Vi driver ikke alene med dette

Det er noe som skjer i en seremoni, der grensa mellom den som trommer og det trommen kaller fram, blir tynn. Den lette svimmelheten. Følelsen av at noe åpner seg som alltid har vært der, vi bare ser det ikke til vanlig. Det er i det øyeblikket jeg husker at vi ikke er alene om dette. Overalt, i alle himmelretninger, har folk lett seg fram til de samme sprekkene i virkeligheten. Bare med andre ord, andre redskaper.

Denne artikkelen handler om noen av de andre veiene, det brede feltet som gjerne kalles vestlig esoterisme: alkymi, astrologi, hermetisme, kabbalah, mesmerisme, spiritualisme, teosofi og hele det rotete følget av New Age. Jeg ser på dem som sjamanist. Ikke for å måle oss opp mot hverandre, men fordi jeg tror vi kjenner igjen mer enn vi tror.

‍

Ingen har egentlig peiling på hva dette er

Da religionsviterne Henrik Bogdan og Olav Hammer skulle skrive innledningen til Western Esotericism in Scandinavia (Brill, 2016), begynte de faktisk med å innrømme at ingen har klart å bli enige om hva "vestlig esoterisme" egentlig er.  Litt sånn som det er med ordet sjamanisme. Alkymi fra 1500-tallet og UFO-bevegelser fra nyere tid havner i samme bok, og ingen kan helt forklare hvorfor. Det de er enige om, er hvilke strømninger som hører med – en liste de stort sett låner fra storverket Dictionary of Gnosis and Western Esotericism (Hanegraaff m.fl., 2005), som lister opp rundt 300 strømninger og skikkelser på over 1200 sider.

Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg har fått spørsmålet «men hva ER sjamanisme egentlig» utallige ganger, og hver gang glipper svaret litt mellom fingrene. Kanskje er ikke det noe problem å løse. Kanskje er det bare sånn åndelig liv er – det lar seg ikke presse ned i én definisjon. Bogdan og Hammer bruker et fint uttrykk, air de famille – en slektsluft som henger over alt dette uten at noe enkelt trekk er felles for alle sammen. Sånn kjenner man igjen en fetter man aldri har møtt.  Ikke fordi han er lik deg, men fordi det er noe i blikket som sier at dere kommer fra samme rot.

‍

Bureus og runene – da det fremmede ble hjemme

Det finnes et eksempel jeg liker spesielt godt. Sosiologen Roland Robertson kalte det globalisering – hvordan globale ideer vandrer inn og blir noe lokalt og nytt. Den svenske 1500-tallslærde Johannes Bureus hadde satt seg grundig inn i den jødiske kabbalahens idé om at det hebraiske alfabetet bar skjulte, kosmiske krefter. I stedet for bare å importere det, gjorde han noe annet: han bygde opp et tilsvarende system rundt de nordiske runene. Tegn som var risset i tre og stein i generasjoner, fikk plutselig den samme tunge, hemmelige betydningen som de hebraiske bokstavene.

Det kjenner vi igjen. Ingen åndelig tradisjon oppstår i et vakuum. Sjamanismen har alltid gjort akkurat dette – tatt opp i seg det som fantes rundt, og gjort det til sitt eget. Når en lengsel møter symboler den ikke kjenner fra før, griper den ofte etter det som allerede er hellig hjemme – runer, fjell, elver – og lar den fremmede visdommen snakke gjennom det. Det er ikke juks. Det er bare sånn overføring fungerer.

‍

Alkymistene lette etter noe mer enn gull

Før man skilte klinisk mellom kjemi og magi, satt alkymistene ved ovnene sine og lette etter De Vises Sten – ikke bare for å lage gull, men fordi de skjønte, kanskje uten å si det høyt, at det som skjer utenpå henger sammen med det som skjer inni. Det er en nesten litt komisk historie om den norske presten Hans Egede, misjonær til Grønland på 1700-tallet, som sendte etter alkymistiske skrifter og prøvde å lage De Vises Sten der oppe. En mann sendt ut for å forkynne én ting, som i det stille jaktet på noe helt annet.

