Det begynner ofte med stillhet. Ikke den tomme stillheten som oppstår når ingen vet hva de skal si, men den særegne stillheten som oppstår når et rom er i ferd med å bli noe mer enn bare et sted. Kanskje står gruppen allerede i en sirkel. Kanskje er bålet tent, eller snart tent. Kanskje ligger skogen rundt dem som et levende bakteppe, med vind i trærne og jord under føttene. Og så, før seremonien virkelig tar form, skjer noe enkelt og samtidig stort, retningene kalles inn.

For mange som møter sjamanistisk arbeid for første gang, kan dette virke gåtefullt. Hvorfor snakke til øst, sør, vest og nord? Hvorfor nevne jord, himmel og hjertet som om de var gjester? Svaret er at det handler om å åpne et rom, skape orientering og invitere  den åndelige helheten inn i seremonien. Det er en måte å si: Nå trer vi ut av hverdagslogikken og inn i et rom hvor alt henger sammen.

‍

Et levende kart

De syv retningene kan forstås som et levende kart over verden. I Sjamanistisk forbund er de fire himmelretningene først: øst, sør, vest og nord. Deretter kommer Mor Jord og Skaperkraften, og til slutt midten eller hjertet. Sammen danner de en helhet, en sirkel som ikke bare viser hvor vi er, men også hvordan alt er forbundet.

Dette kartet er ikke ment som geografi i vanlig forstand. Det er et symbolsk og erfaringsnært kart, et språk for å forstå livets bevegelser. Øst peker mot begynnelse og klarhet. Sør bærer energi, livskraft og modning. Vest er erfaring, refleksjon og forvandling. Nord står for ro, visdom og utholdenhet. Under oss finner vi Mor Jord, som bærer og nærer. Over oss finner vi Skaperkraften eller himmelens dimensjon, som peker mot det større. Og i midten finnes hjertet, stedet der alt samles og får mening.

Når disse retningene innkalles i en seremoni, er det som å stille inn et kompass. Man minner seg selv og gruppen om at mennesket ikke står alene. Vi står alltid i forhold til noe større, noe over oss, under oss, foran oss, bak oss og innenfor oss. Det er dette innkallingen hjelper oss å kjenne.

‍

Øst og morgenen

Øst er ofte det første punktet. Det er ikke tilfeldig. Solen står opp i øst, og derfor forbindes denne retningen med begynnelse, oppvåkning og nytt lys. I Sjamanistisk Forbund knytter vi øst til barnet, til sola som starter der, og til ilden som tennes i øst.

Symbolsk kan man si at øst minner oss om det som ennå er ungt, friskt og åpent. Det er retningen der dagen begynner og der bevisstheten våkner. Når seremonilederen vender seg mot øst, er det som å si: La oss gå inn i dette med klarhet, med nysgjerrighet og med vilje til å begynne.

I mange seremonier brukes øst også som første retning fordi den setter en tone for resten av rommet. Det er her lyset kommer inn først. Det er her man ofte søker inspirasjon, visjon og klarhet. I en moderne forklaring kan man si at øst representerer det friske blikket, evnen til å se noe for første gang.

‍

Sør og vekst

Sør er ofte forbundet med varme, modning og livskraft. I Sjamanistisk Forbund er sør som ungdommens retning. Det er der energien er sterk, varm og i bevegelse.

Hvis øst er morgenen, er sør kanskje formiddagen eller middagssolen. Det er tiden da kraften er tydelig, når det er lett å handle og bygge. I seremoniell sammenheng kan sør derfor representere mot, skapelse og den delen av livet der man virkelig trer frem og begynner å virke i verden.

Denne retningen minner oss også om at kraft må brukes med klokskap. Ungdommelig energi er verdifull, men den må ha form, ellers blir den urolig. Derfor gir sør ikke bare varme, men også ansvar. Den spør: Hvordan bruker du kraften din? Hvordan lar du lidenskapen tjene det som er sant?

