I de fleste kulturer finnes det fortellinger om ordets kraft. I Norrøn tradisjon ble galder og seid brukt for å forme virkeligheten – både for å helbrede og for å skade. I samisk og nordlig sjamanisme snakker man ofte om gann – en form for energi- eller tankeutsendelse som kan påvirke andre, bevisst eller ubevisst. Gann kan være sterk, magnetisk, og målrettet. Den kan sendes gjennom en bønn, en forbannelse — eller like gjerne gjennom et ord.

Når mennesker snakker om hverandre med låste kjever og skarpe tunger, skjer det noe i energirommet. Det som på overflaten kan virke som «bare prat» – små kommentarer, meningsutvekslinger eller bagatellmessige observasjoner – kan i virkeligheten være kraftfulle energibevegelser med virkning langt utover det taleren forstår.

I sjamanistisk arbeid lærer man tidlig at energi følger oppmerksomhet. Der tanken går, går også kraften. Slik blir det som i vår moderne verden kalles baksnakking, i praksis en form for ubevisst magi – og i noen tilfeller en mørk form for det. Ikke fordi det nødvendigvis er ondt, men fordi det springer ut av frykt, usikkerhet og behov for å løfte seg selv ved å dra andre ned.

‍

Baksnakkingens psykologi – et portrett av frykt

Den som baksnakker, handler ofte ikke ut fra ond vilje alene. Bak ordene ligger en trang til å beskytte sitt eget selvbilde, en frykt for å bli avslørt, forlatt eller oversett. Når noen føler seg små, ute av kontroll, eller truet av andres lys og styrke, kan den enkleste strategien for egoet bli å prøve å dempe andres glans.

Denne dynamikken er gammel. I mange åndelige tradisjoner beskrives den som en «mangel på sentrering» – en tilstand der man har mistet kontakten med sitt sanne selv og søker å gjenvinne makt gjennom indirekte midler. Man manipulerer energien gjennom ord, narrativer og halvsannheter. Man bygger ego, ikke ånd.

Ofte oppstår dette i nære relasjoner der det en gang fantes tillit. Når en person føler seg såret eller avvist, kan frykten for å tape status eller relasjon forvandle seg til trang til å «ta igjen». Det som kunne vært sårbarhet, blir til forsvar og projeksjon. I stedet for å se sitt eget bidrag til et brudd eller en konflikt, retter man oppmerksomheten utover – og forsøker å gjenvinne balansen ved å snakke den andre «mindre».

Men sjamanen vet: energi som sendes ut i frykt, vender alltid tilbake. Den spinner som en boomerang gjennom energifeltet – og vil, før eller siden, kreve balanse.

‍

Når ord blir energi

I sjamanistisk forståelse er ikke språk bare lyd. Hvert ord bærer med seg vibrasjon. I vår stemme ligger intensjon, og i intensjonen – kraft. Det betyr at når vi taler om noen, sender vi i realiteten ut et knippe vibrasjoner i retning av den personen. Disse vibrasjonene kan være varme og støttende, eller kalde og giftige.

Når noen baksnakker med en blanding av misunnelse og skadefryd, formes ordene som små energipiler. De bærer en ladning – ikke bare mentalt, men også følelsesmessig. I energetisk forstand skaper dette en ubalanse mellom den som taler og den som omtales. Den som sender slike piler, mister gradvis kraft, fordi man spalter sin egen energi i to – én del som holdes i frykten, og én som sendes ut i kampen for kontroll.

Slik vokser gannkraften – ikke som en bevisst forbannelse, men som en utilsiktet fordreining av energistrømmen. Det skjer fordi man lar lavfrekvente følelser som sjalusi, sinne eller frykt styre bevisstheten. De gamle visste dette: du trenger ikke utføre ritualer for å ganne; det holder å sette ord på noe du virkelig ønsker skal skade eller svekke.

Når dette skjer mellom mennesker som en gang sto nær hverandre, forsterkes effekten. Energetiske bånd mellom tidligere venner, familie eller kolleger fungerer som kanaler. En gang var de fylt av kjærlighet, men når frykten tar rommet, kan samme kanal brukes til å trekke energi i motsatt retning.

‍

Når hjelperen blir målet

Et særlig smertefullt mønster oppstår når baksnakkingen rettes mot en person som faktisk har hjulpet den som nå taler negativt. Mange sjamaner og hjelpere kjenner igjen denne erfaringen. De gir tid, energi og omtanke – men når de etter en stund setter grenser eller ser at relasjonen er ubalansert, snus følelsen. Den som ble hjulpet, opplever plutselig hjelpen som et speil de ikke lenger tåler å se i.

