Den kalde vinden fra nord var blitt til en mildere bris som strøk over det åpne landskapet. Morgenlyset spilte i frostkledde enger og fosser, og fjellheimens majestet strakte seg som et nådeløst men majestetisk bakteppe for Áilus vei østover. Han fulgte stien som slynget seg gjennom en mosaikk av gamle trær, høye som tidens voktere, og skogbunnen var kledd i et teppe av lyng og mose hvor små åndeskikkelser syntes å hviske skjulte hemmeligheter.

Jona vandret ved hans side, tung i skrittet, men skarp i blikket, en mann hevet av naturens visdom, med hendene som bar historier vevd inn i lær og pels. Deres føtter trådte forsiktig, forståelse og respekt priste deres samspill med landet som voktet dem.

«Dette landet,» begynte Jona og seilte blikket mot øst, «er hjem for eldgamle krefter og tradisjoner, Áilu. Sjamaner her finner ikke bare kraften i trommen, men også i urter, sang, dans og ord som bærer sjelen nærmere verden mellom.»

Áilu lyttet med hjerte og sinn åpnet for alt nytt. Hans tromme hvilte i armene som et anker, men hans sjel søkte bredere visdom.

Reisen østover

Stien førte dem nedover mot daler hvor vinden bar med seg ryktet om mystikk og eldgamle ritualer. De krysset elver med iskalde strømmer som glitret i det økende dagslyset. Hver time åpenbarte landskapet nye hemmeligheter: forvokste steiner, hulrom under røtter som lokket til dypere forståelse, og traséer som var druknet i årtusener med visdom.

«Hvor vil vi møte disse sjamanene?» spurte Áilu mens han beundret skjønnheten rundt seg.

«Vår neste stopp er ved en liten bosetting i nærheten av de store fjellene,» svarte Jona. «Der bor Aila, en kvinnevismann som har holdt sine tradisjoner levende langt fra vår kjente kultur. Hun vil hjelpe med å forberede deg på mangfoldet av kraft som finnes i øst.»

Ankomsten til bosetningen

Landsbyen var et enkelt sted, med hytter bundet sammen av fortellinger som sang om liv og død, kjærlighet og tap. Menneskene smilte mildt, men var også årvåkne, som om de kjente verden utenfor på godt og vondt.

Áilu ble møtt av Aila, en kvinne av år som bar sin kraft med verdighet. Hennes mørke hår var flettet med bånd og urter, og øynene hennes glødet av innsikt.

«Velkommen, noaidien,» sa hun og tok Áilu i hånden, kjente den faste troen i hans grep. «Hva søker du i land hvor stjernene ikke alltid lyser som våre hjemme?»

«Jeg søker balanse og innsikt,» svarte Áilu. «Å binde sammen kunnskapen fra min vei med tradisjonen her.»

Aila nikket. «Da er du på rett sted. Kom, så skal du se det vi holder hellig.»

Ritualer i skumringen

Om kvelden samlet de seg ved et stort ildsted hvor himmelen viste et kaleidoskop av stjerner og stjnornesamlinger. Aila introduserte Áilu for ritualets kunst – en blanding av hengivenhet, dans og sang, med urter som fylte luften med mystiske dufter.

Urter ble tent og røkelse danset i vinden; deres flammetunger bar løfter og bønner til universets kraftsenter.

Áilu, med sin tromme, slo i takt med Ailas sang, en blanding av gamle språk som trakk ham dypere inn i opplevelsen. Han følte hvordan kraften smeltet sammen, hans egen sjel åpen for flere perspektiv.

De eldre i landsbyen fortalte historier om hvordan sjamanismen der var bundet til elementene, med ritualer som speilet månens rytme og naturens vekslinger.

Drømmereisen — Østens visdom

Senere den natten, i sin trance, ble Áilu trukket inn i en drømmeverden. Han svevde over fargerike sletter, inn i bjørnskogens skygger, møtte skikkelser som sang gamle viser om livets syklus. Han så flammer som knyttet seg til oldtidens åndelige krefter, og møtte lærere som ledet ham mot egen selvinnsikt.

Røsten som kom var mild: «Lær av alt, men behold ditt eget hjerte. Balanse finnes bare når mange stemmer synger i harmoni.»

Da han våknet, kjente han et nytt nærvær — kraften fra øst var også hans.

Mørke skyer over horisonten

Men med visdom kom også varsler: Skygger i skyggen. Nyheter nådde ham om okkulte krefter som forsøkte å forvrenge områdets balanse, og folk som ble viklet inn i farer utenfor vanlig syn.

«Det er ikke bare nødvendigheten av å bære lyset, men også å møte mørket,» sa Jona alvorlig.

Áilu visste at han nå sto ved et slitende veiskille. Han måtte styrke seg, lære mer, men også forberede seg på kamp med usynlige krefter.

‍