Tenk deg en vinternatt over Sápmi, for noen hundre år tilbake. Snøen knirker under skiene, ilden i lávvuen har sunket til glør, og over vidda spenner seg en himmel så klar at man kan telle stjernene til man sovner. Dette er ikke bare et mørkt tak fullt av lyspunkter, men et levende landskap befolket av jegere, rein, hunder og en gammel kjerring som løper på ski etter et dyr hun aldri får tak i. Himmelen forteller en historie som har vart så lenge at ingen kan minnes begynnelsen, og ingen forventer en slutt.

For samene var stjernehimmelen aldri bare astronomi. Den var kalender, kompass, værmelding og mytologi – vevet sammen til ett system der jakten, reindriften og livet på jorden speilet seg i lysene over hodet. Som astrofysikeren Jelena Sergejeva skriver, er det ikke tilfeldig at de fleste samiske stjernebilder forestiller dyr, jaktredskaper, jegere og fiskere: jakten var selve livberginga, og derfor ble himmelen tolket gjennom jaktens logikk (Sergejeva, Universitetet i Oslo).

‍

Reinen som aldri blir fanget

Midt i denne himmelske fortellingen står et stort stjernebilde samene kalte Sarvvis – den kosmiske reinoksen, eller i sørsamisk og østsamisk tradisjon: elgen. Geviret finner vi i Cassiopeia, mens kroppen strekker seg gjennom Perseus og Auriga, kusken (Sergejeva). Hver natt forfølges dette dyret av et helt lag av jegere som stiger opp over horisonten én etter én, som om de samles for en jakt som aldri tar slutt.

Først opp er Fávdna – stjernen vi kaller Arcturus, den mest utrettelige av jegerne, alltid med bue og pil spent. Buen hans, Fávnnadávgi, er ingen annen enn håndtaket på stjernebildet vi kaller Karlsvogna, og den peker alltid mot Sarvvis (Sergejeva; Talking Stories, University of Oregon). Bak ham kommer Gállábártnit, tre brødre kjent for sine skyteferdigheter og for å ha oppfunnet skiene – i den greske himmelen gjenkjenner vi dem som Orions belte. De bærer med seg kniv, spyd og gryte, redskaper de vil trenge når reinen endelig faller (Sergejeva). Deres far, Gállá, er selveste Sirius, den klareste stjernen på himmelen, og han har dratt ut bare for å se hvordan det går med sønnene sine.

Så er det Boares Áhkku, den gamle kjerringen, kjent også som Boares galgu eller Gievdneguoddi – kjeleberaren. Hun løper på ski etter Sarvvis sammen med sine hunder og roper oppildnende: «Jag på, jag på! Den fete gumpen er lønnen om du fanger ham!» Hun og hundene hennes er selveste Pleiadene, som samene så som en flokk skremte reinkalver, tett sammenflokket «akkurat som skremt rein flokker seg sammen» (Talking Stories). I tillegg finnes Čuoigit, de to skiløperne – Castor og Pollux i Tvillingene – som prøver å drive Sarvvis mot Fávdna, slik at han endelig kan komme innen skuddvidde.

‍

Nordstjernen som vokter verden

Men over hele denne jaktscenen våker en stjerne som aldri rører seg: Boahji, Nordstjernen. Navnet betyr «nagle» – den naglen som holder himmelhvelvet fast, også kalt Boahjenávli, nordnaglen, i Kautokeino, Karasjok og Karesuando (Sergejeva). I samisk forestilling buer himmelen seg over jorden som en omvendt kjele, og midtpunktet – toppen av verdenssøylen som bærer det hele – er nettopp Boahji (Karhuntassu).

Boahji er selv en jeger, med sin egen bue synlig i stjernebildet Ursa Minor. Han er så høyt oppe at han sjelden kommer innen skuddvidde av Sarvvis, men holder vaktsomt øye med reinen. Skulle han treffe, ville himmelen falle, stjernene styrte ned, sola og månen slukne, og alt liv ta slutt (Sergejeva; Beneath Northern Lights). Hele universets skjebne hviler på at jakten aldri fullbyrdes.