Der hjelpen en gang skapte trygghet, føles den nå som en trussel. I stedet for takknemlighet oppstår skam – og derfra er veien kort til projeksjon. Man vil beskytte sitt eget bilde, og fortellingen «den andre er problemet» blir et skjold mot å kjenne på den uroen som egentlig hører hjemme inne i en selv.

For den som blir baksnakket i en slik dynamikk, føles det som et svik. Men sett fra et energetisk ståsted er det også en frigjøring. Når man arbeider i lys og sannhet, vil relasjoner som bygger på frykt og avhengighet uunngåelig slå sprekker. Det er som når mørket trekker bort idet solen reiser seg.

Slike situasjoner lærer sjamanen å ikke reagere, men å observere. Ord kan ikke stanse energi, men stillheten kan lede den tilbake til avsenderen. Den som baksnakker, vil før eller siden møte sin egen utsendte kraft – ofte i form av tomhet eller tap av tillit fra andre.

‍

Frykten som driver det hele

Hva består så denne frykten av, som så ofte ligger bak sladder og baktalelse?

Den har mange ansikter:

Frykten for usynlighet. Når noen opplever at ens egen stemme ikke blir hørt, kan det å snakke om andre bli en måte å hente tilbake oppmerksomhet.

Frykten for at noen skal innta ens plass – fordi de skinner klarere, presterer sterkere eller rett og slett bærer et lys som får ens eget til å blekne i sammenligning.

Frykten for å tape kontroll. Når verden føles uforutsigbar, kan man forsøke å skape «orden» ved å plassere andres feil på et kart – slik at man selv virker trygg og uanfektet.

Frykten for avsløring. Når man bærer på sider av seg selv man ikke vil erkjenne, blir det lettere å peke på andres svakheter enn å se sine egne.

Frykten for å miste tilhørighet. Mange bruker sladder som sosial valuta. Ved å dele fortellinger om andre forsøker man å sikre sin plass i flokken – et urgammelt instinkt fra tider da utstøtelse betydde død.

Fra et sjamanistisk ståsted er alle disse fryktene uttrykk for det samme: tap av energetisk sentrering. Når røttene våre mister kontakt med jorden, begynner vi å søke kraft utenfra. Da mister vi også tilliten til vår egen indre ild – our inner drum, som mange sier. Resultatet blir et desperat forsøk på å finne balanse i andres energi.

‍

Når frykten finner et kor

I begynnelsen er det gjerne én stemme. Ett menneske som, drevet av frykt og behov for bekreftelse, begynner å dele sin fortelling om en annen. Men ord har en egen klang — og denne klangen kaller ofte på resonans. Før man vet ordet av det, har flere begynt å nynne på samme melodi.

Når baksnakkeren får med seg andre, oppstår et felt – et slags kollektivt ekko. Det som tidligere var en individuell ubalanse, blir nå et gruppemønster. Energetisk sett samler feltet seg rundt en felles frekvens: mistro, indignasjon, eller en følelse av «rettferdighet». I virkeligheten er det frykten som har tatt plass ved bålet, og nå nærer den seg på de mange små gnistene av ubevissthet fra hver deltaker.

Fra et psykologisk perspektiv kan slike grupper virke samlende. De gir deltakerne en illusjon av tilhørighet – «vi som vet», «vi som ser klart». Men fra et sjamanistisk ståsted er det noe helt annet som skjer: gruppen danner et energifelt som ikke bare påvirker den som blir snakket om, men også alle som deltar.

Energi som springer ut av lavfrekvente emosjoner, er som røyk i et telt. Den fyller rommet sakte, og alle som sitter der, begynner å puste den samme luften. Dette forklarer hvorfor man etter et møte preget av sladder ofte føler seg tappet, tung eller trist – selv om man kanskje bare «lyttet» uten å si stort. Feltet påvirker alle. Ordene blir bærere av en slags delt ubevisst magi der energien til én følelse ganger seg med mange.

I tradisjonelle sjamanistiske samfunn ble slike prosesser tatt på det største alvor. Man visste at energi samlet i gruppe kunne helbrede, men også skade. Derfor var det en hellig praksis å holde tale og tanke ren: ikke for moralsk perfeksjon, men for å beskytte livskraften i fellesskapet.