‍

Vest og det som modnes

Vest er retningen for solnedgang, refleksjon og erfaring. I Sjamanistisk Forbund er vest knyttet til voksenlivet. Det er her vi har levd en stund, sett noe, mistet noe og lært noe.

Vest bærer ofte en annen type ro enn øst og sør. Der de første retningene kan handle om start og kraft, handler vest mer om å forstå hva kraften har gjort med oss. Det er retningen for å se tilbake uten å bli stående fast. Den minner oss om at livet ikke bare er fremdrift, men også innsikt.

I en seremoniell kontekst er vest ofte stedet for følelser, transformasjon og det indre arbeidet som følger med erfaring. Det er her vi kan møte det som må slippes, det som må bearbeides, og det som har modnet i stillhet. Vest lærer oss at forvandling ikke alltid er dramatisk; noen ganger skjer den i stille erkjennelse.

‍

Nord og visdommen

Nord er den siste av de fire hovedretningene, og i mange tradisjoner forbindes den med vinter, ro, stillhet og visdom. I Sjamanistisk Forbund er nord alderdommens og visdommens retning.

Nord er ikke svakhet. Det er den typen styrke som har blitt prøvd over tid. Det er den delen av året og livet som vet at ikke alt må sies, og at ikke alt må skje nå. Nord bærer tålmodighet, struktur og evnen til å holde ut.

Når nord innkalles, er det ofte som en påminnelse om å stå støtt. Den retningen gir dybde og forankring. Den spør ikke først etter fart, men etter mening. Ikke først etter handling, men etter forståelse. Nord lærer oss at visdom ofte kommer når vi våger å være stille nok til å høre den.

‍

Mor Jord og himmelen

De fire retningene er viktige, men helheten blir først komplett når de øvrige retningene også tas med. I Sjamanistisk Forbunds er Mor Jord og Far Himmel eller Skaperkraften som to av de syv retningene.

Mor Jord representerer det vi står på og det vi lever av. Hun er næring, kropp, materie, omsorg og bæring. Når hun innkalles, minner seremonien oss om at vi ikke kan løftes ut av jorden vi kommer fra. Vi er kropp, vi er pust, vi er natur.

Skaperkraften, himmelen eller det guddommelige peker oppover. Den viser til det større perspektivet, det som ikke kan eies, men bare mottas. Den retningen kan forstås som inspirasjon, visjon, åndelig kontakt eller den dypere orden som seremonien forsøker å stemme seg inn på.

Til sammen skaper disse to retningene en vertikal dimensjon i hjulet. Det som er under oss og det som er over oss blir en del av samme helhet. Det er som om mennesket står midt mellom jord og himmel, mellom det jordiske og det åndelige.

‍

Hjertet i midten

Midten, eller hjertet, er kanskje den mest personlige av retningene. Den er ikke utenfor oss, men inni oss. Man kan beskrive hjertet som en sentral og betydningsfull retning, fordi det er der medfølelse, åpenhet, kjærlighet og forståelse bor.

Hjertet er stedet hvor alt samles. Hvis de andre retningene er verden rundt oss, er hjertet det indre stedet hvor vi kan bære dem alle sammen. Det er ikke bare et følelsessted, men et orienteringspunkt. Når hjertet er med, blir innkallingen mer enn en ytre handling; den blir en indre samling.

I en enkel forklaring kan man si at hjertet er den delen av oss som spør: Er vi virkelig til stede? Er vi åpne? Er vi i kontakt med det vi gjør? Uten hjertet blir de andre retningene bare struktur. Med hjertet blir de levende.

‍

Hvorfor kalle inn

Innkalling er ikke bare en rituell vane. Det er en måte å gjøre rommet tydelig på. Når retningene kalles inn, skaper man en ramme som gjør at seremonien ikke flyter tilfeldig, men får en retning og en orden. Det er en form for hellig orientering.

Man kan sammenligne det med å åpne vinduer i et rom. Før innkallingen er rommet kanskje bare et vanlig sted. Etter innkallingen er det som om flere lag av mening er kommet inn. Deltakerne vet at de nå er i en form for overgangstilstand, der oppmerksomheten samles og intensjonen blir tydelig.

