Viddene lå stille under et teppe av nyfallen snø, som en kald hvit dør mellom fortid og fremtid. I den klare, bitende luften var det nesten som om hver pusttegning ble til små blå skyer som forsvant i kulden. Den store himmelen over Áilu var et maleri i grått og blått, der iskorn danset som stjerner i skumringen, og snart ville mørket åpne sine porter for nattens dans av nordlys.

Han satt på en liten åpning nær elvebredden, behagelig plassert på en myk dyreskinnspute. Rundt ham lå landsbyens gamle grantrær tause og med lav som en grønn kappe på greinene. Tydeligere enn alt dette kunne han kjenne rytmen — pulsen — i runebommen som hvilte på lårene hans. Trommen var tung av århundrer med tradisjon, laget av reinsdyrhud strammet stramt over en trefjøl som hadde blitt holdt og slått inn i tidens tåkedemringer av hans forfedre. På skinnet var gamle symboler malt med nøysom hånd: blant annet selve tranen Guorga, som styrte over fuglene; reinsdyr i dans; spiraler som speilet livets uendelige vei; og runetegnene som bar hemmeligheter vevet inn i skapelsen av verden.

Áilu trakk forsiktig i streken på trommeskinnet med den korte, kraftige trommestaven. Lyden han skapte, rullet i et fast og rolig tempo, den dype bassen mot den kalde vinterluften, og fylte hjertet hans med en rytme som virket større enn ham selv. Trommen var ingen vanlig gjenstand; den var et levende vesen, en bro mellom verdener, en forbindelse til de usynlige kreftene som styrte alt levende. Og nå, da Áilu slo, var det som å åpne en dør til det skjulte.

— Slå, Áilu, ikke nøl! — som en hvisken utenfor tid og rom, nådde stemmen fram til ham, vag men bestemt.

Han svarte med enda et slag, kraftigere nå, og lot stemmen i trommen heve seg og bære ham langt utover landsbyens grenser, inn i skogenes mørke og til åndeverdenens dype rom.

Så åpnet han øynene igjen og så utover elven som glitret med iskrystaller. Snøen dalte lett og hvitt fra himmelen som lunelys som omsluttet alt. Jeg er klar, tenkte han. Nå var ikke tiden for nøling.

En svak bevegelse i utkanten av lyset fikk ham til å snu seg mot skogsbrynet hvor hans mor, Lea, kom forsiktig bort til ham. Hun var vokteren av familien, med et blikk som bar all kunnskap om urter, planter og jordas stille rytmer. Hennes hår var bundet i en enkel flette, mørkt som kull, og hun var kledd i den tradisjonelle gáktien, et håndverk som fortettet århundrer med historie i hver søm.

— Du bærer høye byrder, mitt barn, sa hun med myk, men bærende stemme mens hun satte seg ved siden av ham. — Trommen din lar deg høre mer enn menneskene rundt. Men det er også et ansvar.

Áilu smilte svakt og svarte lavmælt:

— Det er en gave og et kall jeg ikke kan vende ryggen til. Men jeg kjenner en uro jeg ikke helt forstår. Hva venter jeg på der ute?

Lea tok hånden hans, kalde fingre som likevel smakte av varme og stabilitet.

— Veien er lang og ulendt. Men den åpner seg når du lar hjerte og ånd lede deg. Du er ikke alene, selv når du føler deg det.

Hun reiste seg stille og gikk tilbake mot landsbyen som lå badet i det kalde blå skinnet fra den gryende natten.

Ved bålet i landsbyens hjerte satt delvis i skjul den eldre kvinnen Inger-noaidi. Hun var en av Áilus mentorer, kjent for sin visdom og saktmodighet. Huden hennes bar år med erfaring, og øynene veide ord med tyngde og kjærlighet.

— Áilu, kom hit, ropte hun uten å løfte stemmen høyere enn vinden.

Han pakket forsiktig trommen og gikk bort til henne. Hun rakte fram en liten pose fylt med tørkede urter.

— Disse er for å beskytte deg under reisen, forklarte hun. — Ta vare på dem som du tar vare på trommen din. De vil holde gnistene levende når mørket blir tett.

Áilu takket ydmykt og tok imot posen. Han så opp på Inger, som lente seg fram.

— Du må lære, Áilu, at frykt ikke er en fiende, men en følgesvenn. Den minner deg på grensene dine. Men mot, ekte mot, er å fortsette når frykten slår rot.

Mikkel-noaidi kom til gruppen med et smil like varmt som bålets flammer.

— Stemmen bak trommens slag er som vinden mellom trærne — den kan bære både håp og tvil, men det er alltid vi som bestemmer hvor vi sender den, sa han, og la en hånd på skulderen til Áilu.

— Du er klar for å se hvor langt vi kan gå, sa Mikkel.

Áilu så rundt på sine lærere og venner nå samlet. Sanna-noaidi sto litt tilbaketrukket, men med et skarpt blikk fullt av liv.

— Det finnes mer makt i runene enn du kanskje tror, Áilu. sa hun. — De er ikke bare symboler, men nøkkler til både natur og sjel. Før du drar, la oss lese tegnene som skjebnen har malt på trommen din.

De samlet seg rundt runebommen, og Sanna begynte å forklare. Hun pekte på de forskjellige malenene som bandt fortid, nåtid og fremtid i en sømløs strøm. Áilu hørte hvordan hver del hadde en betydning: reinens dans symboliserte veien gjennom livet, kronen i midten var treets kraft, spiralen livets uendelige strøm, og tranen Guorga var beskyttelse og lederskap.

Med en følelse av at både hans arv og hans ukjente reise lå i disse symbolene, slo Áilu et rytmisk slag, ene og alene.

Da ble vinden stille et øyeblikk, og det virket som hele verden holdt pusten. Så kom et sus, en stemme som ikke var menneskelig, men heller ikke helt utenfor. Det var som om skogens voktere og forfedrene hvisket:

— Gå nå, bærer av lys. Veien foran deg er veien mellom verdener.

Han lot trommestaven hvile, men hjertet hans slo enda sterkere. Han visste at natten ville bli hans siste i landsbyen for lenge.

Senere på kvelden samlet landsbyens innbyggere seg rundt det store bålet på senterplassen. Lys og skygger lekte i ansiktene mens Eira, fortelleren, åpnet munnen og trakk alle tilbake til tidene da verden var ny, til historier av kraft og skjebner.

Olav, høvdingen, som alltid var en bauta blant sitt folk, reiste seg, støttet av alder og erfaring.

— Vi sender nå vår sønn, Áilu, ut i verden for å vokte det som er hellig. Vi sender ham med våre historier, vårt blod og vår kjærlighet. Han bærer oss med seg, og vi er med ham — i hjertet og sjelen.

Fra ærefrykt og stolthet sa hver av de tilstedeværende sitt stille farvel. Manni, Áilus barndomsvenn og jegerkamrat, rakte ham hånden.

— Vi er under samme stjernehimmel, sa han. — Husk det.

Áilu tok den utstrakte hånden, og forsto at hans reise var begynt. En reise ikke bare i land og tid, men i ånd og sjel.

Den natten brøt nordlyset frem i et mylder av grønt og blått, en dansende flamme over himmelen, som en velsignelse fra selve naturens krefter.

Áilu sto utenfor gammen sin, og holdt trommen fast. Tiden for avreise hadde kommet — tid for å kjenne vinden, for å høre åndenes stemme.

‍