Når en gruppe samles i negativitet, begynner energien å løpe i ring. Den trekker til seg mer av samme frekvens – som et lite stormfelt. De som deltar, kobles sammen gjennom dette mørkere nettet av tankeformer. I sjamanens syn kan det fortone seg som et virvar av grå tråder mellom mennesker, tettpakket og klebrige. De binder energien, gjør det vanskelig å puste fritt, og visker ut forskjellen mellom hva som er sant og hva som bare er frykt.

Men like fullt ligger potensialet til helbredelse i dette. For idet én i gruppen våkner og bryter mønsteret – nekter å nære fortellingen – begynner vinden å snu. Feltet svekkes, røyken letter, og lys slipper inn. Den som reiser seg fra bålet av ord, hjelper ikke bare seg selv, men renser hele feltet.

Slik minner sladderens kollektive dynamikk oss om at magi aldri er individuell. Hver tanke, hvert nikk og hver taushet deltar i energien som skapes. Når vi velger stillhet, medfølelse og sannhet, endres ikke bare vår egen frekvens – hele gruppens resonans skifter.

Da blir tungen igjen et redskap for lys, og ilden ved bålet varmer i stedet for å brenne.

‍

Energetiske konsekvenser

I den sjamanistiske tradisjonen forstås energi som levende og intelligent. Den gjenspeiler bevisstheten bak handlingen. Når man snakker dårlig om andre, etableres et midlertidig bånd mellom taleren og den som omtales. Dette båndet er lastet med lavfrekvente vibrasjoner – frykt, misunnelse, skyld, skam – som etter hvert tynger energifeltet til den som har skapt det.

Konsekvensene oppleves forskjellig:

Taleren kan føle seg tom, irritabel eller tappet.

Relasjoner i nær omkrets kan begynne å stagnere eller forvitre.

Manifestasjoner og intensjoner mister kraft, fordi energien lekker gjennom de ordene man har sendt ut.

Sjamanen vet at all slik energi må finne balanse. Den vender tilbake, ikke som straff, men som læring. Det er derfor enkelte mennesker som stadig sprer sladder, gradvis havner i isolasjon eller mister troverdighet. Energifeltet deres har lært dem hva som skjer når ord brukes til å manipulere heller enn å løfte.

‍

Renselse og ansvar

Når man blir mål for baksnakking, er første instinkt ofte å forsvare seg – forklare, forsvare eller kjempe for sannheten. Men i sjamanens praksis ligger kraften i å stå stille i sitt eget lys, trekke seg tilbake.Men, ikke vær for hard med deg selv, husk du er menneske du også. Stillheten vil kalle lyset tilbake.

Renselse kan skje på mange plan: gjennom tromming, ildseremoni, vasking med røyk eller vann, eller ved bare å vende oppmerksomheten mot hjertet og si: Jeg gir tilbake det som ikke er mitt.

For den som oppdager at man selv har falt inn i sladderens strøm, begynner reisen med erkjennelse. Ingen er immune mot frykt, og alle kan bli fanget i behovet for å bli sett. Men når man forstår mekanismen, kan man velge om igjen. Man kan kalle kraften sin hjem, trekke tilbake ordene, og rense båndene som ble skapt. I den prosessen vokser integriteten, og frykten mister sitt feste.

‍

Et ord som helbredelse

Sjamanistisk arbeid handler ikke bare om å avsløre mørke, men om å integrere det. Det samme ordet som ble brukt til sår, kan bli brukt til helbredelse. Når vi taler sant, med hjertet åpent, er ordene våre som lysende spirer som gjenoppretter balanse.

Derfor lærer mange sjamaner å bruke tale som en form for lys-gann – en positiv energiutsendelse, der man sender gode tanker, tilgivelse eller takk. Denne praksisen forvandler feltet ikke bare for den andre, men også for en selv. For i sannhet er det ikke to felt, men ett. Når du løfter et annet menneske med dine ord, hever du også din egen frekvens.

Baksnakking og sladder virker i det skjulte, men de påvirker både enkeltmennesker og hele fellesskap. I et sjamanistisk perspektiv er dette ikke småting – det er reell energiutveksling, en form for lavfrekvent magi som tærer på begge parter.

Den som virkelig vandrer i balanse vet at hver tanke er en bønn, hvert ord en kraft. Det er derfor stillheten og oppriktigheten blir så dyrebare redskaper. Når vi lærer å møte frykten i oss selv med kjærlighet, mister behovet for baksnakking sin kraft.

Ordet blir igjen det det alltid var ment å være – en sang til livet.

Denne artikkelen bygger på forfatterens egne erfaringer og forståelser fra sjamanistisk praksis, og bør leses som et åndelig og reflektivt perspektiv – ikke som en absolutt sannhet.

‍