Foto. Tarjei Krogh (Etter avtale)

Nyheten om at Kong Harald V har gått bort, berører oss dypt. Som forstander og styreleder i Sjamanistisk Forbund ønsker jeg å dele noen tanker på vegne av vårt fellesskap — ikke bare som borgere av det landet han har tjent i mer enn tretti år, men som mennesker forankret i en åndelig tradisjon som ser døden som en overgang, ikke et endepunkt.

En konge, en mann, en del av landets vev

Kong Harald har i sitt lange virke vært mer enn en institusjon. Han har vært et menneske som har vandret sammen med sitt folk gjennom glede og sorg, gjennom fest og krise, med en verdighet og en varme som har gjort ham dypt elsket. Han har stått ved kysten i storm, gått i prosesjon gjennom byer i fest, og talt ord som har samlet en hel nasjon i stunder da vi trengte det mest. Hans liv har vært vevd inn i landets liv, slik en gammel gran er vevd inn i skogens rot og jord. I sjamanistisk tradisjon forstår vi mennesket ikke som atskilt fra naturen og forfedrene, men som en tråd i et større vev som strekker seg bakover og fremover i tid. Kong Harald var en slik tråd — knyttet til slekt og linje langt tilbake, og nå på vei til å bli en del av det usynlige nettverket av forfedre som fortsatt virker blant oss, i minnet, i landskapet, og i de historiene vi bærer videre.

Døden som overgang, ikke avslutning

I vår tradisjon taler vi sjelden om død som et endelig punktum. Vi taler om en ferd — en reise fra denne verdens lys til de andre verdenene som ligger vevd inn i og rundt vår egen: forfedrenes rike, åndenes landskap, de dypere lagene av tilværelsen som våre forfedre kjente og som mange av oss fortsatt søker kontakt med gjennom tromme, sang og stillhet. Når en konge går bort, går han ikke ut av historien. Han går inn i den på en ny måte. Han blir en av de gamle, en av dem vi kan kalle på i ord og ritual, en skikkelse hvis livsverk fortsetter å forme landet lenge etter at kroppen har lagt seg til ro. Slik har det vært med konger og høvdinger i norrøn tid, og slik forstår vi det også i dag: den som har tjent sitt folk med hjerte, blir en del av folkets åndelige landskap for alltid. Vi tenker oss Kong Haralds ferd nå som en reise over vann — slik hans egen kjærlighet til havet og seilasen har preget hans liv. Kanskje bæres han av en usynlig strøm, forbi grensen mellom de levendes verden og forfedrenes rike, mottatt av dem som gikk før ham i kongerekken, og av de eldre åndene som har vandret i dette landskapet i tusener av år.

Til dronningen, familien og folket

Våre tanker går til Dronning Sonja, til kongefamilien, og til alle som har stått ham nær. Sorgen etter et menneske vi har delt liv og landskap med i så mange år, er tung å bære, men vi minner om at sorgen selv er en hellig prosess — en vei vi må gå for å kunne bære minnet videre med kjærlighet i stedet for smerte. Vi minner også om at et helt folk nå sørger sammen. I vår tradisjon er felles sorg en kraftfull ting: den binder oss sammen, den minner oss om det som er større enn oss selv, og den åpner et rom hvor forfedre og etterlatte kan møtes i stillhet. En takk og en velsignelse på ferden På vegne av Sjamanistisk Forbund vil jeg takke Kong Harald V for hans livslange tjeneste, hans varme, og hans evne til å være et samlende menneske i et land som stadig endrer seg. Vi sender ham videre med respekt og med en stille bønn om at ferden må gå trygt — at han må finne fred blant forfedrene, og at hans ånd må hvile godt i det landskapet han elsket så høyt. Måtte jorden være lett, måtte havet være rolig, og måtte minnet om ham leve videre i oss alle.

Fred over hans minne.

Kyrre Gram Franck Forstander og styreleder,

Sjamanistisk Forbund

‍