Jeg pleier å si dette til folk som spør meg hva jeg egentlig tror på: jeg tror ikke på noe. Jeg vokser opp i det. Det er en forskjell som er vanskelig å forklare til noen som er vokst opp med en kirke eller ingenting, men den betyr alt for meg. Åndene jeg skal skrive om her bor ikke i en bok jeg leser. De bor i lavvoen og i hjemmet, i den samme rekkefølgen de alltid har gjort, og jeg forholder meg til dem fordi de er der – ikke fordi jeg har bestemt meg for å tro på dem en morgen jeg var i godt humør.

Så la meg ta deg med inn. Ikke inn i historien om hvordan det var. Inn i hvordan det er.

‍

Det første du møter er dørvokteren

Du bøyer deg for å komme inn i en lávvu, og allerede der, under dørkarmen, er du inne i noe. Uksáhkká – dørkvinnen – bor der. Rett under bakken, ved terskelen. Hun er ikke et symbol på en dørvakt. Hun er terskelvokteren. Hun tar imot barnet når det kommer til verden, og hun følger den lille når den begynner å gå og springe ut og inn, ut og inn, uten å skjønne hvor farlig verden faktisk er. Man skal ikke tenke på henne som snill eller streng. Hun er begge, avhengig av hva du foretar deg ved døra hennes.

Jeg har hellet drikke ved dørterskelen flere ganger enn jeg kan telle, og hver gang er det det samme: en liten stillhet, en bøyning, ingen store ord. Det er ikke teater. Det er bare det man gjør.

‍

Midt i alt – Sáráhkká

Så kommer du til árran, ilden midt i lávvu, og der er Sáráhkká. Hvis Uksáhkká er grensevakten, er Sáráhkká selve varmen som holder alt i live. Hun åpner mors liv, hun er den som gjør at et barn faktisk blir født og ikke bare unnfanget. Både menn og kvinner har æret henne – det er ikke alle åndene i lávvu som deler seg strengt etter kjønn, og det er noe jeg liker ved henne. Hun er ikke reservert for en gruppe. Hun er midten, og midten tilhører alle som sitter rundt bålet.

Folk trodde – og jeg sier trodde fordi jeg ikke vet hvor mange som fremdeles sier det høyt, men jeg gjør det – at hun bodde rett under selve ildstedet. Man ga henne det man kunne drikke: vann, øl, hva man hadde. Det er en påfallende ting med samisk åndeverden generelt, at gudene ikke ber om gull eller templer. De ber om det du allerede har på bordet.

‍

Bueskyteren i det innerste rommet

Bak árran, dypere inn i lávvu, ligger boaššu. Dette er ikke bare et hjørne. Det er det helligste stedet i hele teltet, det stedet der trommen lå når den ikke var i bruk. Og der, i boaššu, bor Juksáhkká – bueskyttergudinnen.

Hun er den som kan vende et ufødt barn fra jente til gutt i mors liv, sier de gamle kildene, og hun beskytter gutter og menn fra de blir til de dør. Men jeg vil ikke gjøre henne om til en fødselsgudinne og glemme resten. Hun er jaktens gudinne også. Hun er den som gir hell til bue og pil, den som står bak mennene når de går ut for å finne mat til familien. Det er en logikk i det samiske universet som jeg elsker: fødsel og jakt hører sammen, fordi begge handler om at liv skal fortsette.

‍

Vokteren bakerst – den man ikke snakker nok om

Og her er noe jeg vil at du skal huske, fordi de fleste tekster om samisk mytologi glemmer henne helt: Boaššoáhkká. Hun er ikke det samme som Juksáhkká, selv om de deler samme rom. Boaššoáhkká er kvinnen som hersker over selve boaššu-området – matlagerets og eiendelenes voktergudinne. Hun er den som ser til at det familien har samlet, det som skal holde dem i live gjennom vinteren, blir respektert og ikke sløst bort. En stille, nesten byråkratisk gudinne om du vil, men jeg tenker på henne som noe annet: hun er husets minne om hva overlevelse faktisk krever. Ikke magi. Forvaltning. Ansvar. Det er en form for hellighet også.

Det er interessant at det bare er de vestlige, norsk-samiske tradisjonene som kjenner henne godt – de østlige og finske samene har henne ikke i sitt bilde på samme måte. Jeg liker den typen detaljer, fordi de viser at samisk åndeverden aldri var én ting. Det var levende variasjon, sida for sida, familie for familie.

‍

Hun som venter ved kanten

Nå til en jeg bryr meg spesielt om å rette opp i, fordi historien har vært grusom mot henne: Gieddegeasgalgu.

De siste generasjonene har kalt henne «sladrekjerringa» – en gammel kvinne man ikke ville bli som, en advarsel mot å bli bitter og pratsom på alderdommen. Det er ikke hvem hun var. Det er hva kristningen og tiden gjorde med henne.