Alkymien er en fjern kusine av det vi driver med. Vi søker forvandling gjennom tromme, reise og kontakt med hjelpeånder. Alkymisten søkte det samme gjennom ild og metall og tålmodig arbeid. Ulikt verktøy, samme lengsel etter å skjønne at det synlige henger sammen med noe usynlig.

‍

Stjernene og forbudet mot å lese dem

Astrologien hadde en merkelig reise i Skandinavia. Den var på 1500-tallet en del av selve pensum ved Københavns Universitet, og astronomen Tycho Brahe leverte spådommer rett til den danske kongen. Men vinden snudde – teologene mente det truet troen på menneskets frie vilje, og i 1633 forbød kong Christian IV konkrete spådommer i almanakker, fordi det visstnok kunne vekke Guds vrede.

Den frykten – at det å lese tegn i himmelen skulle utfordre en dømmende Gud – er fjern for meg. I sjamanistisk tenkning finnes ingen slik motsetning mellom å lese naturens tegn og å respektere de større kreftene. Å lese ER å lytte. Astrologen som studerte stjernene gjorde i grunnen det samme som noaiden som leste reinens spor eller flammene i ilden: begge lette etter mønstre som binder det lille mennesket til det store. Forskjellen er at astrologien endte opp som tabeller og beregning, mens vår lesning alltid har vært en samtale – åndene svarer tilbake. Stjernene tier. Åndene snakker.

‍

Hemmelig kunnskap som frelse

Hermetismen og kabbalahen deler troen på at frelse, eller i alle fall innsikt, kommer via kunnskap – gnosis – en visdom som løfter deg over det sovende, vanlige mennesket. Her ligger kanskje det tydeligste slektskapet: begge er innvielsestradisjoner. Ingen blir sjaman eller noaide av å lese en bok. Det krever en indre død og gjenfødsel, en reise gjennom mørket før du kan bære noe tilbake til fellesskapet. Hermetikeren søkte det gjennom tekst og tallmystikk. Vi søker det gjennom smerte, faste, tromme. Men målet ligner: å bli den som har sett bak sløret og kan være bro for de andre.

Det fantes en hemmelig orden, Metatron, trolig stiftet på 1720-tallet, som mente frimureriet hadde avslørt for mye av "de arkane vitenskapene" og som i all hemmelighet prøvde å kontakte engler og høyere vesener. Jeg kjenner igjen den logikken – at ikke all kunnskap tåler dagslys, at noe bare kan bæres av dem som har forberedt seg. Vi vokter våre innvielsesritualer og trommens mønstre av samme grunn.

‍

Swedenborg – kanskje den nærmeste sjamanen Skandinavia har hatt

Ingen skikkelse i denne historien ligner mer på en sjaman enn den svenske naturvitenskapsmannen Emanuel Swedenborg. I sine siste tretti år skrev han bok etter bok om samtaler han hadde med engler og ånder i andre verdener. Det er fristende å kalle ham en nordeuropeisk sjaman i vitenskapsmannens klær – han beveget seg mellom det materielle og det åndelige som om det var like naturlig som å gå ut døra.

Idéene hans slo først rot i utlandet, ikke hjemme. Men på 1770-tallet samlet hertug Karl, senere konge, en liten krets på slottet for å kontakte de dødes ånder, drive ritualmagi og gjøre alkymistiske forsøk. Det er ikke ulikt en seremonisirkel – en gruppe mennesker som stoler på at åndeverdenen er tilgjengelig for flere enn bare én utvalgt.

‍

Mesmerismen og den usynlige strømmen

Mot slutten av 1700-tallet kom mesmerismen til Skandinavia – ideen om en usynlig livskraft som kunne ledes for å helbrede. I Danmark kalte flere kulturpersonligheter det en av menneskehetens store oppdagelser. Dette er kanskje det tydeligste møtepunktet med sjamanistisk healing: troen på at det finnes en kraft som flyter gjennom alt levende, og som en øvet person kan lede dit den stopper opp. Mesmeristen brukte hendene. Vi bruker trommen og pusten og hjelpeåndene. Men grunntanken er lik: sykdom handler ofte om noe som har stagnert.