Natt etter natt gir jegerne opp, én etter én – først Gállá, den gamle faren som bare kom for å se, til sist Fávdna selv, som senker buen igjen. Sarvvis glir unna, akkurat som han alltid har gjort, og fortsetter å beite til jakten begynner på nytt neste kveld.

‍

En himmel uten ende

Det er fristende å lese denne evige jakten som en fortelling om undergang – om en verden som kan gå til grunne hvis reinen dør. Men det ville være å misforstå den samiske tidsoppfatningen. For de gamle samene var ikke tiden en rett linje mot en dommedag, slik den kristne fortellingen forutsetter. Tiden var syklisk, uten begynnelse og uten ende (Sergejeva). Jakten fortsetter fra år til år, fra tusenår til tusenår, og stjernedyret glir alltid trygt forbi. Ingen jeger kommer det noensinne nærmere. Universets orden forblir uforandret – en trøst formet ikke som et løfte om frelse, men som et mønster man kan stole på, natt etter natt.

En liknende myte fant veien til Sápmi fra folkene lenger øst. Blant hantifolket i Sibir fortelles det om sønnen til himmelguden Torum, som skapte en elg med tre par bein. Sønnen innhentet elgen på ski og kappet av det bakerste beinparet – og skisporet hans ble til Melkeveien, som samene kalte Lodderáidalas, Fuglestigen, den himmelveien fuglene følger når de trekker sørover og finner hjem igjen (Sergejeva). På Kolahalvøya fortelles historien annerledes: der jager tordenguden Tiermes den kosmiske reinoksen med sine hunder, med regnbuen som bue og lynet som piler. Skulle Tiermes stikke kniven i hjertet på dyret, ville stjernene falle og elvene renne baklengs (Sergejeva).

‍

Klokke, kalender og kompass

Stjernehimmelen var også et praktisk instrument for tid, vær og retning. Dávggát, Karlsvogna, er synlig hele natten og ble brukt som klokke i uminnelige tider; Inari-samene beskrev hvordan den sto i øst ved midnatt i januar, i sørøst senere på natten og i nordvest mot morgenen (Sergejeva). Den finske forfatteren Samuli Paulaharju skrev i 1925 at samiske reineiere er «sannelig vise» – de har et navn på hver stjerne, og om en stjerne skulle forsvinne, ville de umiddelbart merke tapet.

Melkeveien, Fuglestigen, ble brukt til å forutsi hvor mye snø vinteren ville bringe (Talking Stories, University of Oregon). En skyfri himmel på nyttårsaften bebudet et godt bæråt, en overskyet himmel kalde somre. Nordlyset – guovssahasat – ble lest med respekt: lavt nordlys varslet kulde, et nordlys fra sørvest bebudet sørvestlig vind. Men å egge det til å brenne sterkere, ved å plystre eller joike mot det, var risikabelt – et opphisset nordlys kunne styrte ned og skade den som lokket det frem (Talking Stories; Karhuntassu).

‍

Beaivi, Mánnu og hullene i himmelen

Over stjernehimmelen tronet to himmellegemer i en klasse for seg selv: sola og månen. Solguddommen Beaivi – «sol» eller «dag» – og hennes datter Beaivvi nieida, soljenta, ble tilbedt med offer for å sikre lykke i reindriften og lege sykdom (Karhuntassu). Månen, Mánnu, hadde et mer fryktinngytende rykte, ofte kalt Mánnu-stállu. Desember – juovlamánnu – var en urolig tid, da all støy var forbudt etter at månen steg opp. I februar, da polarnatten slapp taket, gjaldt derimot motsatt skikk: da ropte man for å kalle månen frem (Karhuntassu).

Selv Venus fikk sin plass, under navnet Guovssonásti. Når den sank under horisonten, fikk skogtroll og andre onde vesener fritt spillerom, et herredømme som opphørte når Venus igjen viste seg (Karhuntassu). Stjernene selv ble forestilt som hull i himmelhvelvet, sprekker inn til en annen virkelighet – i østsamiske språk kalt duot ilbmi, «den andre luften» (Karhuntassu).

