Lydene av landsbyen våknet sakte ved soloppgang. I Áilus hytte falt de dempet på vegger av tjæret furu, bortgjemt blant snaufjeldet og tett gran. Den unge noaidi våknet til et mykt lys som snek seg gjennom små glugger, og kjenner den velkjente lukten av røyk fra morgenildstedet hans mor hadde tent. Inne i hytta lå runebommen hans nær sengen, en stille påminnelse om hans arv og fremtid.

Áilu strakte seg, trakk pusten dypt og hørte elvens pulserende sus gjennom det åpne vinduet. Dette var hans verden - en verden vevd sammen av tid, natur og ånd. Før han sto opp, lot han tankene gli tilbake, til barndommens dager, til øyeblikk formet av latter og lærdom, vevd med kjærlighet og utfordring.

Barndommens lys og skygger

«Se her,» ropte Manni, hans barndomsvenn, mens han med stolthet viste fram et spuntet gevær foran den lille rådyrbukken de prøvde å fange.

«Manni, pilskarp som alltid,» lo Áilu og fikk kastet våte snøballer mot ham. Smilet hans hadde store trekk av ungdommens glede, men også et drag av nysgjerrighet som aldri ville stilne.

De hadde vokst opp side om side i landsbyen, gjennom krystallklare vintre og lyse sommerkvelder. Manni var jeger, gutten som kjente hver sti, hver fuglestemme, og hver dyp hemmelighet i skogen. Áilu var annerledes; han så bortenfor — mot åndene, mot det usynlige som pulserte i mord og trær. Men like fullt var de uatskillelige.

Den gang var landsbyen et lite samfunn, knyttet sammen av felles livsrytmene. Kvinner og menn, barn og gamle, alle var bundet sammen gjennom historier og ritualer. Áilus far var jaktmann, mann av få ord, men med et blikk som kunne vurdere sjeler like presist som han vurderte reinsdyrspor. Lea, hans mor, var landsbyens healer, kjent for sin kunnskap om urter som helbredet sykdom og sjelelig uro.

«Áilu,» pleide hun å si mens hun plukket kilder i skogen, «du må lære å høre det som ikke kan sies med ord. Trommen din er stemmen til oss alle, men hjertet må være ditt øre.»

En dag i landsbyen

Nå, på sin siste dag innenfor landsbyens trygge grenser, tok Áilu en rusletur gjennom de kjente gatene — omkranset av hus bygget av tre og jord, med torvtak tette som gammelt minne. Ein gamle bror, den rolige kai Erik, satt ved jernovnen og malte reinsdyrfigurer på et stykke treverk. «Så stor du har blitt, Áilu,» sa han med et smil som bar tusen historier.

Áilu smilte tilbake, og la merke til hvordan solen spilte i støvet som svevde i den smått labyrintiske innhegningen der hus ble til liv.

Kvinnene i landsbyen samlet seg ved elva. Lea var der, sammen med mange andre kvinner, med kurver fulle av blåbær, tyttebær og moser. De delte historier om gamle ånder og hvordan hver plante bar på sin egen åndskraft.

Áilu gikk bort til dem og fikk et blikk fra Eira, landsbyens vise forteller. Hun så på ham med øyne som så inn til fortid og fremtid samtidig.

«Áilu,» sa hun, «du bærer gårsdagens og morgendagens stemme. Når du reiser, må du aldri glemme hvor du kommer fra.»

‍

Møtet med læremesterne

Senere den dagen, samlet skolemesteren Inger, Mikkel og Sanna-noaidi seg ved Áilus gamme, for sin siste samtale før hans avreise. Inger tok ordet.

«Det er ikke kunnskap som gjør en noaidi sterk, men hjertets styrke og vilje til å lytte. Husk, det finnes flere stemmer i skogen enn du først tror.»

Mikkel la til, «trommeslaget må være troens ekko. Når du reiser, vil forskjellen på å være selvskapt og å være gjort til, vise seg. Vær varsom, men våg å stå fast.»

Sanna løftet runetegnet på trommen, «Denne er mer enn et kart. Det er et speil av din sjel. Forstå symbolene, så forstår du din vei.» Hun pekte på spiralen, som snodde seg som tiden selv. «De er våre røtter, våre veivisere.»

«Men hva om jeg ikke er sterk nok?» spurte Áilu med et skjelvende glimt i øynene, «hva om mørket overskygger lyset?»

Inger tok ham i hånden, «Det finnes mørke i alle, men det er en større kraft som venter på at du skal finne den. Din reise handler om mer enn deg. Det handler om alt som lever.»

‍

En natt med åndene

Den kvelden, før avreise, satt Áilu alene igjen ved elvebredden. Trommen lå nær ham, som en venn som voktet uuttalte løfter. Han slo sakte, men tydelig.

Likevel trådte en skygge fram, myk og uventet. Det var Sanna, med et skjerf rundt håret og øynene fulle av ro.

«Du frykter å miste deg selv,» sa hun stille.

«Hvordan kan du vite det?» svarte Áilu.

«Fordi jeg kjenner fryktens snubletråder. Men også hvordan de kan lede oss,» sa hun og satte seg ned. «Her, i skogens skygger, finnes mange veier. Men vi velger selv hvilken vi følger.»

De satt sammen i stillhet. Himmelen åpnet seg for det dansende lyset fra nordlyset. Et øyeblikk var alt så stille at verden kunne holdt pusten.

‍