Den samiske bruken av navn var knyttet til noaidevuohta, Isack Olsen forklarer allerede før barnet er født begynte noaiden med offerhandlinger for det kommende barnet.
Barnet måtte tidlig knyttes til åndeverden. Sentralt sto gudinnen Sarahkka og man æret henne blant annet ved å drikke en skål for henne. Dåpen ble kalt Sarahkka dåp , å den kvinnelige døperen, (dåpsmoren).
Når barnet var født,var det viktig å gi barnet et navn, som en avdød slektning hadde hatt. På den måten ble den avdøde levende igjen gjennom barnet.Etter dåpen fikk barnet en navneamulett som skulle værne om barnets oppvekst