‍

Bordbanking og teosofisk verdensbroderskap

På 1850-tallet nådde nyheten om spiritistiske seanser – ånder som banket svar gjennom møbler – Danmark, og det ble raskt snakkis blant intellektuelle og kunstnere. En svensk spiritualistforening ble stiftet i 1877. Litt senere kom teosofien, med losjer i alle de store byene – det var til og med planer om å bygge et verdenssenter på øya Visingsö, planer som falt sammen etter lederens død.

Spiritualismens seanser og våre ånderitualer deler en grunnleggende tro: at de døde ikke er borte, bare et annet sted. Men her skiller vi lag også. Spiritualisten er ofte passiv – et medium ånden taler GJENNOM. Vår reise er noe annet. Vi går selv til de dødes rike, forhandler, ber om hjelp, gir noe tilbake. Bordet banker ikke av seg selv hos oss. Det er trommeslagerens forberedelse som åpner porten.

‍

New Age – rotete, men ærlig ment

Det siste tiåret av forrige århundre var, som Bogdan og Hammer skriver, en tid for "massiv religiøs eksperimentering". Antroposofi fant sterkt fotfeste i Norge. Okkulte ordener, rosenkreuzergrupper, og ikke minst New Age, som fortsatt fascinerer store deler av befolkningen her oppe.

New Age er nok den strømningen jeg møter tettest på kroppen, fordi det er der folk gjerne møter oss – i festivalteltet, på retreat, i bokhandelens alternativ-hylle. Og ja, den fortjener kritikken den får, med sin tendens til å plukke krystaller fra én tradisjon og chakraer fra en annen uten alltid å ta med seg ansvaret som hører til. Men jeg skal ikke avskrive den av den grunn. New Age har, med alle sine mangler, gjort noe viktig: fortalt en hel generasjon at det finnes åndelig virkelighet utenfor kirkeveggene, tilgjengelig for hvem som helst – ikke bare presten eller den innvidde eliten. Det er faktisk noe sjamanismen alltid har praktisert: hos oss kan healeren og seeren dukke opp fra hvilken som helst krok av bygda, ikke bare fra et bestemt presteskap.

Alkymistens ovn, astrologens stjernekart, hermetikerens tekster, Swedenborgs englesamtaler, mesmeristens hender, spiritualistens bankende bord, New Age-søkerens rotete leting – alt sammen er forsøk på å svare det samme spørsmålet sjamanen har stilt siden begynnelsen. Er verden bare det vi kan ta og føle på, eller finnes det dører vi ennå ikke har lært å åpne?

Jeg sier ikke at sjamanisme er det samme som noen av dette. Vi har vår egen byrde og gave – forbindelsen til landskapet, til forfedrene, til åndene som hører til akkurat vårt fjell og vår elv. Men når jeg møter alkymisten, astrologen, hermetikeren og teosofen på veien, kjenner jeg slektskapet. Vi er alle folk som har nektet å tro at virkeligheten stopper der øynene slutter å se. Det er verdt å hedre, uansett hvilken drakt det kommer i.

Kilder:

Bogdan, Henrik og Olav Hammer, «Introduction», i Western Esotericism in Scandinavia, red. Henrik Bogdan og Olav Hammer, Leiden/Boston: Brill, 2016.

Bogdan, Henrik og Olav Hammer, «Research on Esotericism in Scandinavia», i Tore Ahlbäck (red.), Western Esotericism, Åbo/Turku: Donner Institute, 2008, s. 38–49.

Hammer, Olav, «Old New Religions in Scandinavia», i James R. Lewis og Inga Bårdsen Tøllefsen (red.), Nordic New Religions, Leiden: Brill, 2015.

Hanegraaff, Wouter J. m.fl. (red.), Dictionary of Gnosis and Western Esotericism, Leiden: Brill, 2005.

Robertson, Roland, Globalization: Social Theory and Global Culture, London: Sage, 1992.

‍