‍

Trommen som bar himmelen

Enda dypere inn i den samiske kosmologien finner vi gievvrie – noaidens tromme – der bilder av dyr, mennesker og reisende sjeler er malt tett rundt et sentralt kors. Etnoastronomen Bo Sommarström har brukt store deler av sitt vitenskapelige liv på å undersøke om plasseringen av disse figurene kan ha vært påvirket av stjernehimmelen. Ved å dele trommeskinnet inn i fire kvadranter, som en horisont delt av himmelretningene, fant han overraskende mange sammenfall mellom figurenes plassering og posisjonene til kjente stjernebilder som Melkeveien, Pegasus og Orion (Sommarström, "The Saami Shaman's Drum and the Star Horizons").

Han beregnet nøyaktig hvilke stjernebilder som var synlige for sørsamer på 65 grader nordlig bredde – og fant at de stjernebildene som var vanskeligst å se fra denne himmelen, som Skorpionen, også var svakest representert på trommeskinnene (Sommarström). Det tyder på at trommen var et nøye kalibrert kart over himmelen samene faktisk kunne observere. Sommarström beskrev trommen som et «psyko-kosmogram» der solens høyde, kalenderen, årstidene og himmelretningene møttes i ett bilde, ikke ulikt astrolabene hos samenes europeiske naboer (Sommarström, "Ethnoastronomical Perspectives on Saami Religion"). Så opp fra undersiden gjennom det halvgjennomsiktige trommeskinnet, kunne noaiden lese stjernebildene speilvendt, slik andre europeiske folkegrupper leste sine horoskoper – men trommen gjenga naturens egen mot-klokkeretning når stjernene roterer om Boahji gjennom døgnet (Sommarström, "Ethnoastronomical Perspectives").

‍

Levende arv

De dødes ånder hadde også sin plass i dette verdensbildet. Ved forrige århundreskifte samlet den norske folkloristen Just Qvigstad og den samiske forfatteren Johan Turi inn fortellinger om ånder de fleste ikke kunne se, men som noaideslágáš – de med ferdigheter i noaidens kunster – kunne se, høre og kontrollere (DuBois, "The Usually Invisible, Occasionally Visible, Spirits of the Dead"). Disse fortellingene, sammensatt av urfolks tradisjon og kristne innslag fra nabofolkene, minner oss om at den samiske kosmologien aldri var et lukket system. Den levde og endret seg, akkurat som stjernebildene selv fortsatte å vandre over himmelen fra generasjon til generasjon.

I dag, når man står ute på vidda under en klar vinternatt, er stjernene fortsatt de samme lysene forfedrene så. Fávdna spenner fremdeles sin bue. Boares Áhkku roper fremdeles til hundene sine. Og høyt over det hele, urørlig, holder Boahji himmelen på plass – en påminnelse om at noen historier ikke trenger en slutt for å være sanne. De trenger bare å bli fortalt videre, natt etter natt, slik samene har gjort det i uminnelige tider.

Kilder:

• Sergejeva, Jelena. "Nokre samiske stjernebilete: Eit jaktfolks forestellingar om stjernehimmelen." Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo, 2011. https://www.mn.uio.no/astro/tjenester/publikum/almanakken/innhold/tema2001.html

• Sommarström, Bo. "The Saami Shaman's Drum and the Star Horizons." https://core.ac.uk/download/493101360.pdf

• Sommarström, Bo. "Ethnoastronomical Perspectives on Saami Religion." Scripta Instituti Donneriani Aboensis, 12 (1987): 211–250. https://journal.fi/scripta/article/view/67164

• "Saami Astronomy." Talking Stories, University of Oregon. https://talkingstories.uoregon.edu/2022/02/25/saami-astronomy/

• "The Sun and the Moon as the Most Important Celestial Bodies." Karhuntassu — Sámi Culture and Mythology. https://www.karhuntassu.fi/en/front-page/history/sami-culture-and-mythology/the-sun-and-the-moon-as-the-most-important-celestial-bodies/

• DuBois, Thomas A. "The Usually Invisible, Occasionally Visible, Spirits of the Dead in Early Twentieth-Century Sámi Folklore." Humanities 12, no. 5 (2023): 94. DOI: 10.3390/h12050094. https://ouci.dntb.gov.ua/en/works/45JbW33l/

‍