Gieddegeasgalgu bodde ved kanten av tunet – der hjemmet slutter og skogen begynner. Det stedet der det kjente møter det ukjente. Og det er ingen tilfeldighet at hun bor akkurat der, fordi hun er visdommens gudinne, kunnskapens gudinne, den man søkte når man hadde det ekstra vanskelig og trengte råd ingen andre kunne gi. Hun var forbundet med trolldom i den gamle, ærbare betydningen av ordet – ikke svart magi, men dyp kunnskap, noaidevuohta selv. En sjaman kunne i transe reise for å møte henne. Hun representerte sjelens vandring, den evnen til å ta et skritt ut av det trygge og inn i det uvisse for å finne et svar. Hun voktet også moralen, folks indre rettskaffenhet – ikke som en dommer, men som en påminnelse om at kunnskap uten karakter ikke er kunnskap i det hele tatt.

Så når jeg tenker på henne nå, tenker jeg ikke på en gammel kjerring som sprer sladder. Jeg tenker på en kvinne som sto ved skogens rand og sa: kom hit hvis du trenger noe ekte. Det er en helt annen skikkelse enn den de gjorde henne til senere. Og jeg tror det sier noe om hva som skjer med kvinnelig visdom generelt, når den blir ubehagelig for en ny tro å ha stående ved inngangen til byen.

‍

De som ikke bor i lavvoen, men rundt den

Sida – bosettingen, fellesskapet av familier som delte samme områder – var ikke bare mennesker. Den var også fylt av ånder som ikke krevde et hjem inne i teltet, men som var like virkelige.

Sieidiene stod der ute i landskapet: steiner, klipper, spesielle trær som skilte seg fra alt rundt. De var ikke symboler på ånder. De var boliger for dem. Man ga dem reinsdyrblod, fett, gevir. Man tok ikke en sieidi for gitt, og man flyttet den absolutt ikke – forsømmer du en sieidi, eller enda verre, skader den, kommer den etter deg i drømmene dine til du gjør det opp. Storjunkaren, en av de kraftfulle skikkelsene knyttet til fjelltopper og huler, hadde makt over dyr, fisk og fugler, og familiene hadde egne offerhauger de vendte tilbake til, generasjon etter generasjon.

Leib Olmai, skogsånden, holdt sitt øye på skogens dyr som om de var hans egen flokk, og han kunne gi jegeren hell eller ulykke etter forgodtbefinnende. Man ba til ham morgen og kveld, sies det, fordi hans gunst var for viktig å ta sjansen på.

‍

Forfedrene – de som fortsatt sitter ved bordet

Her er noe jeg tror mange utenfra aldri helt forstår ved samisk åndelighet, og det er det som gjør meg mest stolt av den. Vi har aldri sett de døde og de levende som to forskjellige saker. De kristne misjonærene fant dette nesten uutholdelig – de kunne ikke forstå at vi mente det bokstavelig, at forfedrene fortsatt var en del av familien, ikke et avsluttet kapittel.

Barnet fikk navn etter en avdød slektning, og med navnet kom noe av den avdødes egenskaper og styrke over til den nyfødte – en overføring, ikke bare en hedersbetegnelse.

Saivo er stedet – ofte forestilt som fjell, eller under dobbeltbunnede vann – hvor de avdøde lever videre nesten som de gjorde her, bygger telt, jakter, fisker. Ikke et tåkete skyrike. Et fortsatt liv. Og fra saivo kunne en avdød slektning bli en beskyttelsesånd, en saivo-ånd som gikk i arv i familien, noen ganger i menneskeskikkelse, noen ganger som rein, fisk eller fugl som fulgte noaiden på hans reiser mellom verdenene. Disse hjelpeåndene kunne gis videre som gave, arves, til og med selges – de var en del av husholdningens virkelige eiendom, på linje med reinflokken.

‍

Hvorfor jeg fortsatt gjør dette

Jeg kunne ha skrevet dette som et oppslagsverk. Gudinne X gjør Y, ånd Z bor på sted W. Men det er ikke sånn jeg lever med dem. Jeg heller vann ved døren fordi Uksáhkká er der, ikke fordi en bok sier jeg skal. Jeg tenker på Boaššoáhkká når jeg passer på det jeg har bygget opp, fordi forvaltning faktisk er en hellig handling, ikke bare praktisk husholdning. Og jeg nekter å la Gieddegeasgalgu forbli en sladrekjerring i mitt hode, fordi jeg vet hvem hun egentlig er – en kvinne som står ved skogens kant og inviterer deg til å søke ekte svar, ikke trøst.

Det er dette som gjør noaidevuohta til noe jeg praktiserer og ikke noe jeg leser om. Alle disse skikkelsene, fra dørterskelen til skogens rand, fra ildstedet til det innerste rom bak i lávvuen fortsatt er der.

Kilder brukt i researchen: Wikipedia om lávvu, Wikipedia om samisk sjamanisme, Wikipedia om Uksáhkká, Karhuntassu om samiske hellige steder, Saamelaisensyklopedia om boaššu, Beneath Northern Lights om samiske guder og ånder, Patheos om samiske gudinner, Britannica om saivo, Occult World om Akkan, NDLA om samisk religion, UiT-avhandling «De levende og de døde».

‍