssykdom, ofte så alvorlig at omgivelsene trodde vedkommende skulle dø. Odin hang ni netter i et tre, såret av sitt eget spyd, uten mat, uten drikke, for å hente opp runene fra dypet. Er dette bevisst parallell fra sagaskrivernes side, eller bare det samme menneskesinnet som finner opp den samme løsningen på den samme gåten, om og om igjen, uavhengig av hverandre? Jeg vet ikke. Men bevegelsen er identisk: ned, gjennom smerte, og opp igjen med noe man ikke hadde før.

‍

Treet som holder alt sammen

Yggdrasil selv fortjener et par ord til. Rydbergs poeng er strengt filologisk – han sporer hvordan ulike kilder omtaler røtter, brønner og verdener, og hvem som bor hvor. Men jeg kan ikke la være å se treet som noe mer enn det: selve modellen for hvordan sjamaner, uavhengig av hverandre, har tegnet opp kosmos. En akse som går loddrett, forbinder en øvre verden, en midtre verden der vi bor, og en nedre verden der de døde, giganter og krefter av en helt annen orden holder til.

Det Rydberg faktisk skriver, med henvisning til kildene, er at det fantes to Jotunheimer i den norrøne forestillingsverdenen – én på jordoverflaten langt mot nord og øst, og én under bakken, en underjordisk Jotunheim der Mimir og norneskikkelsene Urd og hennes søstre voktet sine kilder ved treets røtter (Grímnismál 31; Rydberg, Investigations, kap. IV). Disse to var forbundet, med en vei mellom dem – det står der, svart på hvitt.

At jeg leser dette som selve strukturen i en sjamans univers, er min egen tanke, ikke hans. Men den er vanskelig å riste av seg når man vet hva man leter etter: ikke to verdener adskilt av en mur, men to verdener forbundet av en sti – en sti bare noen få vet hvordan de finner, og enda færre tør å følge helt til enden.

Hermod dukker opp i samme mytologi, ridende på Sleipnir ned til dødsriket for å hente Balder tilbake. Han red gjennom et mørkt land, kom til elven Gjöll med sin gullbelagte bru, og nådde til slutt selve porten til de dødes rike (Gylfaginning 49). Samme elv, samme bru av gull, dukker opp igjen i sagaen om Gorm, der reisende advares mot å krysse den. Rydberg bruker akkurat denne gjentagelsen til å argumentere for at sagaene har røtter i én og samme opprinnelige myte – det er hans poeng, ikke mitt. Men når jeg leser det, tenker jeg mest på hvor lenge en historie kan overleve, forkledd, så lenge selve formen på den treffer noe folk gjenkjenner i seg selv.

‍

Om å ikke dø der man skal dø

Det som fascinerer meg mest med Ódáinsakur-historiene er selve paradokset i navnet: den udødeliges åker. Ikke et sted for de døde – et sted for levende mennesker som slipper unna døden. Dette er ikke dødsriket. Det ligger ved siden av det, nesten vegg i vegg, men det er noe helt annet.

Dette skillet, mellom dødsriket og et sted for levende, er noe en sjaman kjenner igjen fra egen praksis – man drar til den nedre verden for å hente noe tilbake, ikke for å bli der. Kraft, en sjelebit, et svar. Så går man hjem. Igjen: det siste er min tolkning, ikke Rydbergs poeng.

Han skriver derimot, konkret og med henvisning til teksten, om en lund i Gudmunds rike, et innhegnet sted skjermet fra svakhet, alderdom og død – ikke for de dødes sjeler, men for visse levende mennesker med tilgang få andre har (Rydberg, kap. IV, §51). Og han peker på at akkurat samme lund går igjen i myten om Mimir, under navnet Mimirs lund, Hoddmimis holt. Der skal, ifølge Vafþrúðnismál, to mennesker overleve verdens undergang – Liv og Leivtrasil, fôret på morgendogg, siden stamforeldre til en ny menneskeslekt (Vafþrúðnismál 44–45). Rydberg bruker faktisk mesteparten av dette avsnittet på å rette opp en misforståelse blant andre mytologer, som hadde tolket det dit hen at paret satt oppe i selve treet under brannen – en lesning han mener strider mot Vafþrúðnismáls ordlyd.

Det jeg tar med meg videre – og dette er altså mitt, ikke hans – er hvor rart det er at akkurat dette stedet, knyttet til visdommens vokter, blir der menneskehetens fremtid oppbevares gjennom katastrofen. Den nedre verden som ikke er undergang, men opprinnelse. Der frøene bare ligger og venter.

‍

Hva sagaskriverne egentlig husket

Noe av det jeg finner mest rørende ved å lese disse tekstene, er å se hvordan de overlevde inn i kristen tid, forkledd, tilpasset, men aldri helt utslettet. Sagaskriveren som fortalte om Erik måtte gjøre om Ódáinsakur til en forgård til det kristne Paradis, plassere det øst for India, bak en mur av ild, fordi den gamle, hedenske ideen om et sted for levende mennesker under jorda ikke hadde noen plass i kirkens verdensbilde. Rydberg peker selv på dette: for kirken fantes det bare Hades og helvete, tilgjengelig gjennom dødens porter – ingen mellomting for de som ennå puster (Rydberg, kap. IV, §50).

Men ideen nektet å dø. Den dukket opp igjen og igjen, i saga etter saga, fordi den tilhørte noe dypere enn teologi. Den tilhørte en praksis. Noen hadde faktisk «vært der» – i transe, i drøm, i en tilstand vi i dag ville kalt en sjamanistisk reise – og kommet tilbake med historier som var for sterke til å bare forsvinne.

Det er dette jeg tenker på når folk spør meg hva nordisk sjamanisme egentlig er. Det er ikke en ferdig pakke med regler. Det er spor. Fragmenter av en verdensforståelse som var her lenge før kirkeklokkene, som overlevde i sagaene fordi de var for gode historier til å glemme, og som fremdeles, om man lytter riktig, forteller oss noe helt konkret: verdenene henger sammen, veien mellom dem finnes, og prisen for å gå den er alltid den samme – man må gi noe fra seg for å få noe tilbake.

Jeg tror ikke Erik fant Paradis. Jeg tror han fant det sjamaner alltid har funnet når de har turt å gå gjennom dragens gap i stedet for å snu: et sted der tiden oppfører seg annerledes, der de vanlige reglene ikke gjelder, og der man, hvis man er heldig og har med seg riktig følgesvenn, får lov til å komme hjem igjen med noe verdt å fortelle.

‍

Kilde

Viktor Rydberg, Investigations into Germanic Mythology, Volume I (norsk: Undersökningar i Germanisk Mytologi), kapittel IV, §§44–52, med primærkilder fra Eiríks saga víðförla, Hervarar saga ok Heiðreks, Helga þáttur Þórissonar, Gylfaginning, Vafþrúðnismál og Hávamál.

‍