Innkalling kan også gi trygghet. Når man tydelig nevner hvilke krefter man ønsker å invitere, blir seremonien mer avgrenset. Man vet hva rommet er for, og hva det ikke er for. Det skaper ro. I mange seremonier starter man derfor med å rense, åpne og deretter kalle inn. Slik går man gradvis fra det hverdagslige til det hellige.

‍

En gammel og levende praksis

Selv om språket rundt retningene kan variere mellom tradisjoner, er tanken om å orientere seg etter verdens krefter svært gammel. For oss vil det være naturlig å vise til samisk forståelse av de fire vindene og norrøn tradisjon med de fire dvergene Austri, Vestri, Nordri og Sydri.

Det som gjør denne praksisen levende, er at den ikke bare handler om fortid. Den brukes i dag, i seremonier der mennesker søker kontakt med naturen, seg selv og det hellige. Det er ikke et museumsspråk, men et praksisspråk. Innkallingen blir dermed en måte å bygge bro mellom arv og nåtid.

‍

Retningene som livslang læring

Læringen om retningene er en livslang vei. Det betyr at man ikke bare «lærer dem én gang» og så er ferdig. Man lærer dem ved å bruke dem, kjenne dem, gjøre feil, oppdage nyanser og se hvordan de virker i ulike sammenhenger.

For eksempel kan øst bety noe litt annet i en vårseremoni enn i en vinterseremoni. Nord kan oppleves forskjellig i en sorgseremoni og i en fullmåneseremoni. Hjertet kan være stille i én sammenheng og brennende i en annen. Retningene er derfor ikke stive bokser, men levende kvaliteter.

Denne livslange læringen gjør også noe med seremonilederen selv. Man blir mer oppmerksom, mer ydmyk og mer lyttende. Man forstår etter hvert at det ikke handler om å mestre et manus, men om å være i relasjon til kreftene som kalles inn.

‍

En enkel praksis

For den som vil forstå innkalling i praksis, kan det være hjelpsomt å se for seg en rolig og tydelig rekkefølge. Man starter gjerne med å rense rommet og deltakerne. Deretter vender man seg mot øst, så sør, vest og nord. Så kan man vende seg mot Mor Jord, Skaperkraften og til slutt hjertet.

I mange tradisjoner brukes ord, sang, tromme eller rasle for å markere retningene. Det viktigste er ikke at formuleringen er identisk hver gang, men at den er meningsfull og helhjertet. Den som kaller inn, bør vite hva de ber om og hvorfor.

Et godt eksempel på dette er at innkallingen kan speile seremoniens formål. I en helbredende seremoni vil ordene bære omsorg. I en overgangsseremoni vil de bære støtte. I en takksigelseseremoni vil de bære takknemlighet. Slik blir innkallingen en bro mellom intensjon og handling.

‍

Når alt henger sammen

Det dypeste ved de syv retningene er kanskje at de minner oss om helhet. I stedet for å se verden som oppdelt og tilfeldig, inviterer de oss til å forstå sammenheng. Vi står på jord, under himmel, i relasjon til naturens rytmer, med et hjerte som kan holde alt sammen.

Det er derfor retningene stadig kommer tilbake i sjamanistiske seremonier. De er ikke bare ritualistiske markører, men en måte å si: Vi er ikke alene. Vi er del av noe større. Og når vi kaller inn retningene, kaller vi egentlig også inn vår egen plass i helheten.

Dette gir seremonien en dybde som er lett å kjenne, men vanskelig å forklare fullt ut. Man kan stå i en sirkel og merke at noe i kroppen roer seg. Man kan høre ordene og føle at rommet blir tydeligere. Man kan følge innkallingen og oppleve at verden på et vis faller på plass. Det er dette retningene gjør når de brukes godt: De hjelper oss å finne orientering i både det ytre og det indre landskapet.

‍